Mangehodet forvaltningstroll.
I NRKs glimrende radioprogram «Naturens verden» kunne vi nylig høre om norske bønder i middelalderen som tok så store økologiske hensyn at de lot være å hive det brukte varmtvannet på åkrene, for ikke å forstyrre det som skulle spire. Om det var frykt for gudene som ga en slik rørende økologisk omtanke, vites ikke, men spranget føles uansett enormt til verdens stadig mer dominerende genmodifiserte landbruk, som med sine sterke økonomiske interesser nå også banker på døren i Norge.
Omtale av GMO er preget av sterk faglig uenighet, der synet på GMO som en forlengelse av naturens egne prosesser, står steilt mot advarsler om ubotelig miljø- og helserisiko. I Norge har det det siste året også handlet mye om uklarhet rundt juridiske problemstillinger for tilpasning til EØS-direktiver, som Solberg-regjeringen mener seg bundet av. Dette ga støtet til godkjenningen av den første omstridte GMO-en i Norge, en sprøytemiddelresistent maissort fra Monsanto, verdens største GMO-produsent.
Skal man tro opposisjonen, er GMO-er forbudt i Norge inntil noen aktivt har godkjent dem, mens miljøministeren mener disse blir automatisk lovlige innen «rimelig tid». Miljøministeren kunne imidlertid ikke redegjøre for hvilke andre EU-godkjente GMO-er som er tillatt i Norge, da Bergens Tidende spurte henne om det i forbindelse med godkjenningen av den omstridte GMO-en sent i fjor høst. Ministerens lovforståelse ser ut til å ha fått selskap av en svekket oversikt over hele saksfeltet.
Miljøministeren er ikke alene på toppen av det mangehodede GMO-forvaltningstrollet. Hun lener seg tungt på Miljødirektoratet og Mattilsynet, som begge hviler på VKM, Vitenskapskomiteen for mattrygghet, den ansvarlige instansen for vurderingen av GMO-ers potensielle miljø- og helserisiko. Som et femte hjul på vogna er Bioteknologirådet plassert i en rådgivende rolle, ofte som eneste (fest)brems.
Mens genteknologiloven på den ene siden opererer med svært strenge krav til omsetning av GMO-produkter i Norge, ser ikke uttalelser om enkelt-GMO-er fra de ulike ansvarlige instansene alltid ut til å speile en streng holdning, tvert imot har det ikke manglet på anbefalinger.
Norge skal i teorien selv vurdere søknader om GMO-er, men store deler av de norske vurderingene hviler på det europeiske mattrygghetsorganet EFSAs risikovurderinger. EFSA definerer også grenseverdier blant annet for hvor mye rester av sprøytemiddelet glyfosat GMO-produkter kan inneholde. Mens Verdens helseorganisasjons eget kreftforskningsinstitutt, IARC, i mars vurderte at glyfosat representerer en kreftfare, sa EFSA i november seg uenig, og anbefalte EU å gå inn for en nær dobling av tillatte grenseverdier for glyfosat. EU skal ta stilling til saken innen juni 2016.
EFSA har i flere år vært under press fra de multinasjonale gigantselskapene som produserer de mest omstridte GMO-sortene og tilhørende sprøytemidler. Etter EFSAs anbefalte økning av grenseverdiene for glyfosat og friskmelding i november, uttrykte Monsantos såkalte «Glyphosate Task Force» (!) igjen stor tilfredshet med det europeiske mattrygghetsorganet.
I tråd med Norges strenge genteknologilov skal en GMO-søknad inneholde en konsekvensutredning. Problemet er at denne skal foretas av søker, som ikke har noen interesse av å legge frem mulige negative sider ved sine produkter. Når påkrevet dokumentasjon om bærekraft, etikk og samfunnsnytte også uteblir eller avvises av søkerselskapene, blir det lite igjen å vurdere for norske kontrollinstanser, som selv ikke foretar egne studier.
VKM påpeker fra tid til annen kunnskapshull i vurderingen av GMO-søknader, men ingen forskningsinstitusjon blir utpekt til å fylle disse. Da blir det trangt om plassen for føre var-prinsipper. Et eller annet sted på veien går vi glipp av viktig forskning og informasjon til forbrukerne om et komplisert og viktig tema.
Det er snart ett år siden miljøministeren lovet en snarlig avgjørelse om eventuelle nasjonale GMO-forbud. Miljødirektoratets dobbeltbudskap om importtillatelse og dyrkingsforbud av én og samme GMO, stanger solid mot genteknologilovens bærekraftsprinsipp. Bærekraft er ikke noe vi kan ha for oss selv i Norge uten å tenke på naturen i andre land.
Om ministeren lente seg mer mot sin egen rådgivende høringsinstans, Bioteknologirådet, ville det kanskje gitt henne mer velfunderte begrunnelser for Norges GMO-politikk.
Forhåpentligvis kan uinformerte norske forbrukere en vakker dag makte å ta stilling til dette saksfeltet. I dag er det svært krevende.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: STORTINGET.NO, NATIONEN, KLASSEKAMPEN, BERGENS TIDENDE, MILJØDIREKTORATET, BONDELAGET.NO, THE LANCET
