Universets teater

En av de få sikre tingene i livet er at vi alle én dag kommer til å forlate den levende verdenen. Samtlige skapninger på Jorden – det være seg menneske, hund, blåhval eller bjørk – er tildelt et avgrenset, lite vindu i evigheten, hvor vi alle får en rolle i universets fantastiske teater, også kalt livet.

Dette livet kan dog variere enormt i varighet, og mange faktorer spiller inn på tidspunktet for når det hele er over. Noen går til grunne av sykdom eller uhell, mens andre får privilegiet av å dø som følge av naturlig alderdom – betinget av artens tildelte spilleregler. Avhengig av den genetiske koden til hver type organisme kan den maksimale levealderen variere fra kun ett døgn til flere hundre, sågar flere tusen, år. Et lite eksklusivt utvalg har til og med en sjanse til å leve evig.

Men levealder kan også påvirkes av livsstil og miljø, noe som resulterer i store variasjoner også innenfor hver enkelt art. Ikke minst gjelder det for mennesket.

Legevitenskapens revolusjon

En nordmann født på 1700-tallet kunne ikke forvente å leve lenger enn mellom 30 og 40 år. Siden den gang, i takt med legevitenskapens utvikling, har gjennomsnittlig levealder kontinuerlig økt – samtidig med forbedringen i generelle levevilkår.

For dem som kommer til verden i Norge i dag, er forventet levealder langt over 80 år. Tallet øker stadig. Likevel er det mye som tyder på at menneskets levetid har en relativt fast øvre grense.

Franske Jeanne Calment innehar fortsatt verdensrekorden som det offisielt lengstlevende mennesket. Hun døde i 1997, og skal da ha vært 122 år og 164 dager gammel. To russiske forskere prøvde i 2019 å så tvil om rekorden.

I så fall står amerikanske Sarah Knauss, som døde i 1999, klar til å rykke opp i tet med sine registrerte 119 år og 97 dager. I skrivende stund skal japanske Kane Tanaka være verdens eldste nålevende person. 3. januar 2022 ble hun 119 år gammel.

Menn lever statistisk sett litt kortere enn kvinner, og den mannlige, bekreftede rekorden er foreløpig på 116 år. Men forskere har tro på at den øvre grensen for levetid i løpet av det neste århundret vil øke med opptil et tiår. En annen studie fastslår at menneskets absolutt maksimale alder er begrenset til 150 år.

Om vi har mulighet til å få oppleve 150, 120 eller selv «kun» 80 år på denne kloden, kan vi likevel anse oss privilegert sammenlignet med andre pattedyr, selv om det også blant dem er stor variasjon. Blant de mest uheldige finner vi en liten skogmus, som er tildelt et liv på knappe tre måneder, mens en spissmus kan bli opptil tre år gammel.

På motsatt side av størrelsesskalaen finner vi elefanten som sies å kunne leve opptil 80 år i fangenskap og 60 år i det fri. I dalende rekkefølge finner vi eksempelvis flodhesten som kan bli mellom 40 og 50 år gammel, mens neshorn kan snuse på 40 runder rundt solen.

Den norske elgen anslås å ha en maksimal levealder på 25 år.

Lev sakte – dø gammel?

Disse få eksemplene leder oss til en av de første teoriene for å forklare naturens varierende levetid – at alder korrelerer med størrelsen til organismen. Den tyske fysiologen Max Rubner var en av de første som omtalte en sammenheng mellom alder og størrelse, og knyttet dette til stoffskiftet. I 1883 lanserte han «overflatehypotesen» som går ut på at hastigheten i stoffskifteprosessene samsvarer proporsjonalt med overflatearealet på fugler og pattedyr.

Rubner observerte også at større dyr levde lengre enn mindre, og ble kjent for rate-of-living (leverate)-teorien, som foreslår at et tregere stoffskifte øker levetiden. Dette vil si at en organisme kun har én mengde hjerteslag og pust i sin levetid, og jo raskere de blir brukt opp, jo tidligere død.

Som eksempel slår hjertet hos en elefantskilpadde kun seks slag i minuttet, og den er forventet å kunne leve over 150 år i naturen. Musens hjerte slår utrolige 100 ganger raskere, med en proporsjonal forkortning av livet.

Det blir sagt at denne teorien ble inspirert av den industrielle revolusjonen, der man erfarte at økt bruk av en maskin forkortet dens levealder. På lik linje ville en organisme med raskt stoffskifte bli utbrent tidligere.

Unntakene fra regelen

Men man skal ikke gå langt ut i dyreriket for å se at denne teorien ikke alltid holder vann. Unntak fra regelen ser vi allerede hos menneskets beste venn. Mindre hunderaser lever markant lengre enn de største. Her har vi eksempelvis forskjellen på chihuahua og sanktbernhardshund, med en antatt maksimal levealder på henholdsvis 20 og 10 år.

Aldersrekorden for hunder holdes ennå av et eksemplar av rasen Australian Cattle Dog. Bluey skal ha vært 29 år og 160 dager gammel da den døde i 1939.

Selv om statistikken viser en tydelig sammenheng mellom størrelse og levealder, er teorien til Max Rubner generelt blitt forkastet i vitenskapelige kretser. Dette fordi naturen er spekket med unntak på lik linje med hundeeksempelet. Nakenrotten, som lever under jorden på det afrikanske kontinentet, er kun 35 gram tung. Likevel kan den bli over 30 år gammel og motbeviser dermed teorien om at raskt stoffskifte skulle gi tidlig død.

Et annet eksempel er lettvekteren skogflaggermusen, som har tilholdssted også i Norge. Den har en vekt på mellom 5 og 10 gram og antas å kunne leve i over 40 år. Et individ av arten, som ble fanget og merket i Sibir i 1962, ble gjenfanget i 2003 – 41 år senere. Skogflaggermusen, som var en hann, ble sagt å være i fin form, med friske tenner og god hørsel.

Naturen kan være nådeløs, og regelen er ofte spis – eller bli spist. Større dyr er naturlig nok mindre utsatt for å bli spist eller tatt av dage av andre arter i dyreriket, og støtter dermed opp at det finnes en viss korrelasjon mellom alder og størrelse.

Evolusjon av overlevelse

Dette er interessant fordi dyr som ikke står i fare for å bli drept av andre, dermed også har hatt lengre tid til å utvikle motstand mot andre aldersrelaterte dødsårsaker – eksempelvis kreft.

Dette leder oss til neste faktor som påvirker organismenes levealder. Hver gang en celle i kroppen deler seg, kan det i teorien oppstå skade på cellens DNA, som igjen kan føre til kreft. Store dyr som lever i mangfoldige år, og dermed har både flere celler og et større antall celledelinger, vil derfor ha større sjanse for å utvikle kreft enn mindre dyr.

«Større dyr har flere kroppsceller med potensial for å akkumulere mutasjoner, som statistisk øker risikoen for å utvikle kreft», beskriver en studie publisert i det anerkjente forskningstidsskriftet Nature i 2018.

For å motvirke denne risikoen må større arter utvikle mer effektive svulsthemmende mekanismer, står det videre i Nature. Derfor ser man ofte mer sofistikerte antikreftstrategier i de store artene blant de lengelevende pattedyrene.

Av mus som når pensjonsalderen, dør mellom 50 og 90 prosent av individene av kreft, påpeker studien. Blant mennesker er dette tallet 23 prosent, mens det hos andre, større dyrearter er en mye lavere forekomst av kreft. Elefanten har for eksempel under 5 prosent risiko for å dø av kreft, til tross for at den har omtrent hundre ganger flere celler enn mennesker og samme levealder som oss.

Dette kommer av at elefanten foreløpig har utviklet mange flere krefthemmende gener enn mennesker. I flere dyrearter har p53-genet i oppgave å identifisere DNA-skade i celler og forårsake celledød så denne ikke sprer seg videre. Mennesker har én kopi av p53, mens elefanter innehar minst 20 kopier. I tillegg har forskere oppdaget et antatt dødt gen – kalt zombiegenet – i elefantenes DNA, som blir aktivert av p53 og forårsaker en mer effektiv opprenskning av muterte celler.

Det er antatt at dette zombiegenet har bidratt til å bekjempe kreft hos elefanter i opptil 30 millioner år – fra tiden da elefantenes forfedre startet å vokse i størrelse. Dette setter vår egen utvikling av kreftmotstand i perspektiv, da vi gjennom legevitenskapen har doblet – nesten tredoblet – antatt levealder på kun noen få århundrer.

Men utvikling av krefthemmende funksjoner er ikke kun knyttet til kroppsstørrelse. Den nevnte nakenrotten er også blitt brukt som eksempel på at organismen har hatt mulighet til å utvikle motstand mot celleskader. Dette er takket være levesettet til rottene, som lever et relativt beskyttet liv i gangene under jorden, med få naturlige fiender.

Havlevende rekordholdere

Lignende kreftbekjempende evolusjon ser vi også hos hvaler og delfiner. De havlevende pattedyrene har i utgangspunktet statistisk større sjanse til å utvikle mutasjoner i celler enn mennesker. Men takket være utviklingen av effektive, krefthemmende gener, har de også markant lavere kreftforekomst enn oss. 

Grønlandshvalen brukes ofte som eksempel, hvor forskere har identifisert to spesifikke genmutasjoner som begge er med på effektivt å reparere skade på DNA-et. Resultatet er en levealder på godt over 200 år.

Interessen for grønlandshvalens levealder startet da et individ ble fanget utenfor Alaskas kyst i 2007, og fiskerne oppdaget deler av en harpun i hvalens kropp. Harpunen ble datert til å være produsert mellom 1879 og 1885. Det var også antatt at hvalen var blitt skutt i voksen alder. Via helgenomsekvensering anslås grønlandshvalens maksimale levealder til 268 år.

Grønlandshvalen ser seg likevel slått av håkjerring, som lever i arktiske vann og kan bli opptil 5 meter lang. Gjennom en studie med radiokarbondatering av 28 individer, ble den eldste av dem datert til å være født en gang mellom 1504 og 1744. Håkjerringen er dermed ansett å være det lengstlevende virvel-dyret på kloden, med en antatt alder på rundt 500 år.  

Men tidspunkt for kjønnsmodning er også en faktor som har sammenheng med levealder. Håkjerringen er ikke kjønnsmoden før de runder 150 år, noe som dermed krever en proporsjonal levealder innkodet i DNA-et. Og om en organisme ikke klarer å overleve godt forbi alderen hvor de kan reprodusere seg, vil de heller ikke være suksessfulle i et evolusjonært synspunkt.

Til sammenligning blir Eviota sigillata, en 3 cm stor fisk i kutling-familien, ferdig med hele livssyklusen på bare åtte uker.

Blant virveldyr finner vi altså et alderssprik på åtte uker og 500 år. Utenfor denne dyregruppen finner vi organismer med ytterligere imponerende levetid, og motsatt.

Dokumenterbar rekord

Trær overlever langt over en menneskealder. Takket være trærs årringer og ved hjelp av karbondatering er det mulig å finne ut av deres nøyaktige alder. Dermed vet man at et furutre i California har den foreløpige rekorden for den offisielt lengstlevende organismen som lever den dag i dag. Methuselah er navnet på en Pinus longaeva (Great Basin bristlecone pine), datert til å være 4850 år gammelt. Treet begynte altså sitt liv i bronsealderen, flere hundre år før pyramidene ved Giza ble bygget.

Methuselah Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Andre organismer kan i teorien ha slått denne rekorden, men uten metoder for å datere og studere dem, vil alderen likevel være uviss. Glass-svampene ved Antarktis blir noen ganger hevdet å inneha aldersrekorden, hvor man baserer den anslåtte levetiden på opptil 15 000 år på en spesifikk vekstrate.

Men én organisme ser ut til å ha overvunnet skjebnen. Den japanske maneten – Turritopsis dohrnii – er i prinsippet udødelig, da den har mulighet til å vende tilbake til en tidligere livsform hvis den blir utsatt for stress i miljøet rundt seg.

Maneten starter livet som en larve, som så gir liv til en koloni med polypper. Polyppene blir så om til individuelle maneter, som alle er genetisk identiske kloner. Etter at maneten har nådd kjønnsmoden alder, har den mulighet til å gå tilbake til polypp-stadiet som så blir nye maneter. Alle individene i rekken er således identiske på genetisk nivå, og kan sies å være samme organisme.

Dette står i sterk kontrast til noen av våre kortest levende insekter – eksempelvis bananfluen som lever i 14 dager, eller døgnfluen som knapt får 24 timer på Jorden.

Levealder er altså en kompleks oppskrift med innslag av evolusjon, genetikk, miljø og kanskje en smule flaks. Med uvissheten dette medfører, og den unektelige skjebnen vi alle står overfor, kan vi kanskje ta lære av de mest uheldige livsformene som kun får dager eller måneder på Jorden:

Å nyte hver dag som om det var den siste.