Julen skal flyttes. Det er en del av ukrainernes «ubønnhørlige og suksessrike kamp om identitet», sto det på hjemmesiden til parlamentet i Kyiv i juli. Fra og med i år skal feiringen av Jesu fødsel foregå etter vestlig, ikke russisk skikk.

Opprøret startet allerede for fem år siden, da deler av den ortodokse kirken i Ukraina brøt med Moskva etter annekteringen av Krym i 2014. Etter fullskalainvasjonen i 2022, da patriark Kirill i Moskva sto frem som varm støttespiller for Putin, mente ukrainerne at nok fikk være nok.

Allerede i fjor tillot den ortodokse kirken i Ukraina at de troende for første gang skulle kunne feire jul den 25. desember – om de ønsket.

Og i år har Ukraina flyttet sin offisielle julefeiring til 25. desember og dermed brutt med den russisk-ortodokse kirken, som feirer den 7. januar.

Hvilken dag?

Strid om tidspunktet for julefeiringen er ikke nytt – det har vært et politisk spørsmål helt fra begynnelsen. Det feires jul til minne om Jesu fødselsdag, men ingen vet – og Bibelen gir ingen pekepinn – om når han faktisk ble født. Det var først på 300-tallet i Roma at feiringen oppsto, i årene etter at keiser Konstantin satte en stopper for kristendomsforfølgelsene og godtok den kristne tro i Romerriket.

Historikerne er ganske sikre på hvorfor akkurat 25. desember ble valgt.

Teologene hadde funnet en slags begrunnelse i at 25. desember var ni måneder etter dagen da verden, i henhold til jødisk tradisjon, ble skapt. Men den egentlige forklaringen var trolig langt enklere. Selv om kristen tro etter lang tids kamp var blitt tolerert, besto Romerriket av en rekke religioner som kjempet seg imellom om å kapre tilhengere.

Kristnes viktigste konkurrent var ulike trosretninger som dyrket solen som øverste guddom, og solvervsdagen var naturlig nok deres store festdag. Det var Dias Natalis Invicti, «den udødelige sols fødselsdag». Ifølge historikere tyder mye på at de kristne ganske enkelt rappet konkurrentenes store festdag og gjorde den til sin egen med stor suksess.

Dragkampen

Det var likevel langt fra enighet i kirken om den nye festen. Andre kristne festdager, som påske og pinse, var bevegelige fordi de fulgte den gamle jødiske kalenderen, som flytter seg i henhold til månens faser. Det er heller ikke helgeners fødselsdag kristne har tradisjon for å feire, men deres dødsdag.

Den østlige delen av kirken hadde opprinnelig sin festdag 6. januar, som en slags kombinert festdag for Jesu fødsel og dåp. Etter hvert gjaldt feiringen også Jesu første antatte under, der han forvandlet vann til vin, og i middelalderen ble det også en feiring av De hellige tre konger.

I Armenia, landet i Kaukasus som ble kristnet på begynnelsen av 300-tallet, godtok kirken aldri ideen fra Roma om å feire Jesu fødselsdag den 25. desember. I stedet holdt man på den eldre tradisjonen å feire epifania 6. januar.

Rundt år 500 endte juledragkampen mellom øst- og vestkirken i et kompromiss: Julen ble en «festival» som strakte seg fra juledag 25. desember til helligtrekongersdag 6. januar – epiphany (åpenbaring) – det briter og amerikanere synger om i barnerimet «The Twelve Days of Christmas».

Juleavslutningen var den store, folkelige festdagen, og i katolske land lever den videre som festdag for De hellige tre konger, med opptog og gaver til barn. I Sverige er trettondedag jul stadig helligdag.

En siste rest lever også (så vidt) i norsk kultur. Skikken er utdøende, men helt frem til årtusenskiftet var det vanlig å holde juletrefester for barn, knyttet til arbeidsplass eller foreninger, en ukes tid etter nyttår.

Den mørke natten

På et vis kommer ukrainernes flytting av julefesten fra januar til desember nesten 500 år for sent.

I 1582 justerte pave Gregor den 8. kalenderen. Den gamle kalenderen man hadde brukt siden Julius Cæsars tid, den julianske, var ikke helt nøyaktig i takt med solåret. Dermed hadde solvervsdagen gjennom årene forskjøvet seg og var ikke lenger på julenatt, men et par uker tidligere.

Det tok tid før reformen ble innført over alt, i Danmark-Norge i år 1700. I Russland skjedde det først etter revolusjonen i 1917 («oktoberrevolusjonen» foregikk i november etter vår kalender), og kirken der holder seg altså etter gammel skikk.

Fordi en del av den armenske kirken beholdt feiringen av epifania, og i tillegg har beholdt den julianske kalenderen, havner feiringen på 17. januar.

Dette gjelder blant annet menigheten i Jerusalem. I Fødsels­kirken i Betlehem feires dermed tre julefester hvert år: 25. desember (katolikker og protestanter), 7. januar (ortodokse) og 17. januar (armenere).

I Norden lever vi også med en ettervirkning av kalenderreformen fremdeles. Før reformen var vintersolverv omtrentlig på den 13. desember og var festdagen for den gamle helgenen Lucia. Det var tradisjon, mye eldre enn kristendommen, å «hjelpe» solen på denne årets mørkeste natt ved å tenne lys og bål – og det gjør norske barnehagebarn den dag i dag, med tente lys på Lucia-morgenen.

Begynnelse og slutt

Å plassere julaften var komplisert nok. Å bestemme hva som er «juletid», er enda vanskeligere. Ned gjennom århundrene er det vi oppfatter som «juletid», utvidet, kuttet og flyttet – og varierer solid fra sted til sted.

Når kirkeklokken kimer på julaften ettermiddag, er det egentlig en markering av at perioden med «julefred» begynner. Ideen om at julefesten skulle være en spesielt fredelig tid, har røtter i Bibelens juleberetning der englene synger om «fred på jord».

I tidlige kirkelover betraktet man hele perioden fra første søndag i advent til tjuendedagen, 13. januar, som en spesielt hellig og fredfull tid. De formelle julefredsbestemmelsene gjaldt først og fremst helligdager, da bare nødvendig arbeid som stell av dyr var tillat.

Tidlige lover, blant annet Jons kristenrett fra 1277, ga lovbrytere «mannhelg», sikkerhet mot forfølgelse og «liv og lemmer» i juletiden. Omvendt ble voldelige handlinger utført i juletiden straffet hardere enn vanlig. Slike handlinger var brudd på gudsfreden.

I senmiddelalderen ble juletiden kortere. I Norge varte julehelgen fra Tomasmessedag 21. desember til St. Knuts dag 13. januar (til minne om den danske helgenen Knud Lavard 1096-1131, interessant nok gift med den russiske fyrstinnen Ingeborg av Kyiv). På 1500-tallet var 25., 26., og 27. desember helligdager, pluss nyttårsdag og helligtrekongersdag.

I 1770, da den psykisk syke kong Christian 7.s reformglade livlege Johan Friedrich Struensee var den reelle makthaveren i Danmark-Norge, ble tredje juledag og trettendedagen strøket som helligdager.

Globalt julemangfold

Julen er en mangeartet fest med religiøs, sekulær, folkelig og høykulturell arv.

I protestantiske land er det eksempelvis mange hundre år siden helgendyrkning ble avlyst, men stadig vekk er luciadagen 13. desember en nær formell start på juletiden, slik St. Nikolasdagen den 6. desember er det i Nederland.

I Finland lever en tradisjon, uforandret siden middelalderen, ved at julen – eller mer presist julefreden – forkynnes 24. desember klokken 12 i Åbo, landets gamle hovedstad.

I Den norske kirke var første juledag tradisjonelt den viktigste dagen i julen. Særlig fra annen halvdel av det 20. århundret ble imidlertid barnegudstjenester på julaften populære og har i mange år vært den mest besøkte gudstjenesten i året.

Samtidig henger det igjen andre gamle tradisjoner, som Jaktloven som forbyr all jakt og fangst mellom jul og nyttår. Skoler, universiteter og mange offentlige virksomheter holder stengt i julen eller driver på lavbluss.

I latinamerikanske land starter juletiden de fleste steder med «Las Posadas», en ni dagers oppvarming i forkant av juledag, der man med opptog og andre ritualer (med svært mange variasjoner) forteller historien om Josef og Marias jakt etter herberge i Betlehem.

I flerkulturelle USA opererer mange med et slags utvidet julebegrep, og snakker om «Holiday Season», som omfatter både den kristne julefeiringen, sekulært nyttår, den jødiske lysfesten chanukka og den nyere afroamerikanske feiringen kwanzaa.

Kveld, dag og natt

I USA, Storbritannia og de fleste katolske land i Europa er det 25. desember som er juledag og dagen da gaver overleveres. I Norden holder man seg med julaften den 24., og det samme gjør man i Tyskland, Polen, Tsjekkia og Sveits. Julaften-tradisjonen er også sterk i Argentina, Colombia og Brasil.

Julaftenfeiringen er historisk en del av «vigil» skikk, at man i den mørke årstiden ikke gikk tidlig til sengs, men holdt seg våken frem til kirkens midnattsmesse.

Samtidig er det Norden som på et vis har Bibelen på sin side: I første Moseboks beregning om hvordan Gud skapte verden, står det at det «ble kveld og morgen, første dag». Dermed regnes døgnet tradisjonelt fra solnedgang, og julen «ringes inn» på ettermiddagen julaften.

Men det står også i Lukas-evangeliets beretning om Jesu fødsel at «noen gjetere holdt nattevåk» på Betlehemsmarken, noe som ned gjennom årene er blitt tolket som at Jesus ble født om natten – ergo er midnattsmessen valget for mange.

I Storbritannia, der juledag er den store festdagen, bruker kongehusets medlemmer å feire julaften og gi hverandre gaver på julaften kveld – en tradisjon familien med sine tyske aner tok med seg til øyriket for mer enn 200 år siden.

Når først juletradisjoner har bitt seg fast, skal det mye til før de vendes.