Racet om dominans

I løpet av 100 år er Svalbard forvandlet fra et terra nullius – et ingenmannsland – på verdenskartene til et sted som får verdens oppmerksomhet rettet mot seg. Øygruppen omtales som et barometer for klimaendringene, som et av stedene der hastigheten på endringene og global oppvarming slår sterkest ut.

Nedsmeltingen av breer og havis er nådd så langt at både nye transportårer og potensialet for utvinning av Arktis’ hittil skjulte mineralressurser åpenbarer seg raskt. Stormaktene slåss om å posisjonere seg for de enorme kommersielle og politiske gevinster som åpner seg i et krympende havisøde.

Racet om dominans i Arktis er blitt sammenlignet med The Great Game, som mot slutten av 1800-tallet og inn i det neste århundret fikk kolonimaktene til å måle krefter i dragkampen om herredømmet over Østens energikilder, havner, råvarer og transportåren fra øst til vest.

Det var på denne tiden, i 1901, at amerikaneren John M. Longyear, på polarcruise med familien, fikk nyss om funnet av kull på noen tilnærmet ubebodde øyer i polhavet. Fem år senere hadde den driftige forretningsmannen opprettet gruveselskap ved Adventfjorden, ved en leir på Spitsbergen som jegerne kalte «Longyear City».

Da kull ble etterspurt under første verdenskrig, klarte den norske stat i 1916 å sikre seg eierskap over gruveleiren og opprettet Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, for å forsyne fastlandet med «det svarte gullet».

Etter krigen så den veltalende diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg sitt snitt til å overliste sterkt svekkede nasjoner som Russland og Tyskland til å gå med på at lille, nøytrale Norge skulle få tildelt suverenitet over noen fjerne øyer bare tusen kilometer fra Nordpolen.

Da Svalbardtraktaten (se ramme) ble undertegnet i 1920, var kongeriket Norge i tenårene, den russiske revolusjonen hadde så vidt funnet sted, og den massive industrialiseringen og våpenkappløpet i mellomkrigsårene var ennå ikke i gang. Lite forsto man om sprengkraften i de aller første klimaendringsprognosene – eller at Svalbard ville bli fulgt med verdens argusøyne 100 år senere.

På tynnere is

Siden 1971 har Svalbard-temperaturen økt med i snitt 4 grader, fem ganger så raskt som klodens gjennomsnitt. Vinteren er blitt enda mildere, med en økning fra 5 til 8 grader. Nylig ble det satt ny varme-rekord på Svalbard: 22 plussgrader.

I Longyearbyen trues innbyggerne både ovenfra og nedenfra, av kraftigere snøfall og økende skredfare, av regn midtvinters og opptining av permafrosten, som får husenes trebjelkefundament til å smuldre opp så det må erstattes med stålpilarer. Medforfatter av Svalbard-rapporten fra 2019, NVE-hydrolog Hege Hisdal, har uttrykt bekymring over utviklingen: «Når permafrosten – verdens største fryseboks – tiner, blir det vanskeligere å bygge, både veier, boliger og sikringstiltak.»

Svalbard er av forskere beskrevet som «en arktisk ørken». Den har sin egen tundra, med blomster, mose og lav, som gir gode beiteområder for svalbardrein og rype. Gjennom tusener av år har øyene tatt til seg CO₂ fra atmosfæren. Men permafrosten er også en del av et økosystem som har produsert ‘klimabomber’ i form av underjordiske, nedisede metanbobler som inneholder store mengder av den potente klimagassen metan.

Permafrosten, omtalt som et karbonsluk, er rikere på karbon enn tidligere antatt. Det anslås at det i permafrost globalt er lagret 1000 gigatonn karbon, noe som tilsvarer litt mer enn alt karbonet i atmos-færen, eller 2–3 tiår med menneskeskapte utslipp, ifølge klimaforsker Håvard Kristiansen.

Når permafrosten nå smelter, blinker faresignalene verden over. Skulle oppvarmingen stige til 2 grader over vårt førindustrielle nivå, viser Klimapanelets modeller at opp mot 30 prosent av all permafrost kan tine i løpet av dette århundret.

Svalbards klima er blitt våtere, villere og mer uforutsigbart. Strendene eroderer, mens vinterregnet glaserer beiteområdene. Også Svalbard-ikonet, isbjørnen, er truet. Ferske tall fra FNs naturpanel røper at dette villdyret, en nøkkelart i det arktiske økosystemet, kan være inne i sitt siste hundreår. Ifølge Arktisk råd har sommerisen rundt Svalbard avtatt med to tredjedeler siden 1975 og vil være borte om ti år.

Mens overvåkingen av Arktis blir stadig mer omfattende – og presserende – er et varmere polhav gode nyheter for internasjonale investorer som vil utvinne olje, gass og dyrebare mineraler. Også redere på søken etter raskere og rimeligere seilingsleder mellom Asia og Europa ser lyst på utviklingen

Svalbard er nå inne i en endringsfase med uforutsigbare prosesser der vippepunkter er selvforsterkende, kanskje irreversible, skal vi tro ekspertene ved Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen*. Det som anses som et av de fremste naturvitenskapelige klimasentrene i Europa, mener vi er på vei ut av den stabile 11 650 år lange geologiske epoken kalt holocen og inn i den langt mer dynamiske antropocen-epoken (ref. artikkel i Innsikt desember 2016), som følge av de omfattende endringene forårsaket av menneskelig aktivitet.

I Barentshavet befinner man seg veldig nær vippepunkter** som kan føre oss inn i et ukjent territorium. «Det finnes terskler vi for enhver pris ikke må krysse, men vi vet bare ikke nøyaktig hvor de befinner seg», uttalte Chris Field, professor i tverrfaglige miljøstudier ved Stanford University, til Royal Geographical Societys magasin Geographical.

Kaldfront på en varmere planet

At Norge med Svalbardtraktaten «snappet» øyriket i nord unna klørne til den russiske bjørn, blir ikke glemt av våre naboer i øst. Allerede i 1944 ba Stalin sin utenriksminister Molotov om å overtale Norge til å sette traktaten til side. Likeledes akter president Putin, via sin utenriksminister Sergej Lavrov, å minne norske myndigheter om hvordan de har utnyttet republikkens til tider svake økonomi og trumfet igjennom avtaler, først om delelinjen i Barentshavet, deretter fiskevernsonen rundt Svalbard.

Nå kan det tette seg til igjen, med tautrekningene omkring kvotefastsettelse for torskefisket rundt Svalbard. Seniorforsker Arild Moe ved Fridtjof Nansens Institutt skriver i Aftenposten-kronikken «Går det mot lovløse tilstander på Svalbard?» at en «torskekrig» i nord kan være i emning, som kan få «sikkerhetspolitiske konsekvenser». Det er ikke bare fordi EU har uttalt at de vil treffe alle nødvendige mottiltak for å forsvare sin definisjon av vernesonen, men fordi den truer det status quo som Norge diskret, men konsekvent lenge har hegnet om: Først Svalbard-suvereni-teten – uttrykt i traktaten fra 1920 og etter hvert ratifisert av 46 nasjoner, innbefattet Russland (Sovjet signerte først i 1924), USA, Storbritannia og 22 EU-land – og deretter etterfulgt av 1977-opprettelsen av en fiskevernsone, et havom-råde dobbelt så stort som Fastlands-Norge.

Hvor dette fører hen, vet ingen. Kanskje til Den internasjonale domstolen i Haag? Det handler i hvert fall om mer enn torsk. EU-innsigelsene vil kunne rokke ved selve traktaten og Norges forvaltning på Svalbard og gi traktatparter større spillerom på øygruppen enn hva myndighetene hittil har tillatt.

I et notat fra 2020 skrev utenriksminister Lavrov at man anser fiskevernsonen rundt Svalbard som «urettmessig». Forfatter og Svalbard-kjenner Per Arne Totland (hans bok «Kaldfront» fra 2016 burde være obligatorisk lektyre for Svalbard-interesserte) har uttalt at «det skal mye til å finne et mindre populært samtaleemne i Utenriksdepartementets korridorer».

Arktisk råd ble etablert for 25 år siden for å fremme interessene til de åtte arktiske nasjonene. Nå er det Russlands tur til å overta sjefsstolen for neste periode. Kan vi vente oss en geopolitisk stollek, der alle vokter på hverandre, og hvor vinnerne kan håve inn gevinster vi ennå ikke kjenner størrelsen på?

Hva kan Svalbard leve av og Norge leve med?

Longyearbyen ble opprinnelig kalt «a company town», og fremdeles spiller «Store Norske» (Store Norske Spitsbergen Kulkompani), nå heleid av staten, en nøkkelrolle i et samfunn med drøyt 2000 innbyggere, blant annet med eiendomsdrift og infrastruktur.

Da kulldriften ble ulønnsom (og politisk ukorrekt), begynte turistbedriftenes knoppskyting. Reiselivet bidrar i dag med arbeidsplasser for en tredjedel av byens befolkning. Ved tusenårsskiftet hadde Svalbard fått ferten av frem-tiden i form av et reiseliv som så lysere ut enn selveste midnattssolen. På få år var omsetningen i turistnæringen fordoblet til rundt en milliard kroner årlig. Vakre, ville Svalbard fikk en etterlengtet plass på topplister over verdens mest etterspurte reisemål.

Så slo koronakrisen til. Besøkstallene raste. I sommer begynte de å krype oppover igjen, men er fremdeles på knapt en tredjedel av 2019-nivået.

Ronny Brunvoll, daglig leder for Visit Svalbard, tilbakevendt for å stable Svalbard-turismen på bena igjen, uttalte at «dette kan bli et slaktehus». Utfordringene som Norges utpost i nord står overfor, er i dag like monumentale som de høye fjellplatåene som omringer Longyearbyen.

Fra sitt kontor i sentrum ser han utover et samfunn i skvis, en byggeplass der 140 boliger må vekk fra skredfarlige områder og 60 nye hus utstyres med stålpilarer. Jordvoller og skredgjerder gir større trygghet. Mens grunnmurer og stillaser settes opp, gjøres nye boliger klare til å ta imot studenter ved universitetet og den nye folkehøyskolen. Bulldosere og gravemaskiner er i gang med å fjerne restene av det som inntil nylig var et gruvesamfunn. Bare kulturarvminner får bli stående igjen.

Turistsjef Brunvoll har fått i oppgave å få på plass en revidert versjon av «Masterplan Destinasjon Svalbard mot 2025». Hans mandat er å skaffe nye, helst norske, permanente arbeidsplasser i en by der nærmere en tredjedel av innbyggerne er utlendinger, mange av dem sesongarbeidere i den korte toppsesongen midtsommer. Hans mål er helårsturisme og å få gjester til å sette av mer tid på Svalbard.

«Bare én dags opphold mer pr. gjest vil gi svært positive utslag både på inntekts- og klimabudsjettet», sier Brunvoll. Den nye masterplanen skal besvare krevende spørsmål som:

Hvordan skal byen klare hamskiftet fra fossil brenselavhengighet til et bærekraftig, grønt reiseliv – hvis naturseverdigheter begynner å smelte? Vil koronakrisen fortsette å påvirke turismens besøkstall negativt – også på lang sikt? Er flere turister forenlig med en strengere miljøpolitikk med behov for høyere beredskap mot uvær og et stadig mer utfordrende klima?

Nylige forslag fra Justisdepartementet og Miljødirektoratet som blant annet strammer inn tillatt antall passasjerer på turistskip og omfanget av deres ilandstigninger betydelig, er nå sendt til høring. De har skapt stor uro i Svalbards reiseliv.

Frigg Jørgensen, daglig leder i AECO (se ramme), minner om at reiseliv er en helt sentral næring på Svalbard som allerede er hardt presset. Hun ser med uro på at lokale inntekter faller bort og at det oppstår akutt mangel på kvalifiserte guider dersom det stilles urimelig høye krav.

«Vi er positive til at det tas grep for å legge til rette for et ansvarlig reiseliv, samtidig er det viktig at tiltakene er treffsikre, og at det gjøres en ordentlig konsekvensutredning. Det ville vært svært uheldig om en forhastet prosess undergraver det gode grunnlaget vi allerede har for bærekraftig og ansvarlig reiseliv, særlig nå som vi jobber med trygg gjenåpning og fremtidsretting av næringen», sier Jørgensen.

Nye utfordringer – og paradokser

Andre krav om lokal verdiskaping er på beddingen, blant annet ved å regulere ikke-sertifiserte aktører i høysesongen. Store forventninger stilles til Store Norskes oppkjøp av Hurtigruten Groups bygningsmasse på Svalbard, gjennom en 30 år lang samarbeidsavtale verdsatt til 690 millioner kroner.

Det viktigste og mest kompliserte handler om hva slags energi som skal holde Longyearbyen i live. Avgjørelsen ligger hos Longyearbyen lokalstyre, i tett konsultasjon med norske myndigheter. En rekke forslag foreligger: solenergi, vindkraft, gassledning fra Melkøya, elektrisk landkabel, biodrivstoff via forbrenningsanlegg. Noen har tiltro til produksjon av geotermisk elektrisitet og varme på øygruppen, da det finnes over 50 varme kilder som holder rundt 20 grader året rundt.

Konklusjonen så langt er at Svalbard må fokusere på den beste og mest stabile energiproduksjonen, lokalt tilgjengelig, som gir best energiberedskap.

Men turisme kan ikke alene være Svalbards bærebjelke for fremtiden. Både kultur, utdanning, forskning og vitenskap skal sammen med reiseliv gjøre jobben. Dette krever ikke bare større ressurser, men også en langt mer effektiv privat-offentlig dialog på tvers av sektorer.

Jo mer isen smelter, desto mindre tydelig fremstår Svalbards fremtid

Svalbards miljøvernfond har siden 2007 vært en viktig kilde til prosjekter som verner om øygruppens særtrekk. Fondet deler årlig ut rundt 12 millioner kroner, finansiert av miljøavgiften på 150 kroner, som avkreves alle besøkende. Nå er det stemning for å oppdatere ordningen, blant annet basert på en 2018-rapport i regi av Multiconsult, som påpeker at fondet i bare begrenset grad har oppfylt de overordnede formål:

«Å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner». Rapporten anbefaler tiltak som vil tydeliggjøre, målrette og synliggjøre fondets virksomhet. Å øke størrelsen på miljøavgiften er samtidig en naturlig utvikling.

Svalbard er oppført på den såkalt tentative listen over mulige norske kandidater på Unescos verdensarvliste. Bør øygruppen søke plass? Vil frøhvelvet ved foten av Platåfjellet (også kalt «dommedagshvelvet» – en av Spitsbergens store attraksjoner) forsterke øygruppens omdømme? Prosjektet Arctic World Archive som det norske teknologiselskapet Piql er godt i gang med, er et høyaktuelt kulturelt motstykke til frøhvelvets genetiske rikdom. Samlingen er en digital «minnebank» for flere av verdens kulturskatter og uerstattelige dokumenter og film, og åpnet i 2017 i Gruve 3, der Store Norske også driver et kullgruvemuseum. 

I tilknytning til de to hvelvene har det Svalbard-baserte selskapet Arctic Memory (sammen med Snøhetta og det nederlandske «fortellerbyrået» Tellart) lansert ideen om et avantgardistisk besøkssenter, The Arc. Sammen vil disse prosjektene kunne kaste blikket bakover mot klodens begynnelse – men også fremover, til hva som nå truer den.

Tverrfaglighet var et tema som engasjerte Kjerstin Askholt. «Vi har behov for en ny, åpnere og større ‘verktøykasse’ for Svalbard», var Askholts uttrykte avskjedsønske, formidlet til Aftenposten Innsikt før hun gikk av som sysselmann 30. juni.

Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) har, sammen med Svalbard forskningspark, Svalbard Museum og Norsk Polarinstitutt, potensial til å bli en innovativ katalysator og krumtapp i et digitalt, inter-aktivt kunnskapsnettverk. Det vil kunne omfatte andre unike steder på kloden, sårbare i kraft av sin beliggenhet, truet av et synkende artsmangfold og stigende temperaturer, men på søken etter klimaløsninger og grønn konkurransekraft.

Noen mener myndighetene tenker for smått når det gjelder Svalbard, at det blir for mye klatting fremfor å hente frem større visjoner og investeringene som må til for at Longyearbyen – ofte kalt «Arktis’ hovedstad» – skal kunne møte de betydelige utfordringene og mulighetene den nå står overfor.

Ennå gjenstår det å se hva som blir visjonen for øyriket i nord. En grønn bølge av miljøvennlige forskrifter og lover kommer i Svalbards tilfelle på toppen av et av verdens allerede strengeste miljøregimer. Øygruppens fjerne beliggenhet er i seg selv en utfordring for turismens totale miljøavtrykk. 

Et av paradoksene som tas opp i den ferske boken «Verda mi smeltar» av Line Nagell Ylvisåker, som har bodd på Svalbard i 16 år, er at mens man på Svalbard er mest følsom for tempoet i klimaendringene, slipper befolkningen ut mest klimagasser pr. hode i Norge.

Tidligere redaktør i Svalbardposten og professor i statsvitenskap Torbjørn Pedersen har skrevet doktoravhandling om Svalbard-området og publisert en rekke fagfellevurderte artikler om Svalbard-politikk i internasjonale tidsskrifter. Han er bekymret for misforståelser om rettsforhold, som han mener skaper ustabilitet og en risiko for at andre land kan fristes til å ta seg til rette på øygruppen.

Når befolkningen i Longyearbyen på relativt kort tid har fått en ny sammensetning og gitt Svalbard mer internasjonalt preg, bidrar det til forestillinger om at norsk myndighet her er mindre eksklusiv enn på
Norges fastland. Pedersen mener norske myndigheter har seg selv å takke etter i årevis å ha ivret for å sette forskning, sjøveier og ressurser i nord på den internasjonale dagsordenen. Statsviteren mener Norges utfordringer parallelt med at isen smelter, er klare:

Å dempe det internasjonale preget og bekjempe ulike seiglivede myter om rettsforholdene på øygruppen.