Sære forhold. De har et navn som speiler religionens krav til spiritualitet. The Anglican Church of the Good Shepherd of San Angelo holder til i Texas, USA, og er del av den amerikanske, episkopale kirken.

Det vil si; den var del av den episkopale kirken. I dag har de gode hyrdene av San Angelo sin erkebiskop i Uganda.

Dette faktum er bare ett av mange sære forhold som preger den ødeleggende striden om religiøs doktrine og kirkelig praksis som utkjempes i den anglikanske kirken. Som mange andre religiøse samfunn kjemper menigheter mot hverandre i spørsmålet om homofili og kvinnelige prester.

Det hele startet på det forrige toppmøtet i 1998. Hvert tiår flokker biskoper og prester til Storbritannia for å møte hverandre og få åndelig påfyll fra «den mest ærverdige», nemlig erkebiskopen av Canterbury. For ti år siden sørget flertallet av de utsendte for å vedta en kontroversiell resolusjon som fordømte homofili og forsterket en konservativ tolkning av bibelen. Det var et siste bevis på at den retningsgivende tyngden i den anglikanske kirken ikke lenger lå i Europa, men tvert i mot i det sosialkonservative Afrika.

De liberale medlemmene i den amerikanske episkopale kirken hadde ingen intensjon om å rette seg etter en resolusjon som var vedtatt mot deres stemmer. I 2003 sørget de tvert imot for å utnevne den åpent homofile V. Gene Robinson som biskop i New Hampshire.

Tre år etter konsoliderte den episkopale kirken sin liberale kirkelige filosofi ved å ordinere en kvinne, Katharine Jefferts Schori, til toppstillingen som «den mest ærverdige» biskopen i USA.

Det hele toppet seg da den britiske statskirken sommeren 2008 ryddet unna de siste hindringene for kvinnelige biskoper i England. Det skjedde bare uker før dette årets toppmøte i juli, som for første gang på over 140 år var utsatt for en direkte boikott av mer tradisjonelle menigheter.

I juni 2008 tok 280 konservative biskoper fra både nord og sør det første skrittet mot en formell splittelse ved å holde en alternativ tiårssamling i Jerusalem. Uttalelsen fra dette kirkemøtet levner ingen tvil om at disse biskopene enten akter å vinne kampen mot en teologisk liberalisme de mener strider mot bibelens budskap, eller – om de taper denne kampen – ta det formelle bruddet med sin hovedkirke.

Tyngdepunktet i Afrika. Paradoksalt nok skyldes skismaet at den anglikanske kirken har vært så utrolig flink til å omvende mennesker i sine tidligere kolonier.

Fra det anglikanske kirkesamfunnets spede begynnelse under Henrik 8. på 1500-tallet, ble religionen spredt av britiske misjonærer som fulgte kolonistene ut i verden. Den krysset store landområder og seilte over hav til den nådde Afrika, Asia, Australia og USA. Samtidig vokste den til å bli verdens tredje største kristne trossamfunn etter katolisismen og ortodoksien.

I dag ligger tyngdepunktet i sør, med 37 millioner anglikanere bare i Afrika. Det er også her man finner de konservative biskopene som nå gjør opprør mot morskirken. Disse revolusjonære biskopene er under uformell ledelse av nigerianske Peter Akinola, som kan vise til hele 20 millioner religiøse tilhengere i sitt hjemland.

Til sammenlikning har Storbritannia 25 millioner anglikanere, mens den amerikanske episkopale kirken har 2,3 millioner medlemmer.

Disse løst sammenvevde kirkesamfunnene har forskjellig historisk erfaring, står overfor helt ulike utfordringer og opererer innenfor et vidt spekter av kulturer. I Afrika har tilsiget av karismatiske kristne frikirker, som for eksempel pinsevennene, samt presset fra islam ført til en reaksjon fra anglikanske kirkeledere i retning inderlighet, spiritualitet og bokstavtro tolkning av bibelen. I USA ble derimot etterkrigstidens episkopale kirke dypt preget av borgerrettsbevegelsen og en ekspansiv liberalisme som ga rom for svarte og homofile.

Det gjør ikke splittelsen mindre at den også er preget av en kolonial dimensjon. Om afrikanske biskoper setter bibelens rette tolkning i høysetet, ser de også striden som en måte å nulle ut en lang og smertefull historie på.

«Veien mot Gud går ikke nødvendigvis via Canterbury», sier Peter Akinola til den franske avisa Le Monde på samme utpust som han fordømmer «den vestlige verdens ekstreme liberalisme». Han får følge av konservative kirkeledere i England og USA som føler den samme uroen over liberale reformer som vanner ut bibelens sentrale budskap og tillater det som den hellige boken – etter deres mening – uttrykkelig forbyr.

De gode hyrdene i Texas er enige. The Anglican Church of the Good Shepherd of San Angelo er bare en av flere menigheter som har valgt å slutte seg til konservative biskoper i sør.

Tilbake til Roma? Konsekvensen av en splittelse vil avhenge av hvem som bryter ut. En avskalling til høyre betyr at den anglikanske kirken vil miste over halvparten av sine troende. En avskalling til venstre vil redusere kirkens inntekter dramatisk siden en tredel av disse kommer fra USA, ifølge tall fra kirken selv.

Årets toppmøte gjorde derfor sitt beste for å slukke den fresende lunta. Et omforent kompromiss går ut på at striden bilegges før den når et punkt hvor den sprenger kirken. Konkret innebærer det et moratorium på utnevnelser og vielser av homofile, samt et forbud mot å operere utenfor egen religiøs jurisdiksjon. I løpet av de neste årene skal så den anglikanske kirken samles om en pakt som gjør det mulig å bannlyse kjetterske menigheter. Dette forsøket på teologisk balanse har ikke dempet partene. Ei heller er håpet stort at den episkopale kirken i USA vil undertegne pakten. I bunn og grunn deler nemlig anglikanerne i USA den samme historiske arven som anglikanerne i Afrika; nemlig den skepsis til «pavelig autoritet» som fulgte i kjølvannet av britenes brudd med den katolske kirken.

Det gjelder dog ikke alle. Noen av de revolusjonære biskopene har nemlig antydet at de kan tenke seg å vende tilbake til den kirken Henrik 8. kastet ut av England i 1529. Det burde kanskje ha framkalt bittersøt skadefro i Roma, men gjør det ikke.

Tvert imot føler den romersk-katolske kirken pinefull angst overfor utsikten til å få mange hundre gifte prester inn i en kirke som allerede sliter med sølibatets sviktende legitimitet og oppslutning…

Evangelistene fosser frem.

Den katolske kirkens største utfordring er ikke islam, men protestantismen, sier amerikansk forsker.

Frigjøringsteologien. Det hadde nettopp bikket over i 1980-årene, og Vatikanet var bekymret. Den såkalte frigjøringsteologien hadde utfordret tesen om pavens ufeilbarlighet og gått sine egne veier, stikk i strid med instruksene fra Roma. For pave Johannes Paul II var katolske biskopers arbeid for større rettferdighet og mindre fattigdom i Latin-Amerika intet mindre enn en kjettersk bevegelse.  Noe måtte gjøres.

Saken ble sendt til kardinalen med ansvaret for tro og doktrine i Vatikanet – en viss Joseph Ratzinger. Under hans ledelse skulle frigjøringsteologien destrueres som kirkelig doktrine og erstattes av den rene tro der fattige skulle reddes ved hjelp av spirituell næring.

Spol fram til år 2008. Joseph Ratzinger har overtatt de pavelige regalier, og bærer navnet Benedikt XVI. Frigjøringsteologien er på vikende front og vakuumet har blitt fylt av … ikke den rette tro, men derimot protestantiske teleevangelister.  I et land som Brasil er tallene oppsiktsvekkende:

Da pave Johannes Paul II besøkte Brasil i 1980, var ni av ti brasilianere katolikker. Da pave Benedikt XVI gjentok visitten i fjor, var andelen falt til under syv av ti. Det tilsvarer et tap på om lag 600 000 medlemmer årlig, viser tall fra den katolske kirken i Brasil. Samtidig er den evangeliske bevegelsen på sterk frammarsj, med over 24 millioner brasilianere bare innenfor pinsebevegelsen, ifølge det uavhengige instituttet World Christian Database.

Det gjør Brasil til landet med flest pinsevenner i hele verden, og plasserer det på tredjeplass etter USA og Kina hva angår antall evangelister.

Uopprettelig tap. For Vatikanet er utviklingen ikke bare oppsiktsvekkende, men dramatisk. Brasil og resten av Latin-Amerika har alltid vært hovedpilaren i den katolske kirken. Om lag halvparten av verdens 1,1 milliarder katolikker lever nettopp på dette kontinentet. Men også Brasils naboer opplever en stri strøm av mennesker som melder overgang til protestantismen. Det gjelder ikke minst de små landene i den tynne tarmen mellom det nordlige og sørlige Amerika.

Så Vatikanet er bekymret – igjen. «Vi kan tape Latin-Amerika», sier kardinal Claudio Hummes til International Herald Tribune. – Et slikt tap vil være uopprettelig.

Framveksten av den evangeliske bevegelsen i Latin-Amerika er unik fordi den spiser direkte av den katolske «kaken». Men også i andre deler av verden blir Vatikanet utfordret av den raskt voksende protestantismen:

I 1900 hadde Afrika ni millioner kristne. I dag er tallet 423 millioner. I Asia økte antall personlig kristne fra tjue millioner til 355 millioner i samme periode. Det store flertallet av disse er protestanter. Bare i Kina steg antall protestanter fra under en million i 1949 til over ett hundre millioner i dag – med en forventet stigning til over to hundre millioner i 2050.

Hvis dette tallet slår til, vil Kina være det nest største kristne landet i verden om litt over førti år og over 90 prosent av dem vil være protestanter, ifølge Center for the Study of Global Christianity.

«Den største krisen som fronter den katolske kirken i dag er ikke islam men protestantismen» sier professor i religiøse studier ved Pennsylvania State University, Philip Jenkins.