Irrasjonell invasjon

Med sitt uprovoserte angrep føyer Putin seg inn i rekken av irrasjonelle tyranner, ikke minst Josef Stalin, som trodde at han konstant måtte utvide sin makt for å beholde den. Den logikken førte til at Stalin begikk grusomheter mot sitt eget folk, deriblant hungersnød som førte til at millioner av ukrainere sultet i hjel.

En annen av 1900-tallets massemordere er Mao Zedong. Han sa som kjent at politisk makt springer ut av et geværløp — eller kanskje heller en atomrakett. Mao krevde at min oldefar, sovjetleder Nikita Khrusjtsjov, skulle forsyne Kina med atomvåpen, slik at Mao i realiteten kunne holde både sine kinesiske og utenlandske motstandere som gisler.

Det er bare denne formen for tenkning som kan forklare Putins handlinger i Ukraina. Han sier at han ønsker å «de-nazifisere» Ukraina. Men det burde være åpenbart hvor absurd denne påstanden er, ikke minst fordi Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er jødisk.

Så hva er det Putin ønsker å oppnå? Ønsker han å straffe NATO ved å ødelegge Ukrainas militære infrastruktur? Håper han å innsette en marionettregjering, enten ved å erstatte Zelenskyj eller forvandle ham til en ukrainsk utgave av Philippe Pétain, den franske medløperlederen under andre verdenskrig?

Stormaktsambisjoner

Svaret på disse spørsmålene er muligens ja. Men Putins egentlige grunn til å invadere Ukraina er langt mindre pragmatisk og langt mer urovekkende. Det virker som om Putin har gitt etter for sin egen egodrevne besettelse med å gjenopprette Russlands status som en stormakt med sin egen klart definerte interessesfære.

Putin drømmer om en konferanse à la Jalta og Potsdam, der han stiller på lik linje med andre stormaktsledere – USAs president Joe Biden og Kinas president Xi Jinping – som deler opp verden seg imellom. Der vil han og hans nye forbundsfelle Xi formodentlig gå sammen for å redusere Vestens makt og innflytelse – og kraftig øke Russlands.

I likhet med dissidentforfatter og nobelprisvinner Aleksandr Solzjenitsyn, har Putin lenge uttrykt et ønske om å gjenopprette det ortodokse kristne kongeriket Rus – grunnlaget for den russiske sivilisasjonen – ved å bygge en «russisk union» som omfatter Russland, Ukraina, Hviterussland og de etnisk russiske områdene av Kasakhstan. Med invasjonen av Ukraina i full gang, har også andre tidligere sovjetrepublikker begynt å bekymre seg. Men som Putin har forsikret Aserbajdsjans president Ilham Aliyev om, har ikke Russland «planer om å gjenopprette imperiet» innenfor «tidligere imperiegrenser». Det er den slaviske nasjonen, som på urettmessig vis er kontrollert av «tredje land» (fremfor av ham selv), som er det som opptar ham.

Til tross for Putins forsøk på å realisere Solzjenitsyns visjon, avviker hans militære handlinger fra denne visjonen. Selv med sin nasjonalistiske mani, mistet Solzjenitsyn aldri grunnleggende moral av syne. Uansett hvor mye han ønsket å gjenopprette det historiske Russland, er det ikke mulig å forestille seg at han ville ha støttet nedslaktingen av ukrainere (og russere) for å komme dit. Putin, derimot, gir uttrykk for at han elsker Ukraina samtidig som han beordrer russiske styrker å bombe ukrainske byer.

Global paria

Putin antar antakelig at Kina vil støtte ham. Han igangsatte invasjonen kun uker etter å ha inngått noe som ligner på en slags allianse-avtale med Xi i Beijing. Men reaksjonene til kinesiske myndigheter har vært svært reserverte, og de har tatt til orde for «tilbakeholdenhet».

Med tanke på at Putin nærmest er totalt avhengig av støtte fra Kina for å kunne utfordre den amerikanskledete internasjonale ordenen, vil det ikke gi ham noen politisk eller strategisk fordel å lyve for Xi. Det er det som er så bekymringsfullt: Putin synes ikke lenger kapabel til den type kalkulasjoner som en leder skal basere sine beslutninger på. Russland er langt fra å være en likeverdig partner til Kina og er nå på vei til å bli en slags kinesisk vasallstat.

Invasjonen av Ukraina har også gjort at andre allierte og støttespillere har trukket seg unna Putin. Noen av hans mest trofaste medhjelpere i Vesten — deriblant Tsjekkias president Miloš Zeman og Ungarns statsminister Viktor Orbán — har fordømt handlingene hans. Men det som kanskje er langt viktigere er at Putins høylytte vrangforestillinger har gjort at russere vender ham ryggen. Med sitt barbariske angrep på Ukraina, har han kastet bort tiår med sosial og økonomisk utvikling og knust russeres framtidshåp. Russland vil nå være en global paria i mange tiår.

Angrep på «brødre»

Da jeg like etter invasjonen ringte en venn i Kyiv for å finne ut av hva som skjedde, fortalte han meg at bomberommene er åpne, og at folk også gjemmer seg i undergrunnen på T-banestasjonene. «Veldig andre verdenskrig», sa han vittig, før han bemerket hvor påfallende det var at «en mann som snakker så mye om hvilken skade krig kan gjøre» ville påføre disse skadene «på en brodernasjon». Og så snudde han spørsmålet rundt og rettet det mot meg: «Fortell meg du hva som skjer. Dere russere er de som har fortsatt å stemme på denne fascisten».

Selv om denne oppfatningen er forståelig, er den ikke helt sann. Russere valgte Putin i starten, men har bare gitt etter for hans regime de senere årene, fordi våre stemmer ikke lenger betyr noe. Likeledes er påstanden om at 73 prosent russere støtter Putins handlinger i Ukraina ren propaganda. Tusenvis av russere har samlet seg i byer rundt om i landet og sier «nei til krig» til tross for arrestasjoner og politivold. Denne gangen virker det ikke som om russere vil gi seg uten protester. Fremover vil verden kunne forvente mange flere tegn på at russere ikke ønsker denne krigen.

Stalinismen døde ikke før Stalin døde. Det samme gjelder maoismen. Vil det samme være tilfellet med putinismen?

© Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org

Om artikkelforfatteren: Nina L. Khrushcheva er professor i internasjonale relasjoner ved The New School og har skrevet boken In Putin’s Footsteps: Searching for the Soul of an Empire Across Russia’s Eleven Time Zones (sammen med Jeffrey Tayler).