Montevideo. I desember 2013 kom den latinamerikanske republikken i søkelyset da den uruguayanske kongressen vedtok at staten skulle bli den første i verden til selv å regulere produksjon og salg av marihuana. Loven har høstet både ære og fordømmelse, men i dagliglivet er det andre rettigheter som preger uruguayanernes hverdag, og som gjør Uruguay til et attraktivt sted å leve, sin latinamerikanske sammenheng tatt i betraktning.

Retten til selvbestemt abort. Retten til kjønnsnøytralt ekteskap. Åttetimersdag. Anerkjennelse av sosialt marginaliserte yrker, hvilket for eksempel sikrer arbeidsrettighetene til den store andelen kvinner som jobber som hushjelp. Lov om at 8 prosent av alle offentlige stillinger skal innehas av afrouruguayanere. Gratis laptop og internettilkobling til alle Uruguays barneskole- og ungdomsskolebarn. For å nevne noe.

«Dette er prosesser og diskusjoner som har pågått i lang tid, og som regjeringen Mujica har åpnet for å sette ut i livet», forteller Pablo Àlvarez, statssekretær ved Utdannings- og kulturdepartementet, på sitt kontor i Montevideo. Regjeringen til den mye omtalte José Mujica er en koalisjon av et stort antall sentrums- og venstrepartier, samlet i regjeringssamarbeidet Frente Amplio (Bred Front), og dette er koalisjonens andre periode ved makten. I løpet av den tiden, og særlig under ledelse av Mujica, har store ting skjedd på lovfronten i Uruguay.

Marihuana. La oss si det igjen, Uruguay er verdens første land til å gi staten myndighet til å kontrollere produksjon og salg av marihuana. For mange klinger dette som melk og honning, men for de lokale myndighetene handler det i størst grad om kontroll og i mindre grad om den enkeltes personlige friheter.

«Debatten som førte til vedtak av loven i 2013, har pågått i ti år og er først og fremst et annerledes forsøk på å få satt uruguayanernes brukervaner i system, noe som samtidig kan bidra til at narkohandelen svekkes», sier Àlvarez.

Det har allerede vært lov å ta seg en blås i Uruguay siden 1998, og å besitte små kvanta til eget bruk. Den nye loven åpner for at et utvalg apoteker kan selge opptil 40 gram av cannabisplantens blomsterstander pr. person pr. måned. For å bli mottager av tilbudet, må du være uruguayansk statsborger og registrert marihuanabruker. Loven åpner også for at den enkelte kan dyrke opptil seks planter (som ikke overstiger 440 gram pr. år) eller bli medlem av marihuanaklubber som gir hvert medlem lov til å dyrke 99 planter.

«Fremdeles står vi overfor store utfordringer i implementeringen av denne loven, for eksempel om det skal være apotekene eller de godkjente marihuanaklubbene som selger produktet. Men loven er et signal om at vi er nødt til å prøve alternative løsninger på et stort problem. I tillegg kan produksjonen gjøre Uruguay til en viktig aktør hva gjelder bruk av marihuanaplanten på andre områder, som i tekstilindustrien og til medisinsk forskning», sier Àlvarez.

Fri abort. Uruguay vedtok loven om avkriminalisering av abort i 2012, med 31 mot 17 stemmer, etter å ha diskutert problemstillingen i nesten tre tiår. Et første forslag ble godkjent i 2008, men den daværende presidenten, Tábare Vásquez, også han del av Frente Amplio-koalisjonen (og vinner av presidentvalgets første valgomgang i oktober 2014) la ned veto. I dag har uruguayanske kvinner rett til selvbestemt abort frem til tolvte uke, behandlingen skal være gratis og kunne utføres ved alle landets offentlige helseinstitusjoner.

Fra loven trådte i kraft i desember 2012 frem til mai 2013, ble det utført 2550 lovlige aborter i landet. I en verdenssammenheng er dette tallet lavt, og det ble ikke registrert noen komplikasjoner som følge av inngrepene. Allikevel hører man historier om kvinner som må reise land og strand rundt for å finne en lege som vil bistå dem.

Til tross for at Uruguays grunnlov allerede i 1913 lovbestemte skillet mellom staten og den katolske kirken, og Uruguay i en latinamerikansk sammenheng er et lite religiøst land (offisielt kalles for eksempel julen for Familieuken og påsken heter Turistuken), stikker religiøse verdispørsmål dypt hos mange, og også i Uruguay finner leger at deres religiøse overbevisning går foran pasientenes rettigheter. Ofte er dette de samme legene som tjente gode penger på å utføre ulovlige aborter før loven trådte i kraft.

Homoekteskap. I 2013 fulgte Uruguay i «storebror» Argentinas fotspor og ble det andre landet i Latin-Amerika til å lovfeste retten til kjønnsnøytralt ekteskap (Argentina vedtok denne retten i 2010.) Også dette er et tema som er blitt diskutert i lang tid, og som vekker et stort engasjement i sivilsamfunnet.

«Det absolutt største folkelige arrangementet vi har her i landet, er Semana de la diversidad (Mangfoldsuken) i regi av bystyret i Montevideo. Aldri ser vi så mange folk ute i gatene», forteller Àlvarez og legger til at homofile og lesbiske uruguayanere også får adoptere.

«Det er ikke statens ansvar å vurdere et menneskes omsorgsevne ut fra hvilken seksuell legning vedkommende har», sier Àlvarez.

Barna på nett. I Uruguay har alle barneskoleelever sin egen laptop og tilgang til internett på skolen. Programmet heter Plan Ceibal og ble opprettet av forrige president Tábare Vásquez i 2006. De fleste elever med fasttelefon hjemme, har også gratis internett, og myndighetene samarbeider med det statlige telekommunikasjons-selskapet Antel for at nettilgangen skal nå ut til alle i trådløs versjon.

I Uruguay har alle barneskoleelever sin egen laptop og tilgang til internett på skolen.

Siden 2009 er tilbudet blitt utvidet til også å gjelde de første fire trinnene av ungdomsskolen, og det jobbes med å utvikle en type datamaskin til de eldre elevene, som er bedre tilpasset realfagene. Uruguayanske elever scoret lavt på den siste Pisa-testen, noe som nødvendigvis skapte stor politisk debatt om kvaliteten ved den offentlige skolen, og som er et av de viktigste temaene i den pågående valgkampen.

«Plan Ceibal har bidratt til at informatikk og nettkunnskaper i dag er en naturlig del av våre skolebarns undervisning. Det har skapt en pedagogisk optimisme og er et viktig instrument for å klargjøre våre barn for fremtiden. Samtidig viser resultater som dem vi så fra Pisa, at teknologi alene ikke er nok, men at vi må fortsette å prioritere styrking av både lærere og fagplaner.»

Det hvite Uruguay. I 1840 var Uruguays urbefolkning, Charrúa-indianerne, blitt utryddet, og landet er siden blitt bygget av hovedsakelig europeiske immigranter og deres etterkommere. I dag regnes Uruguay som et hvitt land, men tall fra landets statistiske byrå viser at 5,9 prosent av befolkningen har afrobakgrunn.

«Vi er et rasistisk land!» sier Pablo Àlvarez uten å blunke og bekrefter dermed beskyldninger om at det uruguayanske er et system som diskriminerer folk etter hudfarge, i det sosiale liv og på arbeidsmarkedet. For å møte dette problemet, har myndighetene vedtatt en lov om at 8 prosent av alle offentlige stillinger skal innehas av afrouruguayanere.

Myndighetene har vedtatt en lov om at 8 prosent av alle offentlige stillinger skal innehas av afro-uruguayanere.

«Den institusjonelle rasismen har aldri vært et stort diskusjonstema, hvilket gjør denne loven ekstra viktig, fordi det handler om mer enn at vi er hvite eller svarte. Vi står overfor et stort samfunnsproblem hvor ikke-hvite uruguayanere vil fortsette å være en undergruppe hvis ingen ting gjøres», sier han og understreker at 8 prosent må være målet, horisonten, og ikke en prosentandel som fylles bare for å fylles. «8-prosenten synliggjør hvilke ting som må bedres før vi kommer til målet, og da tenker jeg særlig på utdanning. Fortsatt har denne delen av befolkningen lavere utdanning enn resten. Vi har lenge hatt stipendordninger under Utdannings- og kulturdepartementet for afrouruguayanske søkere, men disse blir ofte stående ubrukt fordi søkerne ikke oppfyller kriteriene som stilles.»

Annerledeslandet. Med dagens Latin-Amerika som bakteppe, er det interessant å følge utviklingen i Uruguay. Landet ligner hverken på sine populistiske og kaotiske med-latinamerikanere Argentina og Venezuela, eller på det mer tradisjonelt politisk, konservative landskapet i andre sterke, økonomiske naboland som Chile, Peru og Colombia.

«Jeg tror Uruguays politiske særpreg kan forklares med at vi alltid har hatt en sterk stat, til tross for at demokratiet er blitt avbrutt av militære regimer ved et par anledninger», sier Àlvarez.

«Befolkningen hadde med seg liberale ideer fra Europa, og vi har nok fortsatt å se østover og identifisert oss mer med Europa enn med kontinentet vi er en del av. Så vi kan skilte med solide, demokratiske tradisjoner som fulgte oss gjennom størsteparten av det forrige århundret. Staten skilte seg fra kirken allerede i 1913, det samme året som skilsmisse også ble lov, og i 1937 fikk uruguayanske kvinner stemmerett, som de første kvinnene i Latin-Amerika. Så du kan si at den uruguayanske staten historisk har vært en sentral aktør på vegne av folkets rettigheter», sier Àlvarez.

«Men jeg tror den viktigste faktoren er det lokale sivilsamfunnet. Vi har bestandig hatt et aktivt og organisert sivilsamfunn som har vært med på å drive de viktige prosessene i riktig retning. Det er ikke en eneste av disse lovene som er blitt skrevet av en byråkrat på et eller annet kontor. Alt har vært delt og diskutert og bearbeidet i samarbeid med folket. Og så hjelper det jo selvsagt at folkets vilje har hatt god gjenlyd i regjeringskorridorene de siste åtte årene», sier Pablo Àlvarez.

El Pepe. Og glem for all del ikke José «Pepe» Mujica. Mye er skrevet om den uortodokse presidenten i Uruguay. Den tidligere geriljasoldaten som stiller barføtt i sandaler i Kongressen, kjører folkevogn uten sikkerhetsvakter, bor med sin kone på en liten gård utenfor hovedstaden, maner til mindre forbruk og gir storparten av lønnen sin til veldedige formål. Han har innført en av verdens strengeste røykelover og blitt saksøkt av Phillip Morris, og nekter å la seg tie av nabolandets politiske ilder, Cristina Kirchner, enda hun svarer med å innføre tollsanksjoner og nekter å snakke med ham under regionale regjeringsmøter.

Det er Mujica som har drevet frem storparten av landets nye lovverk.

Det er Mujica som har fått igjennom storparten av landets nye lovverk. Nylig mottok han også den prestisjetunge latinamerikanske menneskerettighetsprisen Monseñor Leonidas Proaño for sitt engasjement i dette reformarbeidet.

Sceneskifte. Men uruguayanske presidenter kan bare sitte i én periode av gangen, så Mujicas tid ved makten er over for denne gang. Resultatet fra første valgomgang kan tyde på at Frente Amplio-koalisjonen vil vinne presidentvalget, og at regjeringsplattformen vil fortsette noenlunde som i dag. I så fall blir José Mujica erstattet av sin forgjenger, Tábare Vázquez, også han midt i 70-årene, og en mann som er betydelig mer konservativ enn Pepe.

«Mye av det lovarbeidet som er gjort de siste årene, er et direkte resultat av, kall det, kaoset som råder rundt Mujica», sier Marcelo Pereira, debattredaktør i den uavhengige dagsavisen La Diaria. «Mujica er en person som ikke er så opptatt av å få igjennom sitt syn på en sak, men som heller åpner for at man skal ta en titt på bredden av interessante forslag. Vázquez er mye mer konservativ og en hands on-ledertype. Folk vet at ting vil bli mer forutsigbart under hans ledelse.»

Uruguay har hatt en sentrumsregjering i ti år, og når det stemmes, har en stor andel av velgermassen ingen andre politiske referanser enn at Frente Amplio sitter ved makten. Situasjonen i landet i dag er også såpass stabil at det ikke finnes temaer som er presserende nok til at man anser et regjeringsbytte som nødvendig. For det største opposisjonspartiet, Partido Nacional (Nasjonalistpartiet), under ledelse av den yngre Luis Lacalle Pou, er det dette som er den største utfordringen. Økonomiske spørsmål fungerer ikke som markedsføring for dem i den situasjonen landet befinner seg. «Sentrums- og høyrepartiene finner mer gjenlyd i temaer som sikkerhet, utdannelse og høye priser», sier Pereira, men understreker at politiet under Mujica-administrasjonen har vært uvanlig tøft, og at sterke krefter i den sittende regjeringen presser på for å få den kriminelle lavalderen senket fra 18 til 16 år, så heller ikke i den typen spørsmål representerer opposisjonens politikk et alternativ.

De progressive lovene fra Mujicas regjeringstid anses som noe positivt som har skjedd de siste fem årene, men er ikke av betydning for valget. «Den av lovene som sitter aller tryggest med en ny regjering, om det fortsetter å være Frente Amplio eller det blir opposisjonen, er retten til kjønnsnøytralt ekteskap. Vázquez har stoppet abortloven tidligere, og jeg tror han gjerne skulle ønsket seg at loven ikke fantes, men jeg tror ikke han ønsker det så sterkt at han vil igangsette arbeidet med å få den annullert. Dog vil han nok støtte andres initiativ til å fjerne retten til selvbestemt abort, så med Vázquez vil abortloven bestandig stå i fare», sier Marcelo Pereira.

«Hva gjelder marihuanaprosjektet, må Frente Amplio få flertall også i kongressen for at den kontroversielle loven skal bli implementert slik den foreligger i dag.»