Vannkraft satt på sidelinjen?

I fjor var det nære på at nye EU-regler om hva som regnes som grønn energi, ikke definerte vannkraft som en grønn energikilde, i det som kalles EUs taksonomi – definisjon av hva som er miljøvennlig.

Det ville naturligvis være en finansiell katastrofe for vannkraftlandet Norge, så da forslaget ble luftet, trommet norske myndigheter, bransjeforeninger og selskaper «Team Norway» sammen i Brussel og løp ned korridorene i EU for å redde vannkraftens ry.

Det lyktes.

– Historien om norske vannkraftverk i EUs taksonomi er en lobbysuksess, sier partner Birgitte Jourdan-Andersen i Advokatfirmaet Schjødt. Hun ledet Brussel-kontoret til Energi Norge da vannkraftkampanjen pågikk.

– Alliansebygging var viktig. På vannkraft samarbeider vi ofte med vannkraftnasjoner som Østerrike, Sverige og Finland, men i saken om taksonomien allierte vi oss også med land med en annen energimiks, som Frankrike.

Norge som lobbyist

Historien om taksonomi viser at Norge er blitt proffere til å «lobbe» sin egen sak i Brussel, i hvert fall når det gjelder kjerneinteressene, sier Gunnar Mathisen, rådgiver i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese og forfatter av bøker om lobbying og om EU.

– Vi er blitt flinke til å trekke sammen. Da skal man ikke undervurdere «team Norway», sier, Runa Monstad, direktør for Stavanger-regionens kontor i Brussel, som representerer Rogaland og 16 kommuner fra Haugesund til Sirdal og flere regionale aktører.

Det samme ser Norges antagelig fremste forsker på EU-lobbyismen, Kjell A. Eliassen, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI.

– Alle statene, også Norge, er blitt dyktigere til å spille på alle hestene de har til rådighet, sier han, men legger til at Norge kanskje underspiller hvor rare sengefeller lobbying kan gi, sier Eliassen.

– Nå skryter norske aktører at man i taksonomien klarte å få gass inn som grønn, men vi snakker ikke like høyt om at russiske Gazprom var aktive i EU-parlamentet på samme sak.

Team Norway i Brussel øker

Norske lobbyister er altså blitt proffere og definitivt flere. Det bekrefter alle Brussel-veteranene intervjuet til denne saken. I starten var det bare ett norsk regionkontor. Nå er det seks. NHO kom i 1973, og LO kom etter på 1980-tallet. Mens det i begynnelsen som regel var relativt internasjonale og store selskaper, som Equinor, Telenor, Yara og Orkla, huser nå byen også mindre selskaper som Agder Energi, Eviny og Nel.

Der det før bare var UD til stede, er det nå både etater og Stortinget selv. Dessuten har store deler av foreningslivet kommet til, og norske forskningsinstitusjoner har flyttet etter forskningspengene. Både Forskningsrådet, Sintef og flere universiteter er på plass i Brussel. Sist ut i rekken er energiaktører, oppsummerer Åse Erdal, som leder kontoret til KS i Brussel.

Monstad ved Stavanger-regionens kontor er enig.

– Da jeg kom til Brussel i 2002, var det Equinor og Hydro og noen få til. Ta Bellona. For 20 år siden kom Frederic Hauge ned hit en gang iblant, nå er de 20 stykker her fast, sier hun.

Orklas mann i Brussel, Trond Aanerud, har kalt det å være representert som en form for «å bli medlem i EU på egen hånd», siden Norge sa nei, men mange av lovene likevel lages her. Europautredningen (2012) viste at vel tre fjerdedeler av nye norske lover var formet i EU og at Norge i tiden etter at EØS-avtalen ble iverksatt i 1994, hadde fått så godt som ingen unntak fra innføring.

Lov-tsunami

Flere lover fra EU kan det bli.

– Det pågår et rykk i lovgivningen i EU vi ikke har sett siden det indre markedet ble planlagt på 1980-tallet, sier Paal Frisvold, lobbyveteran og konsulent for Sintef.

Han får støtte i dette av Jourdan-Andersen som kaller det en «tsunami av rettsakter».

– EU strammer virkelig grepet. Den nye kommisjonens klimapakke, New Green Deal, er ekstremt ambisiøs. Som den danske statsministeren sa: ‘EU er blitt en miljøorganisasjon’. Vi snakker en helt ny generasjon lovgivning, som er utrolig omfattende, sier han.

Regelverket er også mer komplekst, prosessene mer dynamiske og sakene sektorovergripende. REPowerEU (energi), Fit for 55 (klimakutt), REACH (kjemikalier og batterier), TEN-E-forordningen og DSA og DMA (regulering av søkemotorer og sosiale medier) er alle eksempler på dette.

Årsakene er flere. Kommisjonsleder Ursula von der Leyen gikk på med en tung politisk agenda i 2019. Koronakrisen og vaksinesamarbeid førte til mer felles helsepolitikk. Samtidig er Angela Merkel ute i Tyskland, og Storbritannia ute av EU, og på toppen kommer nå Ukraina-krigen, der EU er blitt enige om sanksjoner ekstremt raskt.

Uten britene i EU er det mulig EU-systemet føler det har «mer å bevise» for å unngå flere exits. Men mange mener også det nye lovtrykket kommer av at uten Storbritannia, så er det land der forvaltningskulturen «spiser regulering til frokost, lunsj og middag», som Frankrike, Spania, Italia og deler av Tyskland, som får gjennomslag. 

Nord-Europa har tradisjon for å lovfeste mindre konkret, lage kortere rammelover og heller la sivilsamfunnet, foreningslivet eller borgerne finne løsninger.

Lobbyismens bølger

Ingen vet hvor mange lobbyister det finnes i Brussel, men anslag tyder på at det var rundt 3000 i 1990, 10 000 i 2000 og 20 000 i dag (lobbyister som reiser til og fra medlemslandene kommer i tillegg). De første kom på 1970-tallet, og siden har de sluttet seg til i bølger: industrien på 1980-tallet, regionskontorene på 1990-tallet og fagforeningene og arbeidsgiverne på 1990-og 2000-tallet. Til slutt kom også miljøorganisasjoner og andre foreninger.

EU begynner etter hvert å ligne stadig mer på statene i Nord-Europa, med høringer og partsinteresser. Uformelle lunsjer baner vei for offentlige møteforum og nye regler strammer inn hva slags jobber EU-politikere og -byråkrater kan ta. EU har fått et obligatorisk lobbyregister, EU Transparency Register, der lobbyistene må rapportere hvor mye penger de bruker på lobbyvirksomheten og hvem i kommisjon og parlament de møter.

Lobbyregisteret viser for eksempel at så ulike grupper som Nord-Norges regionkontor, Naturvernforbundet, Forskningsrådet, Eviny, DNB, Orkla, Elbilforeningen, det norske GMO-nettverket og Oslos dansefestival CODA har vært i møter med EU-folk. Det er over 12 000 aktører i registeret, der foreninger er den største gruppen.

Registeret viser også hva ulike aktører brukte pr. år på lobbyingen i Brussel. DNB skal ha brukt 25 000–49 000 euro, Orkla 100 000–199 000 euro og Sintef én til halvannen million euro.

Norge – innenfor på ekspertnivå

Blir Norge hørt? Ja, mener Jourdan-Andersen, takket være tilstedeværelse, ekspertise og argumenter og kunnskap om hvilke personer og institusjoner du bør snakke med.

En del av kunsten er å selge inn en løsning Norge ønsker til andre EU-land som en god europeisk løsning i stedet for å rope at «dette er et problem for Norge». Det gjelder også å komme inn tidlig. Da er det «få aktører og mye å forandre», men om man kommer senere på banen, er det mange aktører og lite å forandre.

Selv om Norge ikke har plasser i EUs tre beslutningsorganer: parlament, kommisjon eller EU-rådet, mener Gunnar Mathisen at Norge er mer enn et «utenforland».

– Norge har mer innflytelse enn man skulle forvente av et utenforland. Norske eksperter er dønn seriøse og godt forberedt, og det gir innflytelse på det som skjer i EU tidlig i prosessen. Det utnytter vi veldig mye, men det skrives lite om i avisene, sier han.

Paragraf 99 i EØS-avtalen sikrer Norge en slik «usynlig innflytelse», ved at vi deltar som vanlig medlem av ekspertkomiteene som utreder lover og regler, ifølge Mathisen.

– Derfor går det løpende trafikk mellom Brussel og Oslo på direktoratsnivå. Dette er ikke politisert, men de norske ekspertene er veldig viktige for den totale påvirkningen Norge har – og for norsk kunnskap om hva som skjer i EU.

Norge utenfor på politisk nivå

Samtidig har ikke Norge adgang til noe besluttende organ.

– Norge er i praksis med i EU uten å ha noe å si i styret, så EØS er en ren husmannskontrakt, sier programleder og podkaster Eirik Bergesen. På grunn av det han så som norsk avmakt, sa han i 2009 opp jobben som UD-diplomat i Brussel og gikk over til PR-firmaet Burson-Marsteller

– Vi vet ingenting om det som skjer i EU annet enn de få møtene vi inviteres til, og der er det meste som regel bestemt på forhånd. 

– Norske aktører i Brussel har mindre muligheter enn lobbyistene fra alle andre land og er for det meste lytteposter. Det er kanskje blitt flere norske lobbyister, men de får mindre innpass, mener Paal Frisvold.

– Svenskene har 2500 folk i EU, «en hel telefonkatalog» inne i systemet. Svensk næringsliv har månedlige møter med svenske EU-parlamentarikere, Norge ingen. GD-et («departementet») for forskning har én norsk representant, Sverige har 50. Sverige har også MEP-er og byråsjefer og noen av dem blir erfarne lobbyister etterpå. Norge har ikke engang nok nordmenn til de norske kontorene i Brussel.

– Da blir det som man sier i Brussel: «Er du ikke ved bordet, står du på menyen». Og uten norsk bemanning, forvitrer det norske nettverket sakte, men sikkert. Det er en nasjonal katastrofe. Vi bygger opp kunnskap hos europeere, sier Frisvold.

Følgene av Brexit

Brexit gjør Norges posisjon enda tøffere. Britiske lobby-ister har formelig «invadert» Brussel etter at landet gikk ut. De har ennå gode kontakter og mange folk igjen i selve EU-systemet helt opp på byråsjef-nivå.

– Vi hadde ofte mye til felles med Storbritannia. Å støtte et stort lands posisjon betød mye for gjennomslag, sier Monstad.

– Men nå har vi mistet en stor alliert på innsiden og i stedet fått en stor konkurrent på utsiden, så vi må finne nye allianser.

Også briten Martin Westlake, gjesteprofessor ved College of Europe og London School of Economics og forfatter av flere bøker om EU, ser samme bildet.

– EU er veldig nøye og formelle med hva som er tredjeland, og både Storbritannia og Norge er det nå. Men Norge har høy stjerne i Brussel og anses som mye mer EU-vennlig enn Storbritannia, sier Westlake.

Han mener den gjengse oppfatningen av Norge er som en near miss: elitene ville være med i EU, men måtte respektere folkeviljen og nøye seg med den nest beste løsningen. Selv om den innebærer «rule-taking, not rule-making».

– Britene vurderte EØS som alternativ, men lot det være, minner Westlake om.

Hjemme i Norge vil også regjeringen tenke over saken en gang til og har derfor nedsatt et nytt EØS-utvalg.

– EØS-utvalget har ikke tatt stilling til om vi skal se konkret på lobbyismen i EU, og hva Norge får ut av det, men jeg kan ikke utelukke at vi gjør det, sier utvalgsleder Line Eldring fra Fellesforbundet.

Krisene former EU

Mens Norge diskuterer EØS, krigen herjer i øst, og Polen og Ungarn nærmest bryter håndbak med EU-kommisjonen, tikker og går likevel EU i retning av stadig mer samarbeid.

– Kritikken og krisene kommer og går. EU dømmes nord og ned igjen og igjen, men apparatet i Brussel kommer alltid styrket ut. Hver nye krise avler regulering som svar. Veldig langsomt ser vi dannelsen av en europeisk stat, mener lobbyismeforsker Kjell A. Eliassen.

Finanskrisen førte for eksempel til omfattende finanspolitisk samarbeid, flyktningkrisen et tettere grensepolitisk samarbeid og koronakrisen et tettere helsepolitisk samarbeid. Klimakrisen og amerikanske tech-giganter fører også Europa sammen, og Eliassen tror Ukraina-krigen fører til et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid.

Illustrasjon: Getty Images/Istockphoto

Den kommende EU-reguleringen av Big Tech, selskaper som Google, Apple, Amazon og Facebook, har brakt amerikanske lobbyister til Brussel og med seg har de råere og hittil ukjente lobbyteknikker i Europa.

Det mener Daniel Freund. Han er tidligere aktivist fra åpenhetsorganisasjonen Transparency og sitter i dag i Europaparlamentet for det tyske De Grønne, som har reform i EU-lobbyisme som sin hovedsak.

Det største nye grepet er bruken av revolving doors, det vil si å «kjøpe opp» offentlig betalte hoder i EU-systemet med godt betalte private jobber. Freund har vært med på å utarbeide en rapport som dokumenterer at halvparten av dem som lobber for Google i EU, tidligere har jobbet i EU. Han viser til en avsløring tidligere i år om at Uber skaffet ny jobb til kommisjonæren som hadde saken, og at Apple, som har hatt flere konkurransesaker i EU-kommisjonen, mer eller mindre snart har kjøpt opp de fleste advokatene som hadde saksøkt dem.

– Det er en battle of minds. Når du som selskap risikerer milliarder i bøter, blir noen 100 000 euro for å ansette motstanderens folk små utgifter for Apple, sier Freund.

Han mener man må stramme inn EUs lobbyregister og tette smutthullene, som at telefonmøter ikke skal registreres, selv om alle møter på kontoret, kafeer og video må det. Freund vil også ha lenger karantenetid før eks-politikere og byråkrater kan ta lobbyjobber og en ordning som håndhever dette bedre. I år fikk han to tredjedels flertall for dette i Europaparlamentet.

Et annet grep tech-lobbyen bruker, er å finansiere ulike typer interesseforeninger, av typen «Stiftelsen for åpent internett», slik at politikere føler de har snakket med alle sider av bordet, men i praksis bare har snakket med Microsoft eller Google.

– Lobbying er ikke et onde. Det er en del av demokratiet. Vi må bare sørge for at den drives gjennomsiktig, sier David Freund.

Balansert

– Ja, det må drives gjennomsiktig – og balansert, tilføyer tysk-franske Sophie Pornschlegel, rådgiver i tankesmien European Policy Centre.

– Det er ikke noe i veien med lobbyisme i seg selv, men noen typer interessegrupper og noen politikkområder er underrepresentert, sier hun. Det er for eksempel mye fokus på økonomisk politikk. Og på felt som reguleringen av internett, er tech-selskapene sterkt representert, mens brukere av internett og opphavsrettighetshavere er mye mindre representert. Pornschlegel mener EU må bruke mer penger på å styrke sivilsamfunnet, slik at flere typer organisasjoner blir i stand til å forsvare sine interesser i systemet.

Bisart paradoks

På Norges vegne er Freund først og fremst bekymret for at landet ikke vil være med i selve EU, men i stedet lobber fra utsiden.

– Jeg forstår at land som Norge, Sveits og Island, som ikke sitter ved bordet, må «lobbe» for sine saker i Brussel. De har ingen kommisjonærer, ingen parlamentsmedlemmer, og de er ikke del av den ordinære lovprosessen. Men det er litt bisart at både land som Sveits og Norge, som ofte trekkes frem som lysende demokratier, driver med lobbying. Enda mer bisart er det at Norge selv ikke deltar i det europeiske demokratiet, gjennom medlemskap.

Martin Westlake kaller dette «Norges høye demokratisk pris» for å velge EØS over EU.

Freund mener Norge, i stedet for å være lobbyist for egen sak, burde ta sitt sete ved bordet i det europeiske demokrati.

– Det er mer demokratisk. Norge bidrar til budsjett og tar i bruk lovene, så hvorfor tar dere ikke bare deres plass i parlamentet, kommisjonen og rådet også?