Nederlandsk ekspertise. Nordøst for Bordeaux, i den lille elvebyen Cognac, kan man spore vinproduksjon helt tilbake til 200-tallet, århundrer før brandewijn (brent vin) og dobbel destillering gjorde byen og produktet verdensberømt.

Men det var altså sjøfartsnasjonen Nederland som fikk fart på konjakkproduksjonen til de franske vinbøndene. Da de nederlandske sjøfarerne dro til Frankrike for å handle vin, oppdaget de at den ikke holdt seg særlig godt på hjemfarten. Heller ikke vann eller øl beholdt friskheten på lange seilaser. De begynte å destillere og fikk godt resultat. Med dobbeldestillering ble det enda bedre.

Nederland var en stormakt på verdenshavene, og med deres ekspertise lærte franskmennene seg metoden. Konjakk ble en vare som var mye enklere å selge enn vin, og behovet hos sjøfolkene var stort. 

Siden 1715. «Gudenes brennevin» er blitt produsert i Cognac siden 1715, da kjøpmannen Jean Martell grunnla det som er ett av Frankrikes største konjakkhus. Martell var blant de første som solgte det eksklusive druebrennevinet under eget navn, og det var angivelig deres Cordon Bleu det ble skålt i da det ble inngått våpenhvile etter første verdenskrig. Konjakken til Courvoisier var visstnok Napoleons favoritt, og denne blir hyllet i den amerikanske hiphopartisten Busta Rhymes’ låt «Pass the Courvoisier». Hans kollega, rapperen Jay-Z, namedropper også et konjakkmerke på kona Beyoncés hit «Drunk in Love», men med en mer åpenbar agenda. I 2012 dro kjendismogulen like godt over til det sørvestlige Frankrike og ble medeier i konjakk-merket D’Ussé. Året etter helte han sin nye konjakk over i egen Grammy-pris og drakk av den, i strid med seremoniens alkohol-regler.  

USA er nå konjakkens største marked i volum. På luksuriøse auksjoner er konjakk den alkoholen det må blas opp flest tusenlapper for, gjerne flere hundre tusen kroner. Noen av de dyreste og mest sjeldne eksemplarene av brennevinet, hundre år gammel Henri IV Dudugnon Heritage i gull- og diamantbekledd flaske, koster rundt 2 millioner dollar.

Brennevinet som tradisjonelt assosieres med penger, sigarer og det gode liv, har få konkurrenter hva gjelder eksklusivitet. Men hva gjør det med markedet?

Asiatisk boom. I februar 2009 falt eksporten av konjakk med over 8 prosent. Men så, i 2010, ble det ny internasjonal omsetningsrekord, takket være ivrige importører i Kina, Hongkong og Singapore. I dag drikkes nesten 98 prosent av konjakken utenfor Frankrike. Ironisk nok; skal franskmenn drikke brennevin, drikker de whisky. De fire store konjakkprodusentene ser hjemlandet som et marked i fall, og vil heller investere i Asia og Nord-Amerika.

Allerede i 2013 kom 80 prosent av profitten til Hennessy fra Asia. Nyrike kinesere kjøper gammel og dyr konjakk (luksus-markedet har dog kjølnet litt de siste årene), mens man ser et økende marked for de litt billigere flaskene i Vietnam, Taiwan og India. Det franske brennevinet er også veldig populært i Russland, der man siden Sovjetunionens oppløsning har drukket stadig mer av det. I unionstiden importerte russerne mest armensk brennevin, som også er dobbeldestillert, lagret på eikefat og har aldersklassifisering. Den regnes som god, men som Cognac-lobbyen påpeker: det er ikke konjakk. 

Enkelte steder i Cognac-området har blant andre russere kjøpt opp vingårder som produserer druer brukt til konjakk. Dru-ene selges videre til de franske konjakkhusene og sørger i stor grad for deres overlevelse, ettersom ikke alle produserer druer selv. Det som imidlertid bekymrer franske produsenter, er at det popper opp imitasjoner av konjakk der det ikke er noen sertifisert kontroll for merking eller klassifisering. I Russland selges brennevin under navnet «konyak», og det brukes som en generell term. Drikken fra Cognac kalles «den franske konjakken». Selv om Russland fortsatt importerer «konyak» fra Armenia og Moldova, er landet samtidig blant de viktigste konjakkimportørene for franskmennene. På syv år økte importen med 600 prosent, ifølge det franske selskapet Cognac Expert.

Celebert selskap. Cognac fikk sin kontrollerte opphavsbetegnelse, L'Appellation d'Origine Contrôlée (AOC), i 1936. Druebrennevinet er dermed i celebert selskap med blant annet roquefort, camembert, champagne, armagnac, bordeaux og bourgogne. Bureau National Interprofessionnel du Cognac (BNIC), eid og finansiert av vinbøndene og vinhandlerne, kontrollerer produksjonen og dens regelverk.

Seks områder (crus) er godkjent for konjakkproduksjon. Grande Champagne, i hjertet av distriktet, smykker seg med tittelen Premier Cru. Druer herfra er en begrenset ressurs. Petite Champagne, som omkranser Grande Champagne og er omkring dobbelt så stort, regnes som nummer to.

Begge disse områdene kjennetegnes av svært kalkholdig jord, noe som er bra for drenering og reflektering av sollys, og gir ekstra god modning. I en ekte konjakk må minst 90 prosent av blandingen bestå av druetypene ugni blanc, folle blanche og colombard.

Ugni blanc har vært hoveddruen i dette området siden 1300-tallet, og brukes i nesten samtlige konjakker. Det skyldes at den sjelden får soppsykdommer, i tillegg til at den har et høyt syreinnhold, som bidrar til å konservere vinen gjennom vinteren.

Strenge regler. Utenom druene er det en rekke krav som må innfris for at man kan skrive Cognac på etiketten: Det må være to destillasjoner, som skal foregå i kobberpanner med åpen flamme og være avsluttet innen utgangen av mars året etter druehøstingen. Brenningen må skje over åpen ild, og både design og dimensjon på spannene er definert av BNIC. Konjakken må være lagret i minst to år, og ha en alkoholprosent på minst 40 (med enkelte dispensasjoner).

Det er kanskje ikke så rart at enkelte får lyst til å jukse, og at politi verden over fra tid til annen finner partier med flasker merket «Cognac» og «Produit de France». Noen flasker er ekte, men tomme, og skal fylles med falskt innhold, slik som de 54 000 flaskene som ble funnet i Finland i 2007. Andre er falske tvers igjennom.

Våren 2015 oppdaget kinesisk politi et syndikat som hadde produsert falskt brennevin, mye av det dyre konjakker, på et varehustoalett. Partiet på over 700 flasker hadde en markedsverdi på ca. 1,6 millioner dollar.

Senere samme år lanserte Rémy Martin en ny krypteringsteknologi i Kina, som gjør det mulig å laste ned en smartphone-app som kommuniserer med kapselen på konjakk-flaskene deres. Skanning av kapselen vil vise om produktet er autentisk og om flasken har vært åpnet tidligere, samt gi lojalitetspoeng. Kina er, ved siden av Russland, det største markedet for falskt brennevin.

I konjakkens tilfelle vil det være simpel råsprit tilsatt vann, karamellfarge eller farlige kjemikalier, som kan være laget under uhygieniske forhold.   

For en fransk kjellermester er det å følge en eau-de-vie som å «se et barn vokse opp», for å bruke ordene til Benoît Fil ved Martell. Det er kjellermesterens oppgave å forene alle komponentene i en høyere enhet. Men utenfor de fuktige franske stein-kjellerne i Cognac-distriktet vil det finnes stadig mer «konjakk» som slett ikke er lagret over åtti år, på fat av eik fra den franske nasjonalskogen Tronçais. Selv om BNIC blir presset av de franske produsentene, kan det synes umulig å få full kontroll. Konjakkhandlere skriver om at brennevinet er blitt et offer for sin egen suksess, siden alt som er verdifullt, gjerne forfalskes.

1. april i år hevet BNIC klassifikasjonen for XO (Extra Old) fra seks til ti år, det vil si at den yngste eau-de-vien nå må være eldre, og at merkingen dermed blir enda mer eksklusiv.

Samtidig fortsetter etteraperne å tilby en slags smak av eksklusivitet på billigsalg, til et stadig større marked.