Ikke til å leve med. Med manglende miljøkrav forsvinner miljøbevisstheten, og det kan synes som om våre stortingspolitikere er av den oppfatning at med et fravær av miljøkrav, som all annen industri ellers må forholde seg til, gjør de oppdrettsindustrien en stor tjeneste. Resultatet er snarere det motsatte, og problemene er i dag så omfattende at de ikke er til å leve med.

Det foregår i dag en ramponering av våre lakseførende vassdrag, fjorder og kystnære områder, der fellesskapet sitter igjen med regningen. Med dagens produksjonsregime på vår felles allmenning i åpne merder, der sykdomsorganismer, lus og forurensning glir uhindret ut og inn mellom merd og miljø, er oppdrettsindustrien milevis unna en bærekraftig drift.

Det foregår i dag en ramponering av våre lakseførende vassdrag, fjorder og kystnære områder, der fellesskapet sitter igjen med regningen. 

Historisk har de fått lov av våre myndigheter å legge seg på en strategi der de prøver å forvalte seg ut av omfattende problemer, kombinert med en vekst. Problemene forsvinner imidlertid ikke ved en slik tilnærming, og i dag kan det fastslås at oppdrettsindustrien ikke har generert nok kunnskap som gjør at de kan fortsette med dagens åpne merde-teknologi. Tiden er overmoden for å finne nye løsninger, der man stenger oppdrettslaksen fra naturen rundt.

Kunnskapsmangel og fragmentert forvaltning. Stortingsmeldingen «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett» var i juni oppe i Stortinget til debatt og votering, og det store spørsmålet som meldte seg, var: Hvordan skal oppdrettsindustrien klare å oppfylle ordlyden i stortingsmeldingen, når de i dag drifter i et uforutsigbart regime i åpne merder?

Det råder en omfattende kunnskapsmangel på en rekke områder, som er forårsaket av en sterk politisk og fagpolitisk styrt forskning. Havbruk skal åpenbart prioriteres uansett, der fraværet av forskningsmidler som kan avdekke ubehageligheter, er en direkte konsekvens av manglende tildelinger fra Norges forskningsråd. Fiskeri- og havbruksnæringens eget forskningsfond, som presenterer følgende «visjon»: «Næringsrettede FoU for en bærekraftig og lønnsom sjømatnæring i vekst», stopper effektivt forskningsprosjekter som kommer i konflikt med nettopp et bærekraftsmål.

Havforskningsinstituttet, Sintef fiskeri og havbruk, Nofima, Nifes og Veterinærinstituttet presenterer jevnlig forskningsarbeid med formål som kun skal berede en vekst.

I dette bildet hører også en sterkt fragmentert forvaltning med, der hele fem departementer er involvert. I tillegg kommer en rekke etater og institusjoner. Samtlige av aktørene som er blitt tildelt et forvaltningsansvar, er sterkt underfinansiert. Mattilsynet som har forvaltningsansvaret for lakselus og fiskehelse, er et godt eksempel på dette, og har opplevd å få en budsjettreduksjon på 5 prosent siden 2005, og dét i en periode hvor industrien har doblet sitt produksjonsvolum.

Mangelfulle krav. I stortingsmeldingen er det kun lakselus som skal inn som en miljøindikator, noe som fremstår som uansvarlig når vi kjenner nivåene på utslipp av næringssalter, organisk materiale, legemidler og kjemikalier. Fraværet av en rekke miljøindikatorer setter hele meldingen i et underlig lys, og en strengere grense på lakselus for å få lov til å vokse, fremstår som ren utopi. De fleste oppdrettsselskaper har allerede med dagens produksjonsvolum store problemer med å etterleve den nåværende grensen for tillatt lus pr. fisk.

Som om ikke dette er nok, så er det en betydelig risiko for smitte fra syk oppdrettsfisk til villfisk, en dyrevelferd som er under enhver kritikk, genetisk interaksjon på villaks i form av rømt oppdrettslaks som går opp i elvene, og ikke minst stadig større arealkonflikter.

I dette perspektivet blir det meningsløst å isolere problemene til kun å gjelde lakselus og rømming som våre myndigheter og industrien historisk har gjort. Forsvinner problemene ved ikke å snakke om dem?

Riksrevisjonen kom i mars 2012 med rapporten «undersøkelse av havbruksforvaltningen», der de konkluderte med at «de miljømessige utfordringene i havbruksnæringen er blitt så vidt omfattende at næringen ikke kan sies å ha hatt en tilstrekkelig miljøtilpasset vekst, slik Stortinget har forutsatt». Rapporten tok utgangspunkt i produksjonsvolumet for 2010 som den gang var på 1 million tonn, og innholdet var en ramsalt kritikk av hele havbruksnæringen.

Rapporten havnet i ettertid i Kontroll- og Konstitusjonskomiteen, der både representanter fra industrien, etater og institusjoner som har forvaltningsansvar, erkjente at rapporten traff på en rekke områder. Daværende fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen gjorde det samme. Det var for øvrig interessant å registrere hvor stille det var fra opposisjonen på det tidspunkt rapporten ble offentliggjort. En skulle tro at en undersøkelse med en så tydelig konklusjon om ikke bærekraftig drift av vår tredje største eksportnæring, skulle avstedkommet en kraftig kritikk fra opposisjonshold. 

Utstrakt lobbyvirksomhet. I de påfølgende år etter at rapporten fra Riksrevisjonen kom, og frem til i dag, er det ikke tatt noen som helst grep for å gjøre oppdrettsindustrien mer bærekraftig, produksjonsvolumet har imidlertid økt med 30 prosent siden 2010.

Dette illustrerer på en god måte hvor uansvarlig forvaltningen er på dette området, og ikke minst myndighetenes tydelige unnfallenhet. Våre politikere har overlatt forvaltningen til oppdrettsindustrien, der kortsiktig profitt har fått en altfor sentral plass i forhold til å tenke langsiktig.

Våre politikere har overlatt forvaltningen til oppdrettsindustrien, der kortsiktig profitt har fått en altfor sentral plass i forhold til å tenke langsiktig.

For en næring som i dag har utviklet seg til en storindustri, er resultatet en situasjon som går fra vondt til verre. Industrien har besøkt Stortinget hyppig de siste årene, og har tydeligvis fått godt betalt. En utstrakt lobbyvirksomhet må nødvendigvis til når det miljømessige fotavtrykket som avsettes, er så omfattende.

Oppdrettsindustrien fremstår som meget stuevarm, og det ble mildt sagt spesielt at en oppdretter fikk statsrådstaburetten i den gang Fiskeridepartementet i 2009. I tillegg sitter landets fremste embetskvinne i fiskerisektoren, fiskeridirektør Liv Holmefjord, på en betydelig aksjepost i oppdrettsselskapet Bolaks. Både Lisbeth Berg-Hansen og Liv Holmefjord har fått slettet bøter på millioner av kroner på henholdsvis rømming og en betydelig overskridelse av biomasse.

I min verden blir dette problematisk. Hvis man sitter med klare eierinteresser i en industri som man også er satt til å forvalte, og samtidig velger å prioritere egne interesser på bekostning av andre næringer langs kysten, så blir situasjonen uholdbar.

Det haster. Belastningen på miljøet er i dag så stor at det haster med å ta vesentlige grep på driftssiden for å få oppdrettsindustrien inn i et nytt regime. Dette må innebære lukking, hvor det settes klare funksjonskrav til nullutslipp. Teknologien er i dag til stede, men industrien vil ikke. Da påhviler det et ekstra stort ansvar på våre politikeres skuldre, all den tid flere av våre fjorder samt lakseførende vassdrag allerede befinner seg i en respiratorlignende tilstand. Hvorvidt det skal brukes glassfiber, duk, stål, betong eller annet materiale til å lukke merdene, blir i denne sammenheng uvesentlig. En industri som har vokst så fort på så kort tid, og som altfor ofte går ned i skyttergraven, vil ikke kunne leve med alle de uløste problemene som er til stede i dag, fremover. Vi har fått en industri som har kommet for å bli, og i 2015 bør det være unødvendig å komme med en påminnelse på hvor viktig et godt omdømme er.

På dette området bedriver industrien en ren risikosport med dagens drift i åpne merder.

Oppdatert 25. juni 2015.