Politisk bauta

Da det banket på døren til atelieret i Karlsruhe en januardag i 1871, var Anton von Werner intetanende om sin egen forestående berømmelse. Telegrammet var signert den prøyssiske kronprinsens hoffmarskalk og sendt fra Versailles. To dager hadde den unge historiemaleren på seg: Den 18. januar ville han nemlig, ifølge telegrammet, «oppleve noe som er hans pensel verdig». Maleren rakk frem. Og i speilsalen i Versailles kunne han feste et ikonisk motiv i tysk politisk historie til skisseblokken: proklamasjonen av Wilhelm I. til tysk keiser.

I oljemaleriet som alle tyskere kjenner fra skolebøkene, er det likevel ikke kongen av Preussen maleren retter oppmerksomheten mot. Mannen i sentrum av begivenhetene er Otto von Bismarck.

Rikskansleren som hadde ledet Preussen politisk gjennom 1860-tallet og tre «rikssamlingskriger», den siste og avgjørende mot Frankrike, skulle deretter stå i spissen for et samlet tysk rike i ytterligere to tiår. Utvilsomt spilte Bismarck en viktig rolle i etableringen av Tyskland og i den unge statens politikk. Men ettertiden har nok, i likhet med maleren fra Karlsruhe, rettet de historiske siktlinjene i vel stor grad mot én mann.

«Det vil alltid være en tendens til å personliggjøre historien», sier Christoph Nonn, professor i nyere historie ved Universität Düsseldorf.

«Enten ser man grunnleggeren av den tyske nasjonalstaten i ham, eller man ser en erkekonservativ moderniseringsfiende.»

Det er ifølge de to hovedretningene i historieskrivingen rundt den såkalte jernkansleren. Ifølge Bismarck-biograf Nonn var den adelige politikeren langt mer sammensatt:

«I starten smidde han allianser med liberale krefter for å sikre parlamentarisk flertall. På slutten av karrieren flørtet han med tanken om statskupp og å forkaste konstitusjonen han selv hadde vært med å skrive.»

Keiser Wilhelm II hadde altså gode grunner til å avsette langtidskansleren i 1890. Likevel begynte offentligheten i keiserriket raskt å mytologisere Bismarck, som med sine egne publiserte «memoarer» hjalp godt til selv. Mange historiske prosesser og politiske aktører har havnet i skyggen av Bismarck. Mellom hans død i 1898 og frem til 1914 ble det reist 240 statuer og utsiktstårn til hans minne rundt om i Tyskland.

Postkolonial «cancel culture»

I Hamburg står ett av dem. Det er Tysklands største Bismarck-monument, og et mer enn synlig landemerke. De vedtatte, like omstridte som nødvendige restaureringsarbeidene var akkurat kommet i gang da Black lives matter-bevegelsen i fjor sommer blåste ny vind i debatten om det er plass til Bismarck i den verdensvante og inkluderingsbevisste havnebyen.

Nei, lyder det unisont fra en rekke aktivister. Leserkommentarene under avisartikler om fenomenet viser en annen virkelighet. Der har folk færre meninger om Bismarcks person enn de har om aktivistenes iver.

Kanskje for å roe gemyttene, inviterte kulturbyråden i Hamburg i november til digitalt folkemøte om den besværlige statuen, men sosialdemokraten valgte side allerede i invitasjonen: «Bismarck-monumentet kan ikke fortsette å stå ukommentert i bybildet. Det representerer en autoritær og kolonial fortid i konflikt med dagens forestillinger.» 

Ikke bare i Hamburg, men også i andre tyske byer har «dagens forstillinger» siden i sommer preget det historie-politiske ordskiftet om keisertiden, særlig i lys av landets koloniale arv. Navn på gater og plasser er blitt endret. Statuer er påført rødmaling. Og i Coburg ble sågar byvåpenet trukket i tvil av lokale ikonoklaster – siden det inneholder en «maurer».

I Hamburg er det kommet forslag om rivning, «naturlig forfall» og til og med halshugging av statuen.

Men et fjerde – litt mer konstruktivt – forslag er at Bismarck-statuen skal flankeres av en like stor statue av en herero. Hereroene er en etnisk gruppe i dagens Namibia som tyske kolonittropper førte krig mot, med folkemord som resultat. Dette skjedde riktignok lenge etter Bismarcks tid. Rikskansleren tok sågar avstand fra hele det tyske kolonieventyret, både av politiske og økonomiske hensyn.

Pinlig epoke

Selv om Tysklands tre tiår som kolonimakt faller sammen med keiserriket, og nasjonalstaten ble etablert som følge av krig, etterlyser Christoph Nonn et mer sammensatt blikk på denne epoken i tysk historie.

«Man må ikke se keiserriket i en negativ militaristisk kontinuitet som via første verdenskrig automatisk fører frem til Det tredje riket», sier han om et syn på historien som stadig gjør seg gjeldende i Tyskland. «Det perspektivet skaper i grunn en unødvendig berøringsangst med epoken.»

Kanskje er det dette ubehaget som gjør at man må lete lenge etter offisielle markeringer av Tysklands 150-årsdag. Ved Militärhistorisches Museum i Dresden går en utstilling kalt «Krieg. Macht. Nation». (Krig. Makt. Nasjon.) Leser man de tre ordene som en setning, blir det imidlertid «krig lager nasjon». Villaen utenfor Hamburg, der Bismarck tilbrakte sine siste år, byr også på en liten utstilling. Men utover dette er det ellers så frodige tyske erindringslandskapet oppsiktsvekkende fritt for tematiseringer av nasjonens fødsel. Keiserriket er tydeligvis litt pinlig for tyske museer.

Det må den wilhelminske æraen slett ikke være, ifølge Christoph Nonn:

«Det var først under keiserriket at Tyskland ble et moderne samfunn», sier han. Nonn fremhever hvordan en solid industriell base, et effektivt tjenesteytende byråkrati og en i europeisk sammenheng banebrytende sosiallovgivning tok form innenfor nye statlige rammer.

Lov, rett og demokrati

Keiserriket var et konstitusjonelt monarki organisert i en rettsstat, som utviklet en enhetlig lovgivning og ga innbyggerne en høy grad av rettssikkerhet sammenlignet med tidligere. Om valgloven, som ga stemmerett til alle menn over 25 år, skriver Nonns kollega Benjamin Ziemann, professor ved University of Sheffield:

«Sammenlignet med andre europeiske land var dette en ekstrem progressiv, ja rent frem revolusjonær ordning.» I Storbritannia, parlamentarismens hjemland, hadde så sent som i 1911 til sammenligning bare 60 prosent av den voksne mannlige befolkningen stemmerett.

Et begrep alle tyskere kjenner, er «Bürgerliches Gesetzbuch». At den sivilrettslige lovsamlingen ble unnfanget på slutten av 1890-tallet og (bortsett fra delen om familierett) i det store og hele er uforandret siden den gang, er det færre som vet.

Tysklands mest solgte bok i nyere tid ble til i en lang, seig og kompromiss-søkende prosess, men resultatet er ifølge Thomas Darnstedt, jusekspert hos Der Spiegel, «en fabelaktig murstein».

De 2500 paragrafene fungerer som «operativsystem» også for vår tids «postindustrielle, senkapitalistiske samfunn».

Den nye tyske staten hadde riktignok en keiser på toppen, men etablerte samtidig den føderale maktstrukturen som også definerer dagens Tyskland: Et folkevalgt parlament, en regjering med en kansler i spissen og et senat representert ved delstatsregjeringene.

Denne føderalismen ble videreført under Weimarrepublikken i mellomkrigstiden, radikalt avskaffet under nazistenes sentralistiske ettpartistat og gjeninnført i Forbundsrepublikken.

«Bürgerliches Gesetzbuch» Tysklands sivilrettslige lovsamling ble nedfelt på slutten av 1890-tallet og står fremdeles støtt den dag i dag.

En forsinket nasjon

Keiserriket blir gjerne kalt en rikssamling ovenfra og ned. Men det er en sannhet med modifikasjoner:

I 1848 brøt det ut antimonarkiske opptøyer også i det tyske området, i likhet med flere steder i Europa. sRegjeringene i mange småstater ble tvunget til å gå av, og en grunnlovsgivende forsamling med folkevalgte representanter ble innkalt i Frankfurt. Men det svart-rød-gule flagget til den liberale, borgerlig-demokratiske nasjonalbevegelsen skulle ikke vaie lenge. Året etter tvang prøyssiske og østerrikske tropper den gamle orden igjennom.

Men de liberale forestillingene om nasjon og demokrati som de revolusjonære «48-erne» hadde målbåret, levde videre rundt om i de tyske småstatene. Tiltagende faglig og ideell organisering, en sterkt forbedret leseopplæring og en toll-union på tvers av de interne politiske grensene hadde ført til økt handel og utveksling. En nasjonal bevissthet bredte seg så smått i bredere lag av den tyske befolkningen.

Med våpenmakt – innenfra – var den tyske nasjon blitt forhindret fra å samles. To tiår senere var det med våpenmakt – denne gang mot ytre fiender – at den faktisk ble samlet. Preussen vant (i vekslende allianser) krigen mot Danmark om de tysk-befolkede grenseområdene i 1864, mot langtidsrivalen Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870.

I den tredje krigen sluttet også de sørtyske, katolske monarkiene seg til det protestantiske Preussen og den «felles-tyske sak». Frankrike, som begynte krigen, ble pålagt å betale store krigsskadeerstatninger. De ble fordelt mellom de tyske forbundsfellene. Dessuten tilfalt grenseprovinsen Elsass-Lothringen det tyske keiserriket som ble proklamert i Versailles av til sammen 22 tyske monarkier og tre bystater.

Utvikling mot det bedre

Rikssamlingen i 1871 var sånn sett resultatet av en gjensidig dynamikk.

«Uten en bred nasjonal bevegelse ute i de enkelte monarkiene, ville man ikke hatt noen resonans i folket hverken for krigføring eller rikssamling», presiserer Christoph Nonn. Han understreker at keiserriket fra starten av, nettopp derfor, hadde et stort potensial for demokratisk utvikling.

Samtidig huset epoken også antidemokratiske tendenser. «Det siste har nok fått litt for stor oppmerksomhet i tysk historieskriving», mener mannen som nylig kom ut med en bok om perioden.

«Keiserriket utgjør en forhistorie for nasjonalsosialismen. Men like fullt utgjør det forhistorien for demokratiet i Weimarrepublikken og i den senere Forbundsrepublikken», sier Nonn. Han minner om at det var i denne epoken at de demokratiske spillereglene ble innøvet for første gang i Tyskland.

«Keiserriket anno 1914 var et ganske annet enn i 1871», oppsummerer Nonn.

Riksdagen hadde vunnet langt mer makt. Utviklingen hadde gått mot svekking av monarkiet og styrking av det parlamentariske systemet.

Det er en vesentlig arv etter rikssamlingen, men mer abstrakt enn 625 tonn granitt i Hamburg havn.