Berlin. «Da er det bare 70 igjen», sier Maritta Strasser mens hun lukker laptopen og retter på stolen. Ikke bare fra europeiske søsterorganisasjoner strømmer e-postene inn til aktivisten i den tyske kampanjeorganisasjonen Campact; fra en rekke miljøer også i det amerikanske og kanadiske sivilsamfunnet kommer daglig oppdateringer fra en felles front. Fagforeninger, kirkesamfunn, kulturarbeidere, miljøvernere, alle inngår de i en bred nettverksallianse på tvers av Atlanteren, en allianse mot TTIP og det europeisk-kanadiske motstykket CETA. Men motstanden mot de transatlantiske handelspolitiske ambisjonene er påfallende stor i Europa.

«Det er et av de mest mobiliserende temaene vi har hatt noen gang», sier Strasser om det europeiske borgerinitiativet Stop TTIP, som Campact sto fadder for i fjor høst. For Tysklands del våget initiativtagerne å håpe på 300 000 underskrifter. «Hittil har vi fått 680 000», stråler representanten for Tysklands antagelig mest slagkraftige ideelle organisasjon. I EU sett under ett har nesten tre millioner innbyggere underskrevet det felleseuropeiske oppropet mot TTIP og CETA som ble forelagt Europaparlamentet i høst.

Mange motiver. Hva skyldes dette omfattende engasjementet? Maritta Strasser former med hendene en sirkel over kafébordet og sammenligner TTIP, og motivasjonen bak kritikken, med en kake med mange stykker og mange lag:

«Et stort stykke er klageordningen for investorer», sier hun om de planlagte voldgiftsdomstolene som angivelig skal gi utenlandske investorer rett til å overklage nasjonal lovgivning, der denne kan sies å diskriminere utenlandske investeringsinteresser.

«Folk oppfatter det som et anslag mot demokratiet», slår Strasser fast. «Hvorfor i all verden skal noen ha slike privilegier?»

Et annet stort stykke av kaken er temaet landbruk, mat og miljø. Frykten for at de liberale amerikanske retningslinjene for bruk av hormontilskudd og antibiotika innenfor kjøttproduksjon skal påvirke europeisk regelverk, er ett motiv. Bekymringene for at genmodifiserte landbruksprodukter fra USA skal fylle europeiske butikkhyller, uten noen form for merking, er et annet. I motsetning til USA har EU en produktmerkeplikt, og et langt strengere regelverk for bruk av GMO-planter. Dessuten er TTIP-kritikerne bekymret for at EUs grenseverdier for bruk av sprøytemidler, som er langt strengere enn i USA, kan risikere å måtte anpasses det amerikanske regelverket.

«En følge av TTIP vil nok være store konsentrasjonsprosesser blant annet innenfor såkorn-, pesticid- og kunstgjødselnæringen», spår Christoph Scherrer, en av dem som har fulgt TTIP-prosessen på nært hold. Professoren i politisk økonomi ved Universität Kassel bekrefter kritikernes bekymringer for at amerikanske aktører som agroindustri-giganten Monsanto, som både utvikler såkorn og sprøytegift, skal få ytterligere fotfeste på europeiske åkrer.

Handelshindringer. Ulike regelverk for godkjenning av produkter og produksjonsprosesser, standarder for kompatibilitet i leverandørkjeder, miljø- og sikkerhetsforskrifter, alt dette utgjør såkalte ikke-tariffære handelshindringer.

«Hvis dette bare hadde handlet om toll, ja, da kunne man ha kommet til enighet fort», sier Scherrer med henvisning til de mer tradisjonelle handelshindringene.

For med TTIP tar forhandlingspartnerne sikte på langt mer enn en klassisk tollunion. Målet er at produktstandarder og regelverk for godkjenning av varer og tjenester langt på vei skal «harmoniseres», eller i det minste gjensidig godkjennes der sikkerhets- og kvalitetskravene sammenfaller, som det heter offisielt. Det har hittil vist seg å by på store utfordringer:

«Hver lille tekniske endring vil ha konsekvenser for et eller annet storkonsern», sier Christoph Scherrer om de ekstremt komplekse forhandlingene som føres mellom verdens to største økonomiske aktører. Det har også vist seg svært vanskelig å tallfeste økonomiske gevinster innenfor et så «altomfattende» avtaleverk. Med nødvendighet vil det måtte føre til «drastiske antagelser», poengterer Center for Ecconomic Policy Studies (CEPS), med sete i Brussel. Å knytte partenes forhandlingsmandat til pålitelige empiriske tall, for eksempel politisk attraktive gevinster som nye arbeidsplasser, er med andre ord svært vanskelig:

«De fleste studiene viser små velferdseffekter», sier Christoph Scherrer. «I løpet av en 12 års periode vil TTIP kanskje kunne skape 180 000 jobber, men det er i et gunstig scenario. Da glemmer man for eksempel valutasvingninger», minner Kassel-professoren om. En studie fra Tufts University i Massachusetts fra 2014 spår sågar en drastisk nedgang i europeiske arbeidsplasser (et minus på nærmere 600 000), og en økende forskyvning i inntekter knyttet til arbeid over til kapitalinntekter.

To kulturer. CEPS poengterer at TTIP-forhandlingene også gir til kjenne at det i forholdet USA/EU handler om to «fundamentalt forskjellige» administrative og regulatoriske kulturer.

Med unntak av et fåtall suksesshistorier, som det felles direktivet for økologisk landbruk fra 2012, har det vist seg veldig vrient å enes om felles standardiseringsprosedyrer. Mens man i USA opererer med et svært desentralisert og fragmentert system av private standardsettende aktører, lener man seg i Europa på et nettverk av koordinerte nasjonale standardiseringsinstitutter.

Amerikanerne mener at mange av deres egne standarder er de facto internasjonale i og med at de anerkjennes i store deler av det globale markedet. En standard er en frivillig normering ingen er pliktig å følge, men likevel avgjørende viktig i industrielle produksjonslinjer. Å endre etablerte produksjons- og standardiseringsprosesser er derfor forbundet med enrome kostnader, slår CEPS fast.

Men kan det være investeringen verdt? Det europeiske næringslivet fester sin lit til TTIP først og fremst som en døråpner for et langsiktig strategisk partnerskap med USA.

«Det er bare gjennom eksport vi kan fortsette å vokse», sier Stefanie Lehmann om et stagnerende tysk hjemmemarked. Lehmann er talskvinne for Bundesvereinigung der Deutschen Ernährungsindustrie, som representerer
80 prosent av den tyske næringsmiddelbransjen med en eksportverdi på 54 milliarder euro.

Hun vil gjerne ta de gode erfaringene fra det indre europeiske markedet videre:

«Det amerikanske markedet har en tilsvarende kjøpekraft og langt på vei de samme produktpreferansene som i Europa, så vi skulle veldig gjerne hatt en lettere tilgang til det», sier hun.

Også den handelspolitiske maktbalansen globalt gjør at europeiske og amerikanske næringslivsaktører ikke kan tillate seg å sove i timen.

«Den globale handelen med næringsmidler øker, og stadig flere aktører inntar nå markedet og blir konkurransedyktige», observerer talskvinnen. «Da gjelder det å posisjonere seg og søke sterke partnere. Bare slik kan vi være med på å påvirke hvilke standarder som i fremtiden vil være markedsbestemmende.»

Debatten rundt TTIP i Tyskland mener hun er lite tjenlig i så måte. I likhet med andre representanter for næringsliv og politikk, anser hun ordskiftet for å være «emosjonelt ladet» og i liten grad basert på fakta.

«Trollet her er ikke TTIP», mener Lehmann. «Det er snarere stemningen i befolkningen».

Bak lukkede dører. Men et grunnleggende problem i TTIP-debatten er nettopp at fakta er vanskelig å oppdrive: Riktignok har EU-kommisjonene siden begynnelsen av året, etter kraftig påtrykk fra blant andre Campact, offentliggjort en del av de europeiske forhandlingsdokumentene. Amerikanerne er derimot ytterst sparsomme med informasjon. Kommisjonspresident Jean-Claude Juncker krevde derfor i slutten av september at europeiske parlamentarikere endelig må få tilgang til utkastene fra de amerikanske forhandlingsdelegasjonene. Til nå har kun regjeringsmedlemmer hatt en slik tilgang – på egne lekkasjesikre leserom på de amerikanske ambassadene.

Et grunnleggende problem i TTIP-debatten er nettopp at fakta er vanskelig å oppdrive: Riktignok har EU-kommisjonene siden begynnelsen av året, etter kraftig påtrykk fra blant andre Campact, offentliggjort en del av de europeiske forhandlingsdokumentene. Amerikanerne er derimot ytterst sparsomme med informasjon. 

Ikke bare press fra sivilsamfunnet, men også frustrasjon over en lite bevegelig forhandlingspartner har hevet blodtrykket hos flere europeiske politikere: Frankrikes handelsminister Matthias Fekl har sterkere enn noen annen europeisk statsråd hittil advart om at EU vil måtte kaste inn håndkleet om ikke USA beveger seg i de neste forhandlingsrundene.

Hverken i jordbrukspolitikken, når det gjelder rollen til offentlig sektor, i striden rundt voldgiftsdomstolene eller i spørsmål om transparens, skal amerikanerne ha vist tegn til forhandlingsvilje, beklager ministeren.

I likhet med sin tyske kollega Sigmar Gabriel, som dessuten står under enormt press fra grasrota hos de tyske sosialdemokratene, vil Fekl at CETA-avtalens kapittel om voldgiftsdomstoler «substansielt» må reforhandles. En etappeseier altså for Campact og de andre i anti-TTIP-alliansen. Den viktigste grunnen til at de amerikanske forhandlingspartnerne tar den tiltagende europeiske murringen med stoisk ro, er at landet står i en langt bedre forhandlingsposisjon, mener Christoph Scherrer:

«Europa spiller ikke førstefiolin i USA for tiden», sier han. «Handelsavtalen med Stillehavslandene står i forgrunnen, og det er tross alt Kina som er det store handelspolitiske temaet i USA».

Trans-Pacific Partnership-avtalen (TPP) ble i november undertegnet av USA, Australia, Canada, Chile, Japan, Malaysia, Brunei, New Zealand, Peru, Singapore og Vietnam, og kan på lengre sikt også tenkes å omfatte Kina. Dette kan gjøre det vanskeligere for europeerne å opprettholde egne forbehold, for eksempel innenfor tjenesteyting i offentlig sektor, mener professoren:

«Dette vil komme til å sette oss på prøve.»