Det amerikanske valgsystemet er ikke basert på forholdstall, men i over hundre år var likevel velgermassen og valgmannskollegiet samkjørte: Kandidaten med majoritet både i folket og blant valgmennene ble president. I to av de siste seks presidentvalgene har imidlertid kandidaten med færrest nasjonale stemmer endt opp i Det hvite hus, siden valgmannskollegiet avgjør saken.

Trenden viser at noen få tusen stemmer, der det er reell kamp om majoriteten, kan vippe hele valgresultatet. Hillary Clinton hadde blitt president i 2016 om drøyt 80 000 stemmegivere i Michigan, Pennsylvania og Wisconsin hadde valgt annerledes. Fire år senere hang avgjørelsen på 45 000 stemmer i Georgia, Arizona og Wisconsin.

De prioriterte

Det heter seg at «alle stemmer teller like mye», men valgstrategene har nå nesten bare blikk for noen få usikre velgere.

«Presidentkampanjen i 2024 vil sannsynligvis rette seg mot en mindre andel amerikanere enn på noe annet tidspunkt i moderne tid», skriver The Washington Post.

I valgkampanjene mellom 1952 og 1980 ble i snitt 26 delstater prioritert, men ved forrige presidentvalg mobiliserte partiene i bare ti stater og to kongressdistrikter.

Stadig færre velgere bor i «kampsonen» for den demokratiske prosessen. Andelen har skrumpet inn fra tre fjerdedeler av befolkningen til rundt én fjerdedel i 2020. Hvis Florida nedprioriteres i år, noe som er forventet, vil valgkampanjene henvende seg til kun 18 prosent av de stemmeberettigede – og i realiteten enda færre.

«Det begynner nå å nærme seg et punkt hvor du sannsynligvis snakker om 400 000 mennesker i tre eller fire stater», kommenterer den demokratiske strategen Joe Trippi.

Budsjettparadokset

Samtidig viser prognosene at 11 milliarder dollar skal spanderes på politiske annonser i årets valgkamp, noe som nesten er en firedobling sammenlignet med 2016.

Brorparten av ressursene vil brukes på tvilerne. Ny teknologi og bedre analyseverktøy har gjort det mulig å identifisere – og nå – velgergruppene som kan vippe valgene. Spesielt interessante er de som «deler stemmen» og støtter ulike partier i president- og kongressvalgene.

I vippestaten Nord-Carolina vil republikanerne konsentrere seg om mindre enn 2 prosent av stemmene i årets valgkamp.

De 10 000

Hva om en av kandidatene skulle dø, eller havne i fengsel? Eller om ingen får majoritet i valgmannskollegiet? Da bestemmes presidentvalget av en enda mindre gruppe, på rundt 10 000, forklarer Elaine Kamarck i tankesmien The Brookings Institution.

Grasrota utgjøres av de 8567 partidelegatene til delstatenes nasjonalkonventer, men avgjørelsen kan fort bli mer toppstyrt:

«Hvis noe skjer med partiets nominerte og denne personen ikke kan stille i valget, vil de 168 medlemmene av den republikanske nasjonalkomiteen og de 426 i den demokratiske nasjonalkomiteen møtes i en spesiell sesjon for å velge en erstatter», skriver hun.

Det er ikke slik at nominasjonen automatisk tilfaller visepresidentkandidaten.

Om USA likevel skulle forbli lederløst, trer de 535 medlemmene i valgmannskollegiet inn.

I aller verste fall blir det opp til de 435 i Representantenes hus å utpeke presidenten.