Det hang safrankringler og levende lys på det første kjente juletreet i Skandinavia. Det sto i stuen til grevinne Christina Wrede-Sparre i Sverige i 1741. Det første danske juletreet kom inn i stuen på Holsteinborg gods i 1808, og det første norske juletreet ble pyntet i Christiania i 1822, hos en frøken Weinshenck. Det tyske navnet er ikke tilfeldig i denne sammenhengen.

– Skikken med juletre er først og fremst tysk, sier Geir Thomas Risåsen, forfatter, kunsthistoriker og konservator ved Norsk Folkemuseum.

Men angivelige ble det aller første oppstilte «juletreet» plassert på torget i Estlands hovedstad Tallinn i 1441, av de såkalte svarthodebrødrene, en forening for ugifte handelsfolk og sjømenn. Først i 1510 skal det ha blitt utstyrt med pynt, og det skjedde i Riga i Latvia, der hanseatiske kjøpmenn dekorerte et tre med tørkede roser og danset rundt det, før det ble satt fyr på. Først 20 år senere bredte skikken med pyntet juletre seg videre blant tyske laugsmedlemmer.

Høstingen av treet

– Det vi kaller julegaver, kom fra borgerskapet og henger sammen med det pyntede juletreet, forteller Risåsen.

På treet hang spiselige gaver, og disse ble «høstet» når treet ble ristet og båret ut på siste dag jul. Utover 1600- og 1700-tallet ble juletreet utbredt i de tysktalende adelige og borgerlige hjem. Derfra bredte skikken seg også til Norge og Skandinavia og hele den moderne verden.

– Ideen om å legge gaver under treet vant raskt frem i borgerstanden. Men i julegavenes første århundre her til lands, gikk det mest i nyttegaver, sier historikeren. 

For på norske bondegårder hadde det i århundrer nemlig vært en tradisjon at bonden ga gaver til sine gårdsansatte ved slutten av året, til nyttår. Da ga man gjerne klær eller stoffer til å lage klær av. Denne tradisjonen smeltet dermed sammen med den nye julepakkeskikken.

– Tradisjonelt var de ikke nødvendigvis definert som julegaver, men mer et tegn på respekt fra bonden for innsatsen på gården. Med gavene fulgt samtidig en forventning om gjenytelser fra de gårds-ansatte i form av flid og lojalitet, sier Risåsen.

Nissens helgenopphav

Julenissemyten bygger på en bysantinsk biskop som ble kristen helgen – St. Nikolas, på norsk Sankt Nikolai. Han var helgen for sjøfarere og derfor en kjent og viktig skikkelse i det katolske Norge i middelalderen.

Men det er også knyttet mindre kjente opprinnelsesmyter til julenissens virke. Når hen spør: «Er det noen snille barn her», stammer det for eksempel fra en tradisjon på 1200-tallet, da man begynte å feire «de uskyldige barns dag» – barna som kong Herodes drepte for å få tak i Jesusbarnet, ifølge Matteusevangeliet.

De andre barna – de slemme barna – risikerte å havne i en sekk eller få en annen straff. I Nederland er en del av denne myten bevart i måten de feirer sin versjon av St. Nikolas, Sinterklaas.

Han kommer med gaver kvelden før feiringen av helgenens dødsdag, 6. desember, men skal samtidig ta med seg de slemme barna. Myten vil ha det til at han puttet dem i en sekk og tok dem med seg hjem til Spania.

Sinterklaas har imidlertid ingenting å gjøre med vår julenisse, selv om de begge bygger på den samme historiske skikkelsen.

Her har ulike tradisjoner og skikker krysset spor på veien.