Oppskrift for å lykkes. Lenge har mange trodd at om man bare trener 10 000 timer, så når man verdenstoppen, det være seg innen idrett, akademia, musikk, eller ja, hva som helst. Men nå vet vi at det slett ikke er så enkelt. Og det er heller ikke viktig å spesialisere seg tidlig. Om du både vil bli virkelig god og ha det gøy mens du driver med noe meningsfullt, er det faktisk mye bedre å prøve ut alt du ønsker og gjøre mange forskjellige ting på én og samme tid. Og alt dette er like viktig uansett om det gjelder idrett, musikk, kunst, akademia, yrkesvalg eller investeringer.

David Epsteins navn ble kjent med publiseringen av hans første bok «The Sports Gene». I sin nye og på mange måter banebrytende bok «Range, How Generalists Triumph in a Specialized World» fortsetter den prisbelønte undersøkende journalisten i det ideelle nyhetsnettstedet ProPublica på mange måter der han slapp. Ved forrige korsvei dokumenterte han i hvilken grad medfødte fysiske egenskaper spiller en rolle for å lykkes i idrett. Denne gangen legger han frem omfattende dokumentasjon på at det aller meste av våre tanker om hva som skal til for å lykkes og leve et lykkelig liv, er basert på helt feil premisser og tankegang.

Flere veier til Rom. Epstein trår rett inn i den evigvarende debatten om hva som skal til for å bli best mulig innen idrett. I åpningskapitlet forteller han historien om hvordan to av klodens mest ikoniske idrettsutøvere har hatt diametralt motsatt vei til toppen av verden. Tiger Woods er fortellingen om en gutt som svingte golfkøller, og ingen ting annet, fra han kunne gå – og ble verdens beste. Så god var han allerede som fireåring at han loppet voksne menn for penger på golfbanen hvor hans far Earl hadde overlatt ham til seg selv og køllene åtte timer tidligere.

Dette var altså to år etter at han, som toåring, deltok i sin første turnering og slo alle andre som var ti år eller yngre.

Woods senior mente at han måtte gjøre alt han kunne for å legge til rette for sønnens unike talent, ja, han mente sågar at hans sønn skulle bli broen mellom øst og vest, og at Tiger, kølle i hånd, var «den utvalgte» og ville ha større innflytelse på verden enn Nelson Mandela, Gandhi, ja, til og med Buddha. Smak på den.

På den andre siden har vi Roger Federer, tennisens GoAT (Greatest of All Time), som spilte fotball, basket, håndball, bordtennis, badminton og squash – og selvsagt tennis. I tillegg hadde han det gøy med å stå på ski, skate, svømme og drive med WWE-bryting. Foreldrene hadde ingen plan A og heller ingen plan B. Om noen, så var det heller å holde gutten tilbake.

Unge Roger viste fort begavelse og fikk tilbud om å trene med de eldre og langt bedre guttene i den lokale tennisklubben, men takket nei. Halve moroa var for ham å henge med kameratene og skravle om fotball og WWE, så da ble det slik.

Og der Tiger Woods’ mål allerede som guttunge, var å bli den mestvinnende i historien, drømte Roger Federer om en dag å få møte Boris Becker, datidens største stjerne, eller kanskje en gang å få spille Wimbledon, en turnering han nå har vunnet hele åtte ganger. To diametralt forskjellige veier kan altså føre til Rom. Men der Roger Federer spilte alt som involverte en ball han kunne slå, sparke eller kaste, og utenom drev med alt han syntes var gøy, trente Tiger Woods enormt mye og kun spesifikt på golf, en type tilnærming som utgjør kjernen i mantraet om 10 000-timers-«regelen».

Fungerer bare i «snille» læringsmiljøer. Malcolm Gladwell var mannen som populariserte denne regelen i boken «Outliers», som kort fortalt er basert på en studie av 30 fiolinister. Gladwell hevder at det er antallet timer med spesialisert trening som er den avgjørende faktoren for å utvikle de bestemte egenskapene man ser etter. Den naturlige konsekvensen er dermed å tenke at jo tidligere man begynner å terpe på tekniske ferdigheter, jo bedre.

Historien er dessuten full av vidunderbarn som startet tidlig og lyktes. Musikken ga oss Mozart, i teknologiens verden står eksemplene i kø på tidlig krøking, mens sjakk-esset Magnus Carlsen ble stormester som 13-åring.

Men områder som golf, musikk og sjakk beskrives som unntak som på mange måter bekrefter 10 000-timersregelen, fordi de har det man på fagspråket kaller «snille» læringsmiljøer, som oftest kjennetegnes av repetering av mønstre.

Tilbakemeldingene som gis den type trening som kreves av utøvere i disse disiplinene, er veldig umiddelbare og konkrete. Dersom man gjør feil, er det bare å prøve på nytt, repetere og terpe. Dette er angivelig grunnen til at barn helt ned i fire-femårsalder kan mestre et spill som sjakk.

Motsetningen til dette «snille» læringsmiljøet, hvor man rett og slett blir flink fordi man deltar og hele tiden prøver å bli bedre, er en mer hensynsløs tilnærming, ofte uten klare eller fullstendige regler. Det er ikke nødvendigvis noen mønstre å følge, og tilbakemeldingene er ikke umiddelbare som i et «snilt» læringsmiljø, de kan være upresise – og ofte er de begge deler.

Så når omstendighetene endrer seg, om bare minimalt, vil mange av dem som fremstår som enestående i sine trygge og «snille» omgivelser, fremstå som helt ordinære, ja, ofte middels elendige. Det er gjort utallige studier av eminente sjakkspillere som får se kjente stillinger fra sjakkbrettet i bare noen sekunder, hvorpå de klarer å plassere hver eneste brikke på riktig plass, ene og alene fordi de gjenkjenner faste mønstre. De husker ikke alle brikkene, kanskje bare fire-fem stykker, men med dette som utgangspunkt, faller resten på plass.

De samme «geniene» var imidlertid helt håpløse til å plassere brikkene på brettet når brikkene var tilfeldig plassert, nettopp fordi det ikke var noen mønstre å kjenne igjen. Dette fungerer på samme måte som når vi lærer å lese: Vi gjenkjenner stadig større deler av en tekst, jo mer vi ser og leser de ulike ordene i kombinasjon med hverandre.

Selvsagt trener verdens beste utøvere på sine områder likevel mye og spesifikt. Men forskning viser nå med stor tydelighet at de som til syvende og sist ender opp som eliteutøvere, uansett område eller aktivitet, faktisk bruker mindre tid på spesifikk trening i ung alder i den aktiviteten eller yrket de ender opp med å bli veldig gode i.

Fellesnevneren for dem som lykkes, er at de i barne- og ungdomsårene har drevet med variert, og i stor grad ustrukturert, aktivitet som har gitt dem et bredt og variert kunnskapsgrunnlag som de nyter godt av når de blir eldre. Som Roger Federer selv har uttalt, ville hans kanskje mest enestående egenskaper som tennisspiller – fot-arbeidet, spilleforståelsen og hånd-øye-koordinasjon – ikke vært mulig uten å ha lekt seg med så mange ulike aktiviteter og idretter som guttunge.

Skjevfordeling basert på alder. Den enkle og banale kardinalfeilen mange trenere og foreldre gjør når de observerer og analyserer barns ferdigheter i ti-tolvårsalder, er at de forveksler modenhet (maturity) med talent (ability).

Er du 11 år og født i desember, har du hatt cirka 10 prosent kortere tid på deg enn din lagvenninne som er født i januar samme år. I denne perioden av livet utvikler barn seg fysisk og mentalt svært mye i løpet av ett år: De blir høyere, raskere, sterkere, og gjør stadig klokere valg i nye og ukjente situasjoner.

Samtidig kjemper disse barna om den samme plassen på laget. Til tross for at dette burde være sunn fornuft, viser det seg gang på gang at barn født i årets tre første måneder prioriteres når man setter sammen lag, noe som altså gir en skjev overrepresentasjon av eldre barn – og ikke nødvendigvis de med størst potensial og best fremtidsutsikter innen en idrett.

En mangel på elementær innsikt i å skille fysisk modenhet og talent kan føre til at mange barn og unge aldri finner sitt virkelige potensial innen en idrett, og dermed også at vi går glipp av potensielle stjerner i voksen alder. 

En slik mangel på elementær innsikt i å skille fysisk modenhet og talent kan føre til at mange barn og unge aldri finner sitt virkelige potensial innen en idrett, og dermed også at vi går glipp av potensielle stjerner i voksen alder. Økonomer kaller det «match quality», og det er ment å beskrive hvor god sammenhengen er mellom den jobben noen gjør og hvem de er som personer, deres egenskaper og predisposisjoner.

Den samme feilen gjøres også innenfor skoleverket, når det gjelder kognitive egenskaper. Kanskje er det slik at de eldste i klassen klarer å konsentrere seg litt lengre som følge av at de har modnet litt mer, og kan fremstå som smartere og mer dedikerte elever. Dette vil i neste omgang kunne generere positiv tilbakemelding og ekstra oppmerksomhet fra læreren.

Den som er født tidlig på året, gis derfor nokså urettferdig en «tjuvstart», noe som igjen, ifølge Epstein, sørger for at du velges på førstelaget. Og er du allerede på førstelaget, så er sjansene store for at du forblir der, for da får man også den beste treneren, det beste opplegget, den beste oppfølgingen, og man får også som regel den beste matchingen mot andre «like gode» lag. Konkurransefortrinnet ditt akselereres ved hver eneste korsvei, og alt starter med den første og feilaktige forfordelingen. 

Men denne fordelen minsker gradvis med alderen, og dersom man velger lag, idrett, instrument eller karrierevei i 16-årsalderen, så er det av dem som viser talent, langt færre som er født i årets første måneder. Ser man på hvilke barn som for eksempel ofte lykkes best i voksen alder, så er det «tredjekvartalsbarna», som enten er ekstraordinært talentfulle eller hele tiden måtte jobbe ekstra hardt for å tilegne seg nye egenskaper og kunnskap, og samtidig – fordi det utviklingsmessige forspranget reduseres med økende alder – unngikk å bli utelukket på grunn av sen utvikling.

Hvem husker vel ikke han beste på småguttelaget, 13-åringen som hadde skjegg lenge før vi andre hadde fått dun på overleppa, han som alle var sikre på skulle bli proff, men som ble vraket på laget da vi andre hadde tatt ham igjen – og var blitt like store, sterke og raske. Alderseffekten forsvant, og med manglende tekniske og taktiske ferdigheter ble han stående på stedet hvil.

Lek og læring. Fotball er idretten hvor uenigheten rundt Roger Federer-modellen har vært størst. Det er da også på fotballbanen at Tiger Woods-modellen settes offside. Tyske forskere la i 2014 frem en større studie som viser at spillerne på det tyske landslaget, som akkurat hadde blitt verdensmestre, hadde en bakgrunn som ikke hadde vært fokusert på organisert fotball, men flere andre ulike idretter. De av spillerne som holdt på med fotball, gjorde det på løkka med venner.

Så om man betaler store summer for å sende poden på fotballakademi, vil denne lærdommen fortelle at det er lite annet enn bortkastet tid og penger. Konfisker heller Ipaden og be ungene pelle seg ut og leke med vennene sine til det blir mørkt og de skal i seng. Om det ikke øker sjansene for å kunne sole seg i glansen av sportslig heder og ære, vil det angivelig bidra til lykkelige barn som gjør gode valg.

Psykolog Daniel Kahneman, mest kjent for boken «Thinking, Fast and Slow», er en pioner innen forskning på menneskelig adferd og den kognitive prosessen som ligger til grunn for våre valg. Kahneman og hans kolleger har selv latt seg overraske etter mange års forskning, av at erfaring ikke nødvendigvis skaper ferdigheter, og at dette var gjeldende på en lang rekke områder.

Kahneman peker på en helt avgjørende faktor: Så lenge noe involverer menneskelig adferd og det ikke finnes faste mønstre å gjenkjenne, så er repeterende trening av liten verdi.

Det å streve er den beste måten å tilegne seg kunnskap på, for den kunnskapen man tilegner seg gradvis og over tid, er den som sitter lengst. 

Faktisk, sier han, så er det å streve den beste måten å tilegne seg kunnskap på, for den kunnskapen man tilegner seg gradvis og over tid, er den som sitter lengst. Fra utsiden kan det altså se ut som om det «å henge etter» ikke er så dumt, og at mest mulig effektiv læring kan være ineffektivt.

Analytiske feilslutninger. Også ved spesialisering i andre sammenhenger kan man gå glipp av det store bildet. I en periode på 20 år fra 1984 samlet og kartla psykologen og statsviteren Philip Tetlock data om hvordan kjente eksperter på internasjonale forhold leverte myndige analyser av verden. Selv mange års erfaring, professorater og fine akademiske titler, innsideopplysninger og førstehåndskunnskap, hindret ikke en rekke feilanalyser, både på kort og lang sikt. Selv med fasit i hånd, klarte mange ikke å innrømme det som var åpenbare systematiske mangler i egne analyser.

Kanskje enda mer urovekkende, i en tid hvor vi i stor grad baserer vår kunnskap på ulike eksperter, er at jo større spesialkompetanse ekspertene hadde, jo mindre evne hadde de til å gjøre endringer i sine analyser når de ble konfrontert med at de hadde gjort store feil.

Kanskje enda mer urovekkende, i en tid hvor vi i stor grad baserer vår kunnskap på ulike eksperter, er at jo større spesialkompetanse ekspertene hadde, jo mindre evne hadde de til å gjøre endringer i sine analyser når de ble konfrontert med at de hadde gjort store feil.

«Ekspertene» som oftest tok feil, var de som var mest spesialisert, som så dypt, men smalt og tilsynelatende kunne mye om én ting. De som var best, var de som så bredt, som kunne mange forskjellige ting, og dermed ikke måtte få sine analyser til å passe inn i den «trange boksen» de hadde spesialkunnskap om.

Gleden ved å ta feil. Bærer du på en drøm om at poden én dag skal hedres med en nobelpris, har Oliver Smithies ett godt råd: Løft blikket opp fra det du holder på med, og se deg rundt. Og Smithies burde vite hva han snakker om som mottager av Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2007, for det skal ha vært på lørdager, når Smithies lekte seg på laboratoriet og ikke trengte å være rasjonell, at han i stor grad også oppdaget små ting som senere ble til store oppdagelser og gjennombrudd.

Det er når man som spesialist våger å være nysgjerrig og åpne opp for andre innspill og tanker at man selv kan ledes inn på spor som er verdt å følge. Ett godt eksempel er hvordan Tu Youyou, den første kinesiske mottager av Nobelprisen i medisin (2015) og den første kinesiske kvinne uansett kategori, oppdaget en kur mot malaria. Tu hadde ingen utdanning på master- eller doktorgradsnivå, hun var ikke medlem av det kinesiske vitenskapsakademiet og hadde heller aldri drevet med forskning utenfor Kinas grenser.

Før Tus gjennombrudd hadde all verdens forskere og eksperter testet 240 000 ulike medisinske og kjemiske forbindelser og sammensetninger i håp om å finne en kur mot malaria. Men der ekspertene hadde skylapper, var Tu inspirert av historie og fant hemmeligheten i en oppskrift fra en kinesisk alkymist fra 300-tallet, og den hemmelige ingrediensen kalles på godt norsk malurt. Til tross for at Tu manglet mange av privilegiene til sine mannlige kolleger verden over, hadde hun et fortrinn som vi nå vet trumfer det aller meste:

Hun var nysgjerrig og lette etter svarene andre steder enn i sin egen vitenskapelige grav. 

Innenfor vitenskapen er historiene mange om dem som feilaktig tror de finner svarene ved å studere det samme objektet fra morgen til kveld. Grunnen til det er ifølge den anerkjente amerikanske professoren i molekylærbiologi Arturo Casadevall at innen vitenskapen må unge forskere spesialisere seg før de har lært å tenke, noe som resulterer i at de først og fremst ikke kan produsere gode arbeider selv, men nesten enda mer skremmende at de ikke er i stand til å oppdage dårlig eller i verste fall juks fra kolleger. For hva skal vi med all kunnskap i verden om vi ikke evner å gjøre nytte av den?

Malcolm Gladwell skriver på omslaget av Epsteins siste bok at den «makes me thoroughly enjoy the experience of being told that everything I thought about something was wrong». 

Malcolm Gladwell skriver på omslaget av Epsteins siste bok at den «makes me thoroughly enjoy the experience of being told that everything I thought about something was wrong». Og det er med en herlig forundring man leser denne boken, for mye av det man har trodd og tenkt, det som på mange måter virker opplagt og naturlig, er ikke nødvendigvis det.

Hammerens lov. Dessverre er det ikke alt som er like moro. Skremmende blir det på mange måter når Epstein demonstrerer teoriene som psykolog Abraham Maslow og filosof Abraham Kaplan ut-viklet parallelt på 1960-tallet. På en enkel måte kan man si at Hammerens lov går ut på at «hvis det eneste redskapet du har er en hammer, så ser alt ut som en spiker», med andre ord utvikler man en slags «kortslutning» der vi gjør vurderinger og tar valg på en måte som systematisk avviker fra den virkelige verdenen. 

En hjertelege vil for eksempel tradisjonelt velge å sette inn en stent (et sylinderformet metallgitter) i en trang blodåre hos en pasient med stabile brystsmerter i håp om å forhindre hjerteinfarkt, noe kliniske studier imidlertid har vist at ikke har noen effekt. Faktisk viste en amerikansk studie fra 2015 at risikoen for å dø av hjerteinfarkt var mindre om man ble innlagt på sykehus mens det pågikk en nasjonal kardiologikonferanse, da tusener av hjertespesialister var borte, enn resten av året.

Høyt utdannede og velmenende spesialister begår slike feilslutninger på sine felt like ofte som folk flest gjør på andre områder, og det er absurd å tenke på at det skjer nettopp fordi de er spesialister. For hjertet er kun en mindre del av et større system, som med så mye annet.

Så skulle du være så uheldig å få hjerteproblemer, bør du ifølge disse teoriene håpe at det skjer når landets kardiologer er bortreist!