Påskedrama
Inngangen til den stille uken ble langt fra rolig for redaksjonen i Aftenposten. Lørdag 24. mars 1923 sto det øverst på avisens forside: Bergenstoget plyndret inat! Og reaksjonene lot ikke vente på seg.
Lesere stirret sjokkert på overskriften denne palmelørdagen, for deretter å kaste seg over telefonen til avisredaksjonen. De var urolige og redde for familie eller venner som var om bord på toget.
De færreste hadde fått med seg den lille detaljen til høyre i overskriften: «Pris 2 kroner, Gyldendal». Her var det altså snakk om en strategisk plassert bokannonse forkledd som en nyhetsmelding.
Handlingen i romanen «Bergenstoget plyndret inat!» var lagt til første påskedag som dette året var 1. april. Ved Haugastøl stasjon raner fire gutter bergenstoget dels fordi de kjeder seg, og dels fordi en av dem er i penge-trøbbel. Samtidig skulle politiet etter planen tro det var en aprilspøk.Krimromanen ble skrevet av de to unge studentene Nordahl Grieg og Niels Lie under pseudonymet Jonathan Jerv. Nordahl Grieg etablerte seg senere som en av landets store lyrikere og forfatter, mens Lie (i fjern slekt med dikterhøvdingen Jonas Lie) endte opp som oversetter og forlagskonsulent i Gyldendal.
Foto: Gyldendal
Det var imidlertid Nordahls bror, Harald Grieg, som hadde fått ideen til den oppsiktsvekkende annonsen på forsiden av Aftenposten, og tidspunktet var særdeles treffende.
Både boken og reklamestuntet ble en stor suksess. Alle snakket om ranet som egentlig var en bok, og gikk mann av huse for å kjøpe krimdramaet.
Kriminalromanen
Selv om boken beskrives som Norges første påskekrim, var det heller ikke før dette uvanlig å lese spenningslitteratur i påsken. Allerede i 1912 presenterte Aschehoug en liste med «Glimrende paaskelæsning», med forfattere som Arthur Conan Doyle og hans velkjente hovedfigur Sherlock Holmes.
Krimromaner fikk dessuten en liten opptur etter 1923-suksessen med «Bergenstoget plyndret inat», men det var først utover på 1930-tallet at kriminallitteraturen for alvor etablerte seg som påskelektyre.
Selve begrepet påskekriminal kom imidlertid først i bruk mye senere. I 1949 kom boken «Døden på høye hæler» av den britiske forfatteren Christianna Brand, og ble markedsført som påskekriminal av J.W. Cappelens forlag.
Uttrykket ble deretter brukt sporadisk, og etter hvert ble ordet forenklet til påskekrim og omfattet all spenningslitteratur knyttet til påsken.
A-magasinet trykket i 1965 en novelle av Ove Fedde, «Crime passionel på Ullabrent gård», presentert som påskekrim. En rekke flere utgivelser stadfestet begrepet på 1970-tallet. I 1971 presenterte for eksempel Dreyer forlag fire romaner under fellesbegrepet «Påsketrim med påskekrim».
Påskerim på frokostbordet Tine Meierier presenterer hvert år en påskekrim på melkekartongene sine, ledet an av en kylling – det fremste norske påskesymbolet. Kyllingen representerer våren, det nye livet og «gjenoppstandelse» ved at den hakker seg ut av skallet. Foto: Tine Meierier
Visuelt
Påskekrim som begrep gikk over i en ny fase i 1976 da Norsk Rikskringkasting lanserte den aller første påskekrimmen på statskanalen. Seerne kunne følge serien om «Lord Peter Wimsey, Mysteriet i Bellona Club» i fire deler, fra onsdag til påskeaften. Et lignende seriemønster brukes fortsatt i dag.
På 1980-tallet var påskemysteriene uløselig knyttet til Adam Dalgliesh, basert på bøkene til den britiske krimforfatteren P.D. James. Og etter hvert dukket også Agatha Christies detektiv Hercule Poirot opp, den pertentlige belgieren med den sylskarpe hjernen og snurrebart.
Samtidig fortsatte populariteten til kriminallitteraturen å øke, både av norske og utenlandske forfattere. Mange av bøkene ble også filmet eller produsert som krimserier. På rulletekstene finner vi navn som Jo Nesbø, Stieg Larsson, Henning Mankell og Jan Guillou.
NRK økte etter hvert tilbudet og sendte flere spenningsserier i påsken, og konkurrentene kjørte samme mønster. Seerne kunne dermed velge og vrake i mord og mysterier både på skjermen og i stabelen med krimbøker.
Very British Lord Peter Wimsey ledet an som NRKs første påskekrim i 1976. Selv om etterforskning bare var en hobby, løste han en rekke spektakulære drapssaker. David Suchet i rollen som Hercule Poirot er manges favoritt. Julia McKenzie er en av mange som har spilt den ivrige amatørdetektiven Miss Marple. For Inspector Morse (John Thaw) og assistent Lewis (Kevin Whately) (som senere fikk sin egen krimserie) var det ingen ende på blodige hendelser i fredelige Oxford. I «Kriminalsjef Foyle» løser Detective Chief Superintendent Foyle (Michael Kitchen) mysterier i Hastings under andre verdenkrig med stor historisk nøyaktighet.
Særnorsk fenomen
Tradisjonen med å lese krim og detektivromaner i påsken er vi angivelig ganske alene om i verden, selv om Bibelens påskefortelling omtales som «verdenshistorien største cold case»* og et mysterium med forræderi, blod og drap. Det særnorske fenomenet er i seg selv et aldri så lite mysterium.
Ledetrådene er imidlertid mange. Det kan ha med vår lange påskeferie å gjøre (Norge, Island og Danmark har lengst sammenhengende påskefri), som strekker seg fra skjærtorsdag til og med andre påskedag, samt at mange også tar fri fra palmehelgen. Vi har derfor god tid til å lese.
Nordmenn har også tradisjon for å reise til fjells og på hytta – som opprinnelig hverken hadde TV eller strøm – og da ble en god krimbok underholdningen etter en lang dag på ski.
Kanskje skyldes sjangerens popularitet i Norge at vi bor i et trygt og godt land, og derfor trenger å få utløp for våre morbide fantasier?
Med sol, snø og Kvikklunsj på en avsidesliggende hytte kan vi, i trygge omgivelser, kjenne pulsen øke mens boken tar oss med i jakten på en psykopatisk morder.
Forbrytersk forførende eller kriminelt god, uansett er krim blitt en norsk påsketradisjon.
Kilder: Aftenposten, snl.no, Wikipedia, *Dagen