På en nedbrent branntomt i byen Cork står en utbrent, mursteinsrød, viktoriansk fasade som ligner kulisser i en B-skrekkfilm. I hagen står en statue av en engel.

En gang i tiden var dette et kloster for Good Shepherd-ordenen. Nonnene drev et av Irlands ti såkalte Magdalena-vaskerier, oppkalt etter Maria Magdalena. Disse vaskeriene tjente penger på at såkalte falne, umoralske og ustyrlige kvinner og foreldreløse jenter arbeidet gratis seks dager i uken, hele året. Flere var også gravide etter voldtekt eller incest og ble sendt vekk av familien for å skjule skammen. Barna ble siden adoptert bort.

Kvinner og jentebarn som havnet på disse institusjonene, ble fratatt navnet sitt og tildelt et nytt. De ble kalt «barn», og de overordnede nonnene skulle benevnes som «mor». Høye murer med piggtråd og glasskår hindret dem i å rømme. Mange av dem visste ikke hvorfor de var der eller når – og om – de noensinne ville slippe ut.

Forbedringsanstalt Magdalena-vaskeriene tjente penger på at såkalte falne, umoralske og ustyrlige kvinner og foreldreløse jenter arbeidet gratis seks dager i uken, hele året. Overgrepene mange av kvinnene ble utsatt for, er etter hvert godt dokumentert.

Arbeidsdagen varte fra fem om morgenen og til åtte om kvelden. Dagen ble bare avbrutt av spisepauser, straff, bading eller bønn. Kvinnene vasket, rullet og presset laken, putevar og annet tøy for hoteller, fengsler og kirkens folk. Pengene gikk til nonneordenene, mens kvinnenes lønn var et håp om en ren sjel og frelse. De som ble sendt hit, var bundet av klosterets taushetsregler.

Massegraver og overgrep frem i lyset

I 1992 var den nå avdøde artisten Sinéad O’Connor gjest i det populære amerikanske programmet Saturday Night Live. Mot slutten av besøket rev hun i stykker et bilde av pave Johannes Paul II og avsluttet med oppfordringen «Fight the real enemy». Hennes amerikanske publikum tok ikke protesten pent. De hverken forsto eller kjente til historien som lå bak. 

Protesten endret O’Connors karriere for alltid. Men selv om hun beskrev fordømmelsen i etterkant som traumatiserende, angret hun ikke. Handlingen var en protest mot vold og seksuell utnyttelse, særlig mot barn, i regi av den katolske kirke som institusjon. O’Connor visste hva hun snakket om: I 1980 ble det 14-årige «problembarnet» Sinéad sendt til et Magdalena-vaskeri i Dublin i 18 måneder for å «rehabiliteres».

Året etter O’Connors protest, i 1993, meldte The Irish Times at 133 gravlagte kvinner skulle flyttes fra en gravplass ved et Magdalena-vaskeri i Dublin til en massegrav på byens hovedkirkegård. Tomten skulle brukes til eiendomsutvikling.

Men så dukket det opp levninger av flere kvinner. Oppdagelsen av flere døde og uvissheten om identiteten til mange av kvinnene førte til at oppmerksomheten for alvor ble vendt mot Magdalena-vaskeriene.

I 1998 kom dokumentarfilmen «Sex in a cold climate», der flere kvinner blir intervjuet om deres opplevelser av vold og nedverdigelser i Magdalena-vaskeriene. Men de forble en noenlunde godt bevart mørk irsk hemmelighet, inntil året 2002. Spillefilmen «Magdalenasøstrene» (regi: Peter Mullan), som også gikk på norske kinoer, vant Gulløven på Filmfestivalen i Venezia og førte til at publikum også utenfor Irland ble oppmerksom på Magdalena-vaskeriene.

Støttegrupper og menneskerettighetsforkjempere krevde at den irske staten innrømmet sitt ansvar for overgrepene i Magdalena-vaskeriene. Først da FN ble involvert, endret myndighetenes holdning seg.

FNs torturkomité vil ha granskning

I 2011 oppfordret FNs torturkomité til at republikken Irland raskt måtte gjennomføre en uavhengig og grundig gransking av Magdalena-vaskeriene. De skyldige skulle stå til ansvar, og ofrene skulle få kompensasjon og rehabilitering.

FNs konklusjon kom som en lettelse for støttegruppen Magdalena Survivors Together, ettersom det irske justisdepartementet hadde frasagt seg statlig ansvar for overgrep i religiøse institusjoner. Staten hevdet først at klosterordenene var private, og at de fleste kvinnene hadde oppsøkt vaskeriene frivillig eller blitt sendt dit med foreldrenes tillatelse.

Verdensorganisasjonen på sin side mente at myndighetene mellom 1922 – da den irske fristaten ble opprettet – og 1996 – da det siste Magdalena-vaskeriet ble stengt – hadde sviktet sin plikt til å beskytte borgerne. 

En offisiell beklagelse og kampen for oppreisning

Regjeringen måtte snu. I 2013 kom en granskingsrapport som konkluderte med at rundt 10 000 kvinner og jenter hadde oppholdt seg i ulike tidsrom på Magdalena-vaskeriene mellom 1922 og 1996.

Først med dette innrømmet den irske statsministeren statens rolle i skandalen, og kompensasjonsordninger kom på plass. Men bare en brøkdel av ofrene var fortsatt i live, og mange måtte også kjempe for å bli trodd.

I et åpent brev til nonnene i 2013, etter at granskingsrapporten var publisert, krevde O’Connor en reell unnskyldning for overgrep begått av ordenen The Sisters of Our Lady of Charity. O’Connor nevner spesielt en god venn som var på Magdalena-vaskeriet samtidig med O’Connor. Vennen var 17 år og fødte et barn mens hun var der. En dag våknet O’Connor og andre jenter til hjerteskjærende skrik og tryglende bønner. De skal ha blitt vitne til at to–tre nonner holdt vennen fast og rev barnet ut av armene hennes. Babyen forsvant for alltid, og ingen av dem visste hvor han havnet.

Så sent som i 2019 fikk 80-årige Mary Cavner endelig innvilget kompensasjon for seks år på det nå nedbrente Magdalena-vaskeriet i Cork. Hennes skjebne er et eksempel på hvordan man kunne risikere å havne på et av disse vaskeriene. Da Cavner var 11 år, døde faren, som var forsørger. Hun ble adskilt fra søsknene og havnet på vaskeriet i Cork. Først da hun var nesten 18 år, slapp hun ut – uten utdannelse og underernært. Hun gikk gjennom livet uten å fortelle om fortiden sin til ektemann og barn.

Massegrav ved mor-og-barn-hjem i 2017

Hadde Sinéad O’Connor revet i stykker bildet av paven i dag, hadde kanskje flere forstått protesten hennes, for nye skandaler knyttet til den katolske kirken og staten dukker fortsatt opp.

I 2012 startet en amatørhistoriker, Catherine Corless, å granske omkring 800 dødsattester til barn som hadde dødd på mor- og barnehjemmet Bon Secours i byen Tuam på den irske vestkysten. Dette var et av flere hjem drevet av nonner, hvor gravide og ugifte mødre ble sendt før barna deres ble adoptert bort.

Corless klarte bare å oppspore gravplassen til to av de 800 døde barna. Hvor var resten?

Videre undersøkelser viste at de lå i en massegrav som statsministeren karakteriserte som et skrekkammer.

Funnet rystet Irland, og Enda Kenny, som var statsminister 2011–2017, tok bladet fra munnen: Babyer født av ugifte foreldre var blitt behandlet som en «mindreverdig underart» i Irland, utstøtt av kirken, samfunnet og familien.

I 2021 dokumenterte en ny granskningsrapport at omkring 9000 barn hadde dødd på til sammen 18 lignende mødrehjem rundt om i Irland. Daværende statsminister Micheál Martin ba om unnskyldning på vegne av den irske staten for måten barn og mødre ble behandlet på, for den opprørende høye barnedødeligheten og for den uverdige måten barna ble gravlagt på.

Fremtiden vil vise om det dukker opp nye massegraver på den grønne øya.