Gode nyheter – og noen dårlige. Det internasjonale konfliktbildet er i økende grad preget av væpnede konflikter hvor muslimer er involvert på den ene eller den andre siden – eller begge.
Er muslimske land spesielt krigerske? Er det religionens skyld?
Trass i de mange dårlige nyheter vi får gjennom massemediene hver eneste dag, er det flere positive trekk i det internasjonale konfliktbildet. Mens antallet pågående væpnede konflikter økte gjennom det meste av den kalde krigen, fikk vi en kraftig nedgang etter Murens fall. Nedgangen var enda sterkere om vi bare ser på konflikter som er store nok til å bli klassifisert som kriger (mer enn 1000 døde i krigshandlinger i et kalenderår). Selv om tallet på konflikter går litt opp og ned hvert år, har det i all hovedsak vært stabilt etter 2001.
Om artikkelforfatterne |
Nils Petter Gleditsch er utdannet i sosiologi, arbeider som forsker ved Institutt for fredsforskning PRIO, og er professor emeritus i statsvitenskap ved NTNU. Ida Rudolfsen er statsviter og forskningsassistent ved PRIO. |
I gjennomsnitt døde rundt 300 000 personer i krig hvert år i det første tiåret etter annen verdenskrig. I de første ti årene av 2000-tallet var tallet sunket til vel 50 000 pr. år, trass i at Jordens befolkning var mer enn doblet i samme periode. I de siste par årene har ofrene igjen vært flere, i hovedsak på grunn av borgerkrigen i Syria, selv om det er langt igjen til et nytt Korea eller et nytt Vietnam. Mellomstatlige kriger forekommer meget sjelden, de gjenværende krigene er borgerkriger.
Men hva med den muslimske verden? Vi regner land hvor islam er den tallmessig dominerende religionen blant innbyggerne, som muslimske land. Om vi ser på hele perioden fra annen verdenskrig til i dag, er ikke muslimske land mer innblandet i krig enn land med en annen flertallsreligion.
Fra annen verdenskrig til i dag, er ikke muslimske land mer innblandet i krig enn land med en annen flertallsreligion.
Rett etter den kalde krigen fikk vi en viss økning i antallet borgerkriger i muslimske land. Deretter så vi en kraftig nedgang og så igjen en økning etter 2001, men ikke til et nivå som ligger vesentlig høyere enn i tidligere år. Tallet på borgerkriger med islamistiske opprørsgrupper har imidlertid økt kraftig i de siste femten årene.
Figuren til høyre (med kurver i blått og grønt) viser hvilken andel av konfliktene som finner sted i muslimske land og med islamistiske opprørere. Her ser vi en viss økning i begynnelsen av etterkrigstiden og rett etter den kalde krigen. Men økningen etter 2001 er langt mer dramatisk, og i 2011 og 2012 foregikk alle borgerkriger i muslimske land.
Det generelle bildet er altså at antallet borgerkriger i muslimske land ikke har steget veldig kraftig i de seneste årene. Men siden borgerkriger i andre land har avtatt, blir nyhetsbildet stadig mer preget av konflikter i muslimske land. Andelen av konfliktene hvor opprørsbevegelsen har en islamistisk karakter, er også sterkt økende, og har vært det helt siden den kalde krigen sluttet. Disse opprørsbevegelsene kjemper en spesielt kompromissløs kamp og bidrar antagelig til at disse konfliktene både blir blodige og vanskelige å bilegge.
Flest muslimer rammes. Når vi, med rette, bekymrer oss over terrorfaren i Europa, bør vi ikke glemme at det meste av den islamistiske volden utspiller seg i muslimske land. Som Mohammad Usman Rana så treffende skrev i Aftenposten 14. januar, «Islams hus brenner». Dette er ikke en «sivilisasjonskrig mellom islam og Vesten», men «en blodig indre-muslimsk kamp om muslimers hjerter og sinn». Selv om borgerkrigene i muslimske land også rammer religiøse minoriteter, er de langt fleste av dem som rammes, muslimer.
Figuren til venstre (med kurver i rødt og orange) viser antall døde i borgerkriger i muslimske land fra 1946 til 2013, som andel av de døde i alle borgerkriger. I stadig sterkere grad er krigens ofre å finne i muslimske land. (I disse tallene er både sivile og stridende inkludert.) En viktig grunn til dette er at muslimske land i mindre grad har deltatt i større mellomstatlige kriger i tidligere år. Koreakrigen og Vietnamkrigen er de to blodigste krigene etter annen verdenskrig med tilsammen over 2,5 millioner døde i stridshandlinger. Muslimske land deltok ikke i disse krigene, bortsett fra Tyrkia som var del av en større FN-koalisjon i Korea.
Hvorfor er det blitt slik? En mulig forklaring er at de fleste muslimske landene fortsatt sliter med kolonitidens vilkårlige grenser. Territorielle konflikter tar ofte lang tid å løse. En annen faktor er den tradisjonelle, strategiske betydningen av Midtøsten, både ved sin posisjon mellom øst og vest og sin oljerikdom. Flere militære intervensjoner i de senere år har erstattet forholdsvis stabile diktaturer med ustabile halvdemokratier.
At konfliktene i muslimske land har økt spesielt sterkt etter 2001, kan også tyde på en motreaksjon fra den muslimske verden – ikke bare mot dem som intervenerer, men også mot deres støttespillere i den muslimske verden.
Voldelig religion? Mange som er mer kritiske overfor islam, ser denne religionen som mer voldelig enn andre religioner. Det er imidlertid voldelige og fredelige elementer i alle religioner. Spørsmålet er hvorfor religiøse og politiske aktører fremhever den ene eller den andre siden av dette budskapet.
Muslimske land har i mindre grad gjennomgått de politiske og økonomiske endringer som har bidratt til å redusere voldsbruken i og mellom andre land.
Både islam og kristendommen er religioner med en misjonsbefaling, og Samuel Huntingtons spådom om en sivilisasjonskrig innebar at det skulle være spesielt stor fare for krig mellom kristne og muslimer. Men hovedbildet i dag er en konflikt innenfor det islamske området, selv om denne konflikten også har ringvirkninger i land hvor muslimer ikke er i flertall.
Når resten av verden er blitt mer fredelig, samtidig som den muslimske verden ikke er blitt det, kan det kanskje skyldes at muslimske land i mindre grad har gjennomgått de politiske og økonomiske endringer som har bidratt til å redusere voldsbruken i og mellom andre land.
De fleste muslimske land henger etter når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. Mange av dem har en svak økonomisk utvikling, selv om noen er blitt veldig rike på grunn av oljen. En del er fanget i «ressursenes forbannelse», en sterk avhengighet av råvareeksport. I de siste tiårene har vi hatt høye oljepriser, og mange oljerike stater spesielt i den arabiske verden, har hatt råd til å finansiere opprørsbevegelser som kan destabilisere regionale rivaler.
Flere er uten krig. Det er på langt nær alle muslimske land som hjemsøkes av borgerkrig. Faktisk er det slik at flere store muslimske land er fri for større væpnede konflikter. Det landet som har den aller største muslimske befolkningen, Indonesia (med over 200 millioner), har ikke hatt en væpnet konflikt siden 2005, og siste år med en konflikt stor nok til å kvalifisere som borgerkrig, var i 1981. Av de ti landene som har den største muslimske befolkningen i verden, hadde tre (Pakistan, Nigeria og Irak) en pågående borgerkrig i 2013. Ingen av de andre syv landene (Indonesia, India, Bangladesh, Egypt, Iran, Tyrkia og Algerie) har opplevd borgerkrig de siste ti årene, selv om tre av dem har hatt mindre interne konflikter. De tre statene med borgerkrig står for totalt 18 prosent av verdens samlede muslimske befolkning i 2009, mens de syv andre står for 49 prosent.
Situasjonen kan endres. Sammenhengen mellom islam og krig er selvsagt ikke umulig å endre. Det er ikke mange tiår siden forskere for alvor diskuterte om demokrati overhodet var mulig i katolske land. Kanskje vil lavere oljepriser og etter hvert overgangen til andre energiformer fremtvinge endringer i den muslimske verden som kan ha en positiv virkning på konfliktene?
Men i mellomtiden lever muslimske land med et høyere gjennomsnittlig konfliktnivå enn de fleste andre land i verden. For forskere er det viktig å finne ut mer om hvorfor det er slik.
Og for beslutningstagere er det en oppgave av høyeste prioritet å bidra til å hindre utbruddet av flere konflikter, minske faren for internasjonal opptrapping og bidra til fredelig konfliktløsning.
Artikkelen er en utvidet utgave av en Viten-artikkel publisert i Aftenposten 12. mars 2015, og bygger på et Policy Brief fra Conflict Trends-prosjektet ved Institutt for fredsforskning. Det kan lastes ned her: