«Du varselshildring, er du ikkje merkbar for kjensla, som for synet?»
Macbeth (Akt II, scene I), William Shakespeare
Sentral sans. Lanseringen av virtual reality-briller har gitt gjenklang til Macbeths ord. Den verdenen brillene trekker deg inn i, kan kanskje se og til og med høres riktig ut, men den kan ikke røres eller gripes. Dersom du ser en dolk ligge på bordet foran deg, vil du kanskje strekke deg etter den, men når hånden din kun griper i luft, etterlates du med en spøkelsesaktig fornemmelse av at ting ikke er så virkelige likevel.
Gjenstander som vi ikke kan ta og føle på, er ikke særlig overbevisende. Å integrere berøring inn i nye teknologier vil derfor være den neste milepælen. Men hvorfor betyr det å kunne ta på noe så mye for oss og for Macbeth? Hva er det berøring gjør som synet ikke gjør?
Å ikke ha alle sansene til sin disposisjon kan virke forstyrrende – likevel later det til at fravær av den taktile sansen har større negative konsekvenser for oss enn hva fravær av andre sanser har – som luktesansen for eksempel.
Hverdagssituasjoner viser hvordan berøring fungerer som en «faktasjekksans» for oss.
Til forskjell fra uttrykket «å se er å tro», er det berøringssansen som sikrer vårt epistemiske grep om virkeligheten. Hverdagssituasjoner viser hvordan berøring fungerer som en «faktasjekksans» for oss. Innen handelsnæringen kjenner de godt til dette. Hvis en kunde nøler med å kjøpe et produkt, vil det å la kunden kjenne på produktet ofte ha en positiv effekt og øke sjansen for et salg. Vi liker alle å kjenne etter at lommeboken vår ligger trygt plassert i vesken, selv om vi akkurat la den der. På museer og gallerier må vakter ofte stoppe besøkende fra å berøre skjøre statuer og lerret, til tross for at det er satt opp flere skilt som ber folk om ikke å ta på kunsten. Dersom synet allerede forteller deg alt du trenger å vite, hva er det da som er så spesielt med berøringssansen?
Kompleks prosess. Innen filosofien har det lenge vært en utbredt aksept for oppfattelsen av at berøring er en mer objektiv sans enn det de andre sansene er. For eksempel: Da den britiske 1700-tallsdikteren Samuel Johnson skulle demonstrere absurditeten i biskop Berkelys forestilling om at materielle objekter ikke eksisterer, sparket han mot en stor stein og hevdet triumferende: «Jeg motbeviser det på denne måten».
Å peke på den fargede formen var ikke nok. Derimot, antok Johnson, ville berøring ikke være mulig å betvile. Motstanden man kjenner når man tar på solide gjenstander, gir en opplevelse av at det finnes ting der ute, uavhengig av oss og vår vilje.
Men er berøring egentlig «virkelighetssansen» vår? Absolutt ikke. Den gir generelt ikke noe bedre eller mer umiddelbar tilgang til virkeligheten enn hva de andre sansene våre gjør. Hvorvidt den gir mer nøyaktig informasjon enn synet når det gjelder, la oss si, formen på en gjenstand, dens materiale eller størrelse, er avhengig av omstendighetene man bruker sansene i.
Berøringssansen er minst like utsatt for illusjoner som det synet er. Vi hører bare ikke så ofte om taktile illusjoner.
Av og til er berøring best, andre ganger er synet best. Vi kan lett bli villedet av det inntrykket berøring gir av å ha en «direkte» kontakt med virkeligheten. Bearbeidelse av taktile inntrykk er en svært kompleks og sammensatt prosess – kanskje mer kompleks enn for andre sanser – og er fundert på forventninger og ubevisste slutninger vi foretar. Det er derfor mange måter vår oppfattelse og sanselige erfaringer kan resultere i en villedet konklusjon. Berøringssansen er minst like utsatt for illusjoner som det synet er. Vi hører bare ikke så ofte om taktile illusjoner. For bare å ta ett eksempel: Mange blir overrasket når de hører at knappen på smarttelefonen deres egentlig ikke beveger seg når de trykker på den. Inntrykket man får av at den beveger seg, skyldes en vibrasjon som lurer hjernen til å tro at man har trykket på noe. Dersom du slår av telefonen og gjentar handlingen, innser du at overflaten ikke kan beveges på overhodet.
Beroligende. Hvis berøring ikke har noen generelle fordeler som synet ikke har, og den er like utsatt for illusjoner som hva synet er, hvorfor har vi da så stor tiltro til berøringssansen? Dersom berøring ikke gir noen mer direkte eller mer objektiv representasjon av verden, hvordan kan vi forklare den utbredte oppfattelsen av at den gjør nettopp det?
Et viktig aspekt ved berøring blir ofte glemt – det at berøring er mer beroligende, psykologisk sett, enn det å se er.
Et viktig aspekt ved berøring blir ofte glemt – det at berøring er mer beroligende, psykologisk sett, enn det å se er. Berøring får oss ikke alltid til å erfare ting på en bedre måte, men det gir oss en bedre følelse av hva vi opplever. Selv når vi kan se at nøklene våre ligger i vesken, føler vi oss sikrere på at de faktisk er der etter at vi har tatt på dem.
Det som ved første øyekast kan fremstå nærmest som overtro, kan ved nærmere ettersyn faktisk ha en dypere årsak. Bekreftelsen berøring gir oss, gjør denne sansen særegen i våre epistemiske liv. Filosofen René Descartes var inne på dette da han bemerket at klarheten vi får gjennom berøring, er noe vanskeligere å avvise: «Av alle sansene våre», skrev han i «The World» (1633), «er berøring den som er betraktet som minst illusorisk og mest sikker.»
Om vi tenker på bibelhistorien om Tomas tvileren, får vi en klar forståelse av berøringens privilegium sammenlignet med de andre sansene – Tomas måtte ta på sårene til Jesus for å overbevises om at personen foran ham virkelig var Jesus.
Historien om Tomas forteller oss noe viktig. Å ta på noe «for å være sikker», blir særlig viktig når de andre sansene eller overbevisningene våre skaper en situasjon med høy grad av usikkerhet. Personer med tvangslidelser tar gjerne på gjenstandene som utløser angsten deres om og om igjen, til tross for at de faktisk kan se gjenstanden. De kan sjekke vannkranen gjentatte ganger bare for å forsikre seg om at den er skudd av, selv om de kan se eller høre at vannet ikke drypper.
Forskning viser også at folk blir engstelige i møtet med grafiske brukergrensesnitt som viser gjenstander man ikke kan ta på. Det å ta på ting er beroligende. Å vite at man ikke kan ta på en ting, kan skape angst.
Bekrefter oss selv. Hvorfor skulle berøring gi oss større grad av visshet? Denne påstanden står i strid med hva kognitiv vitenskap forteller oss. Vår egen oppfattelse av visshet bør følge det som er korrekt, slik at i de tilfellene der vi har større tillit til berøringssansen enn til synet, bør berøring gi oss mer eksakt informasjon om en ting enn det synet kan gjøre.
Det er imidlertid ikke dette som forklarer holdningene til Tomas tvileren, personer med tvangslidelser eller frustrasjonen til virtual reality-spillerne. Årsakene til at berøring gir oss en følelse av trygghet og visshet kan ha røtter i det som mer generelt utgjør våre subjektive følelser som har med tillit å gjøre.
Med en følelse av at «vi har gjort det selv,» sitter vi igjen med en fornemmelse av at informasjonen fra berøring er mer troverdig.
Det er mulig at vi har større tillit til berøringssansen fordi vi føler oss aktive og i kontroll når vi utforsker noe ved å ta på det, snarere enn bare å se på. Dette er en subjektiv opp-fattelse, ettersom vi også beveger øynene våre aktivt når vi ser på ting. Men det faktum at vi beveger hendene våre over overflater, kan være med på å forklare hvorfor vi har større tillit til det vi tar på: Vi tror at vi har samlet inn data og informasjon på en aktiv måte, snarere enn bare å motta informasjonen passivt. Med en følelse av at «vi har gjort det selv,» sitter vi igjen med en fornemmelse av at informasjonen fra berøring er mer troverdig.
Det kan også hende at det er noe enda mer grunnleggende og følelsesbetont som skjer i disse situasjonene, noe som kanskje er relatert til hvordan en nyfødt baby erfarer sine omgivelser. Det er som om vi holder fast på verden, i stedet for å søke kunnskap fra den.
Vi kan kanskje tro at vi søker etter bedre informasjon når vi tar på objekter, men kanskje vi rett og slett bare blottlegger et grunnleggende behov for bekreftelse.
Publisert på aeon.co 29. november 2017.
Om artikkelforfatteren: Ophelia Deroy er professor i filosofi og seniorforsker ved Institutt for filosofi ved University of London, med bevissthetsfilosofi (grenen av filosofi som studerer sinnets natur og dets relasjon til den fysiske kroppen) og kognitiv nevrovitenskap som spesialområde.