Ifølge en myte som iblant fortelles på den paradisiske stillehavsøya Bougainville, var det hit den bibelske kong Salomos menn kom for å finne gull til å bygge det første tempelet i Jerusalem med. Noen av mennene ble igjen for å vokte de gjenværende rikdommene på øya, til den dagen Gud gir klarsignal til å bruke dem til å gjenoppbygge tempelet. Og vokter, det gjør angivelig deres etterkommere i den sterkt religiøse befolkningen fortsatt.

Mange kan bekrefte at det har vært en tøff jobb.

Den gamle opprørslederen Sam Kauona sitter på en benk og mater kattungene med kokos som han graver ut av en nøtt, mens han forteller om det som på folkemunne kalles «krisen». Samtidig har himmelen åpnet seg, og monsunregnet pøser ned.

– Det var ti år med blodig krig. Det var fremgang og motgang. Noen ganger mistet vi kontrollen, og noen ganger tok vi den tilbake. Men til slutt beseiret vi dem, minnes han.

Tidligere opprørsleder Sam Kauona sluttet som løytnant i Papua Ny-Guineas hær i 1989 fordi han ikke ville kjempe mot sitt eget folk, og han grunnla geriljahæren Bougainville Revolutionary Army (BRA).

Lokal misnøye med gruvedriften

Bougainville, en autonom region i den østlige delen av det vidstrakte Papua Ny-Guinea, er fortsatt stort sett dekket av urørt regnskog. Men det finnes rifter i det grønne teppet. Den største er Panguna-gruven, noen mil fra Sam Kauonas hus ved havet. Bougainville er nemlig, akkurat som myten antyder, fullt av rikdom.

På 1980-tallet var Panguna-gruven en av verdens største kobber- og gullgruver, og selv i dag er bakken full av metaller til en verdi av anslagsvis 400 milliarder kroner. Da Papua Ny-Guinea fikk sin uavhengighet i 1975, ble gruven, som hadde åpnet noen år tidligere, en naturlig bærebjelke i statens økonomi. En stor del av gevinsten forsvant imidlertid i lommene til den britisk-australske gruvegiganten Rio Tinto, samtidig som gruvedriften førte til omfattende miljøødeleggelser.

På Bougainville ulmet misnøyen, spesielt blant de tradisjonelle grunneierne i Panguna-distriktet som bare fikk småpenger i kompensasjon for naturinngrepene. Samtidig økte de sosiale spenningene da mange mennesker fra andre deler av Papua Ny-Guinea flyttet inn for å jobbe i gruveindustrien.

I 1988 var Bougainville en kruttønne, og mange mente det var på tide å drive ut dem som ble sett på som inntrengere som var ute etter rikdommene. En gruppe militante grunneiere i Panguna, ledet av Francis Ona, en av gruveselskapets egne landmålere, startet en sabotasjekampanje mot gruven.

Og noen måneder senere ble den tvunget til å stenge. Volden spredte seg, og for å redde hovedinntektskilden satte sentralregjeringen i Papua Ny-Guinea hardt mot hardt, støttet av Rio Tinto og Australia.

Geriljaopprør

Sam Kauona var på denne tiden en ung løytnant i Papua Ny-Guineas hær, stasjonert i hovedstaden Port Moresby. I januar 1989 ble han beordret til å forberede ammunisjon for en militær intervensjon på Bougainville.

– Da jeg gjorde klar ammunisjonen, føltes det ikke bra. Disse våpnene ville bli brukt mot mitt eget folk, sier Kauona.

I stedet for å laste ammunisjon tok han flyet hjem til Bougainville og oppsøkte Francis Ona. Deretter bestemte han seg for å slutte i jobben og i stedet grunnlegge en geriljahær, Bougainville Revolutionary Army (BRA), sammen med Ona og hans menn. De papuanske styrkene brukte voldelige metoder i jakten på BRA-medlemmer. På øya Pokpok, like utenfor hovedøya, ble landsbyene brent, akkurat som mange andre steder.

Peter Garuai, som i dag er landsbyeldste på Pokpok, husker hvordan familien måtte flykte opp i fjellene. Hans bror Benedict forsvant, sannsynligvis ble han skutt av papuanske styrker.

Kroppen er aldri blitt funnet. Det er et spesielt traume i en kultur som legger stor vekt på å bringe de døde tilbake til klanens jord.

– Hverken ånden hans eller vi i familien får ro før han er gravlagt, sier han.

Avskåret fra omverdenen

Da volden ikke hjalp de papuanske styrkene, ble Bougainville satt under en blokade som fullstendig isolerte øygruppen fra omverdenen store deler av 1990-tallet.

Blokaden tvang frem oppfinnsomhet. Scener fra den prisbelønte dokumentarfilmen «Coconut Revolution» fra 2001 viser hvordan kjøretøyer ble konvertert til å kjøre på kokosnøttolje, og elektrisitet ble produsert med hjemmelagde vannkraftverk.

Men oppfinnsomheten rakk ikke langt, og de fleste av de 20 000 som antas å ha mistet livet under krisen, døde som følge av den akutte mangelen på både medisinsk hjelp og forsyninger.

– Jeg husker en gravid kvinne som skrek om hjelp til å føde. Men vi kunne ikke gjøre noe, det var kampfronter overalt. Så hun og barnet døde. Det var et desperat øyeblikk å være vitne til, sier Garuai.

Men krisen splittet også Bougainville. Ulike språkgrupper, kriminelle gjenger og andre fraksjoner skapte et lovløst kaos på øyene. Væpnede grupper tilknyttet BRA plyndret landsbyer og myrdet øyboere som av en eller annen grunn ble sett på som motstandere og forrædere. Samtidig ble det dannet en intern motstandsgerilja – The Resistance – som kjempet mot BRA og som ble støttet av Papua Ny-Guinea.

Selvstyre og ønske om uavhengighet

Først i 1998 ble det sluttet fred. Tre år senere ble det undertegnet en avtale som innebar at regionen fikk autonom status, og at en ikke-bindende folkeavstemning om uavhengighet skulle bli holdt. Det skjedde i 2019, og Peter Garuai, som i tillegg til å være landsbyeldste også er en populær musiker, skrev den offisielle folkeavstemningssangen, «The Referendum Song». «This is your final countdown/Let's unite and carry on» synger han i sangen, og han husker feststemningen som rådet.

– Da folkeavstemningen ble holdt, føltes det som å se det lovede landet, med uavhengigheten så nære, sier han.

98 prosent stemte for uavhengighet i 2019, og nå står Bougainville på terskelen til å bli et eget land, i så fall FNs 194. fullverdige medlem. Partene er blitt enige om å avgjøre Bougainvilles fremtid innen 2027. Men det gjenstår ett stort hinder.

I et konferanserom i Bougainvilles hovedstad Buka sitter Ezekiel Massatt med en bekymret mine. Han er ministeren som er ansvarlig for uavhengighetsprosessen i Bougainvilles autonome regjering. Han kom nylig tilbake fra et nytt møte med den papuanske sentralmakten. Like frustrerende som vanlig, konstaterer han. Møtet handlet om formaliteter for når Papua Ny-Guineas parlament skal ratifisere folkeavstemningsresultatet, noe som etter fire år fremdeles ikke er gjort.

– Den nasjonale regjeringen klarer ikke helt å uttale ordet selvstendighet, de kan nok ikke engang stave det, sier han syrlig.

I det nasjonale parlamentet er saken svært følsom. Slipper man Bougainville, er det en risiko for at flere provinser ønsker å følge etter. Men i Bougainville er uavhengigheten ikke noe å kompromisse med.

– Jeg har ikke tenkt å komme tilbake og fortelle folket at vi er blitt lurt. Det får den nasjonale regjeringen komme og gjøre i så fall.

Samtidig sender han en advarsel.

– Hvis de stopper uavhengigheten, vil ikke neste krise begrense seg til bare Bougainville. Vårt unge folk kommer til å spørre seg – hvis vi la ned våpnene og undertegnet fredsavtalen, og det endte opp slik, hvorfor er vi de eneste som må fortsette å lide? Kanskje vil de tenke: Dere burde også lide.

Fremdeles strid om gruvedriften

Få i Bougainville ser i dag en fremtid der regionen fortsetter som en del av Papua Ny-Guinea. Broer er brent, selvstendighet er det eneste alternativet.

Samtidig har flere eksperter stilt spørsmål ved hvordan en øygruppe med kun 300 000 innbyggere og en svært svak lokal økonomi skal kunne klare seg på egen hånd.

For de aller fleste innbyggerne ligger svaret på det spørsmålet i jorden. Salomos kobber og gull må graves opp. På bunnen av den nå stengte gruvens enorme dagbrudd står Michelle Peni Kaumonu på lasteplanet av en pickup og ser ut over det som delvis tilhører familien hennes. Hun er en representant for Pangunas opprinnelige grunneiere. Det var i den nå eldre generasjonen av dem at opprøret mot gruven først startet.

– Hvis vi bare kan få gruven i gang igjen, vil det hjelpe oss mye. Da kan Bougainville utvikle seg, sier hun.

Grunneierne har et eget økonomisk incentiv for at gruven skal gjenåpnes fordi de da kommer til å få kompensasjon. Ifølge Kaumonu er de fleste grunn-eierne i dag for å gjenåpne gruven, selv om det vil innebære ytterligere miljøødeleggelser.

– Gruven vil ødelegge miljøet, det stemmer. Men vi må forsøke å åpne den på en måte slik at den gjør minst mulig skade. Selskapet som får i oppdrag å drive gruven, må følge reglene og lovene fastsatt av Bougainville, sier hun.

Det har ikke vært gjennomført noen meningsmåling i Bougainville om hvor mange som ønsker å finansiere selvstendighet med en gjenåpnet gruve. Men av de rundt 40 som ble intervjuet i arbeidet med denne reportasjen, var et overveldende flertall for en gjenåpning. En av dem er Sam Kauona.

– Tidligere ble gruven drevet under en avtale signert mellom et britisk-australsk gruveselskap og den australske koloniadministrasjonen. Alt ble håndtert av utlendinger. Men med en ny gruvelov på plass føres mineralene tilbake til grunneierne og folket på Bougainville, sier Kauona.

Men det er også de som fortsatt ser på gruveindustrien med avsky. I en hytte nær stranden ved landsbyen Tubeana bor Nick Dukoro. Han er musiker og skuespiller og lever tett på naturen, men sier mye er blitt ødelagt siden han vokste opp på 1960-tallet.

– Da svømte hvalen i havet, det var rikelig med tunfisk, og ettermiddagshimmelen var full av flyvehunder (store flaggermus, red.anm.). Mye av det er allerede borte, sier Dukoro, som tilhører en stamme som fikk sine hellige steder ødelagt av gruvedrift.

– De som vil åpne gruven, er bare late. De ser ikke alle de andre mulighetene vi har. Hvis vi åpner gruven igjen, ødelegger vi oss selv.