Oppdagelsen i laboratoriet

Årene etter første verdenskrig var stressende for de fleste ungarere. Det fantes bare ikke en beskrivelse for en slik følelse ennå. Som straff for nederlaget i krigen ble Ungarn i 1920 tvunget til å avstå store deler av sitt territorium til landene rundt. Den nasjonale identiteten fikk seg en traumatisk knekk.

For den unge János Selye betydde dette at hans barndomsby Komaróm nå plutselig ble delt i en ungarsk og en slovakisk bydel på hver sin side av Donau. Han droppet derfor planene om å overta farens lokale legeklinikk og dro i stedet til utlandet. Det ble begynnelsen på et banebrytende forskningseventyr, som på 1920-tallet brakte den nysgjerrige ungareren – som nå kalte seg Hans Selye – til byer som Praha, Paris, Roma og Montreal.

Det var imidlertid ikke i gatebildet, men dypt inne i storbyenes laboratorier at han gjorde sine største oppdagelser.

Vern mot ytre trusler

På medisinstudiet i Praha undret Hans Selye seg over at når pasienter kom inn med alle slags sykdommer, hadde de ofte de samme symptomene, som tretthet eller mangel på matlyst. Ingen andre tenkte nærmere over det den gangen.

Men noen år senere begynte han igjen å undre seg over dette mens han hadde et stort rotteforsøk på gang i laboratoriet i Montreal. Her eksperimenterte Selye med å utsette rottene for ulike svært ubehagelige situasjoner – som å brekke bena deres eller la dem fryse i fem kuldegrader. Han var på jakt etter et nytt hormon, men uansett hva han gjorde med de stakkars rottene, produserte forsøksdyrene alltid de samme kjente hormonene: kortisol og adrenalin. 

Rotteeksperimentet overbeviste Hans Selye om at han hadde oppdaget kroppens eget vern mot ytre trusler.

«Jeg fant ut hvordan kroppen reagerer, tilpasser seg, blir styrket og til slutt utmattes av det som truer den», som forskeren senere forklarte i sin selvbiografi.

Han kom også opp med et navn på dette utmattende responsmønsteret. Det skulle kalles stress.

Setter seg i personligheten

Etter 100 års bekjentskap er stress i dag en epidemi som hele den vestlige verden sliter med på daglig basis. Millioner av mennesker føler ubehaget når stress rammer dem og hjernen frigjør adrenalin og kortisol. Vi får hjertebank og spente muskler – akkurat som rottene i Hans Selyes laboratorium.

Spørsmålet «hva er stress?» er hvert år blant de hyppigste googlesøkene. I en global studie utført av Ipsos i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse i 34 land i 2022, svarer 63 prosent at de har følt seg stresset til et punkt hvor det har hatt innvirkning på hvordan de lever hverdagen. 59 prosent svarer at stress får dem til å føle at de ikke takler ting. Størst utslag ses blant personer under 35 år, kvinner og lavinntektshusholdninger.

Egne undersøkelser for stress gjennomføres ikke i Norge, men inngår i Folkehelseinstituttets kartlegging av livskvalitet. I Danmark har imidlertid 430 000 mennesker symptomer på alvorlig stress hver eneste dag. Det tilsvarer 12 prosent av befolkningen og koster samfunnet 40 millioner kroner pr. dag i form av sykedager, viser tall fra Psykiatrifonden.

Og folkesykdommen vokser seg større – i Danmark er én av fire mer stresset enn før, viser tall fra en fersk Gallup-undersøkelse.

Stress oppstår særlig i forbindelse med jobb. I sin bok «Velvilje – ledelse og filosofi mot stress» skisserer forfatter Ole Fogh Kirkeby forskjellen før og nå på hva kritikk for dårlig utført arbeid gjør med oss:

«I 1920 kunne du – som arbeider – trekke på skuldrene av kritikken og gjøre det fysiske arbeidet annerledes. Det var ikke deg som menneske som sto på spill. Det var kroppen din, som en maskin. Til tross for kritikken var personligheten din fortsatt intakt og uberørt», skriver han i boken. Hundre år senere er bildet annerledes:

«På 2020-tallet er du en medarbeider, og nå er det personligheten din som rammes når du blir møtt med kritikk. Når jobben ikke er riktig utført, er det du som person og menneske som har sviktet.»

Vi glemmer det gode stresset

Hans Selye rakk ikke å bevitne denne utviklingen. Han døde 75 år gammel i 1982 – lenge før stressepidemien for alvor festet grepet om samfunnet vårt.

Men den ungarske vitenskapsmannen satte det hele i gang. Han har fått enorm betydning for en felles forståelse av tilstanden, og Hans Selye kalles i dag «stressets far» og «den medisinske verdens Einstein».

– Vi ville nok fått en stressepidemi, uansett, og uavhengig av ham. Men vi ville ikke nødvendigvis ha vært i stand til å forstå hvorfor, sier stressforsker Heidi Hanna.

Hun er direktør ved American Institute for Stress Research, som Hans Selye var med på å grunnlegge.

Ifølge Hanna er det ofte én nyanse som går tapt når vi i dag snakker om stress. Det er Selyes poeng om at stress kan være både negativt og positivt, og han kalte det «livets salt». 

«Ordet stress er dessverre blitt en samlebetegnelse for alt som er dårlig. Vi vet imidlertid fra hans forskning at stress også kan være forårsaket av positive hendelser, og at selv dårlig stress kan føre noe positivt med seg», utdyper hun i et intervju med Quartz.

En arbeidshest uten pauser

Da Hans Selye i 1936 første gang forsøkte å spre sitt banebrytende funn, var det faktisk nær ved å bli glemt på grunn av en annen stor oppdagelse. I den samme utgaven av tidsskriftet Nature rapporterte nemlig forskeren Alexander Fleming om mirakelmedisinen penicillin, som vakte langt større oppmerksomhet på verdensscenen.

Men Hans Selye ga ikke opp av den grunn. Han ville fortelle hele verden om stress – koste hva det ville – og i de påfølgende tiårene skrev han ikke mindre enn 39 bøker og 1700 artikler om fenomenet stress. Andre forskere siterte ham over 300 000 ganger i all verdens forskningsartikler. Selv ble han besatt av å jobbe slik at han kunne spre kunnskapen sin.

En av Selyes egne studenter fra tiden ved University of Montreal, Sándor Szabó som også er fra Ungarn, forteller om sin læremester at han typisk våknet klokken 04 om morgenen og jobbet til sent på kvelden. Hans Selye hadde derfor ikke mye tid til sine fem barn, og stresspionéren gikk gjennom tre havarerte ekteskap.

– For ham besto en arbeidsuke av syv dager, og et arbeidsår var lik 365 dager. Han tok ingen pauser, ikke engang i påsken eller julen, forteller Szabó om sin avdøde mentor.

Szabó har selv spesialisert seg på stress og har nylig avsluttet en større studie ved University of California om stress og senfølger av koronapandemien.

– Dr. Selye var veldig kritisk og roste nesten aldri noen. Likevel endte jeg opp med å følge i hans inspirerende fotspor, sier Szabó med et smil.

Nobelnominert 17 ganger uten å vinne

Når Hans Selye en sjelden gang forlot laboratoriet, fortalte han ivrig om viktigheten av prosjektet han hadde satt seg fore.

– Han visste på en eller annen måte at anerkjennelsen nok ville komme, minnes Szabó.

I vitenskapsmannens selvbiografi, med tittelen «The Stress of My Life», var Hans Selye ikke i tvil om sitt eget livsverk:

«Stress er min katedral, og jeg må polere og perfeksjonere den. Jeg vet at mitt barn vil overleve meg», skrev han.

Anerkjennelsen kom til slutt, men aldri i form av en nobelpris – selv om han ble nominert til sammen 17 ganger fra 1949 og utover.

Da han skjønte at han ikke vant Nobelprisen den første gangen, låste han seg, ifølge Szabó, inne i laboratoriet sitt og snakket ikke med noen på flere dager. Senere gjorde han selv narr av de «manglende» Nobelprisene og sammenlignet seg med en gammel romersk statsmann:

«Da Cato den eldre ble spurt av folk i antikkens Roma om hvorfor det ikke var reist en statue av ham på torget, svarte han lakonisk: ‘Det er bedre å bli spurt om hvorfor du ikke har en statue enn hvorfor du har en’», skrev Hans Selye i sine memoarer.

I dag kommer det rett som det er avisoverskrifter som forteller at vi aldri har vært mer stresset. Før sin død i 1982 ble stresspioneren i et intervju med Time Magazine spurt om han trodde fremtiden ville bli mer stressende for oss mennesker.

«Folk prøver å sammenligne dagens liv (anno 1982, red.anm.) med livet til tidligere generasjoner som ikke trengte å bekymre seg for børsen eller atombomber. Men folk glemmer at disse menneskene også hadde sine bekymringer. For eksempel om de ville bli spist av en bjørn mens de sov, eller om det ville være nok mat til å overleve. Ting vi ikke trenger å bekymre oss for i dag», svarte Selye.

«Så nei, jeg tviler på at livet vårt i dag eller fremtidens liv er mer stressende enn da. Det er bare noe vi tror», sa han.

Hvorvidt den ungarske vitenskapsmannen ville snu seg i graven hvis han hørte om vår tids verdensomspennende stressepidemi, eller om han ville mane til besinnelse – det får vi aldri vite.

Ifølge Heidi Hanna fra American Institute for Stress Research, ville det trolig være det siste. En verden uten stress finnes ikke.

– Dr. Selye sa at stress er uunngåelig fordi det i bunn og grunn er en funksjon som driver oss fremover i livet. Akkurat som hjertet vårt fortsatt banker når vi sovner, sier hun.

Hans Selye selv formulerte det slik:

«Det motsatte av stress er døden.»

Aftenposten Innsikt retter

I en tidligere versjon av denne artikkelen kom det ikke frem at et av sitatene fra Heidi Hanna fra American Institute for Stress Research er sagt til Quartz. Det er nå rettet. Artikkelen ble endret 19. april 2024.