Vinteren er hard, også for kråkene. De skjøre kroppene kjemper for å overleve i en barsk natur.
Når landskapet dekkes med is og snø, er det lite mat å finne, og kråkene må trekke vekk. Nebbet vendes ofte mot sørvest, ut mot kysten, der klimaet er mildere. De monogame kråkeparene oppløses etter hekkesesongen, og ungkråkene er klare for å utforske verden. Nye landskaper venter.
Kanskje har de vært her tidligere vintre og kjenner gode steder for matsøk. Kanskje er dette jomfruturen. Om dagen sprer kråkene seg utover distriktet. På kornåkre og jordbruksarealer kan de få påfyll av energi. Ved lavvann er strandsone og fjære med snegler og skjell fristelser.
Om kvelden og natten holder kråkene «kråketing» med felles overnatting. De flokker seg i grupper på hundrevis av fugler og flyr inn mot overnattings-plassen i et skogholt. Den sosiale tilværelsen gir kråkene muligheter for småprat og utveksling av livsviktig informasjon, for eksempel hvor man bør fly for å finne mat påfølgende dag. Dukker farlige fiender opp i form av en hønsehauk, har de egne lyder for farer. Varslingssystemet er effektivt, og en rovfugl som er oppdaget, har langt mindre sjanse for å lykkes i jakten.
Kråka kjenner deg!
At kråka er intelligent, er godt kjent. At de kan trekke opp utsatte fiskesnører ved isfiske for å få tak i agn eller fangst, gjør at vi tenker på dem som «smarte». Kråker slipper også skjell og kråkeboller ned på vei og svaberg for at de skal knuse, slik at innmaten kan spises.
Noen mener kråkene har mentale evner på linje med et førskolebarn. De husker steder, mennesker og lærer seg rutinene våre. Dager det er søppeltømming venter det gjerne lett tilgjengelig mat dersom ikke avfallsbeholdernes utforming har tatt høyde for kråkenes innovative vesen.
Selv om du ikke kjenner nabolagets kråke, kan det godt være den kjenner deg. Men om den kjenner igjen seg selv, det er ikke sikkert. Et godt kjennetegn på intelligens er opplevelsen av å være et enkeltindivid: Du er du, og jeg er jeg.
I 1970 utviklet psykolog Gordon Gallup Jr. «speiltesten» for å undersøke selvbevisstheten hos dyr og barn. Å gjenkjenne sitt eget speilbilde som seg selv klarer ikke noen av de seks kråkene i en undersøkelse fra 2020. Men kråkas nære slektning skjære har bestått testen som den eneste fuglearten i Norge.
Beskyldt for å være for tallrik
Forsøket på å regulere bestanden av kråke går trolig langt tilbake i tid, helt tilbake til tiden mennesket startet med jakt, fangst og jordbruk. Særlig har dens forkjærlighet for egg og unger fra ryper og annet jaktbart vilt gitt den merkelappen skadedyr.
Med innføring av lokale og nasjonale skuddpremier på rovfugler og rovdyr i 1845, ble også jakten på «urokråkene» intensivert. Særlig etter at listen over arter som skulle bekjempes, ble utvidet i 1899, kom kråkene i søkelyset.
Noen av de ivrigste kråkemotstanderne befant seg i Haugesund. I 1918 ble foreningen Kråkenes Død opprettet. I tillegg til beskrivelser av ulike måter å ta livet av en kråke på, hadde foreningen både vedtekter og styre.
Flest kråker er det nær mennesker. Det hekker bare 0,5–1 par/km² i skog, men 1–3 par/km² i tilknytning til jordbruk. I hekke-tiden holder kråkene territorier, noe som gjør at det er begrenset hvor mange par som kan hekke i et område, og størrelsen på leveområdet tilpasses mattilgangen. Overvåkingen av fuglefaunaen gjennom Norsk hekkefuglovervåking og Terrestrisk Naturovervåking avslører at det er blitt rundt 22 prosent færre hekkende kråker i Norge de siste tiårene, men det tilskrives naturlige svingninger, og utviklingen er mindre negativ etter 2010.
Med andre ord er bestanden mer eller mindre stabil over tid, selv om det drives stedvis svært aktiv jakt på kråker. I Norge skytes eller drepes over 20 000 kråker hvert år.
En utvikling med synkende antall kråker er observert i Sverige, og her er arten rødlistet som nær truet. I nabolandet har de telt kråker lengre enn oss, og derfor vet vi at antallet der holdt seg nokså uforandret i 20-årsperioden 1975–1995.
Trenger vi kråker?
Kråker er mat for andre fugler, som den sterkt truede hubroen. Også andre ugler har et forhold til kråker. For den nattaktive hornuglen er kråkenes reir av største betydning. Ugla tar over kråkas reir etter at byggmesteren selv er ferdig med det. Dvergfalk og tårnfalk kan finne på å gjøre det samme.
Listen over nytten kråker gjør, er imidlertid lengre. Kråkene fjerner døde og syke fugler og dyr i naturen, en gratistjeneste de gjør sammen med de enda mer utskjelte måkene. Dessuten står insekter og småkryp på menyen, og dermed regulerer kråker forekomstene av disse.
Vi må konkludere med at kråka er kommet for å bli, selv om de i visse tilfeller kan finne på litt ugagn. Men ordningen med belønning for å ta livet av visse arter lever i beste velgående den dag i dag i form av skuddpremieordningen. Om det har noen effekt på bestanden av kråke, er uvisst. Inntrykket av at noen arter må bekjempes, er likevel uheldig. Mange kommuner betaler ut offentlige midler for kråkeføtter eller andre bevis for «den gode gjerningen». I 2021 holdt 90 kommuner seg med skuddpremieordning, viste en opptelling Dagens Næringsliv foretok. Det er viltlovens § 51 som gir dem rett til det.
Regjeringen reviderer for tiden viltloven, og der foreslås kommunenes mulighet til å opprette skuddpremieordning, videreført.
Kråka går fortsatt skumle tider i møte.
Om artikkelforfatteren: Martin Eggen er naturvernrådgiver i BirdLife Norge, forfatter av boken «Uten fugler blir livet ikke det samme» og fast spaltist i Aftenposten Innsikt.