SYRIA, IRAK OG DEN ISLAMSKE STAT (IS)

IS blir sett på som hovedutfordringen i regionen, men deres fremgang er et symptom på dypereliggende problemer som neppe har en militær løsning, som sekteriske styresmakter i Syria og Irak, militærstrategier som er avhengige av militsgrupper som radikaliserer lokalbefolkningen, og moderate krefters tilbakegang.

UKRAINA

Ukraina-konflikten har forverret forholdet mellom Russland og Vesten, og situasjonen er uforutsigbar. Det finnes imidlertid håp: Russland støtter fremdeles opprørerne i Donetsk og Luhansk, men har ikke anerkjent dem som egne republikker og understreket at deres fremtid ligger innenfor grensene til Ukraina. Ukrainas president Petro Porosjenko har erkjent at innføringen av økonomiske og politiske reformer haster for Ukrainas langsiktige stabilitet, men han har likevel somlet med å implementere dem.

SØR-SUDAN

Sør-Sudan er inne i det andre året med brutal borgerkrig som for øyeblikket ser ut til å fortsette i den unge nasjonen, som vant sin uavhengighet fra Sudan 9. juli 2011.

I desember 2013 eksploderte uenighetene innad i det styrende partiet og hæren, og utløste en krig mellom styrker lojale til president Salva Kiir og dem lojale til hans tidligere visepresident Riek Machar. Kiir avsatte hele regjeringen med påstand om at Machar planla et kupp. Det oppsto splittelser mellom militære garnisoner langs etniske skillelinjer, ofte voldelige. Kiir tilhører dinkastammen, mens Machar er av nuerslekt, de to største stammene i et land med over 60 ulike etniske grupper og språk.

Sammenstøtene spredte seg raskt fra hovedstaden, og kampene ødela større byer og oljeinfrastruktur. Uganda innrømmet i januar at de kjemper sammen med Salva Kiirs styrker, og har truet Machar til å forhandle med Kiir. Sudans leder Bashir har også støttet Kiirs regjeringsstyrker, først og fremst fordi Bashir er avhengig av å holde oljen flytende over grensen. Sudan skal angivelig likevel ha væpnet begge sider i konflikten, blant annet av frykt for økt ugandisk innflytelse. Dette har økt risikoen for videre destabilisering av en allerede urolig region.

Myndighetene i Sør-Sudan setter sin økonomiske fremtid på spill for å finansiere krigen, noe som etterlater landet på randen av konkurs. Noen anslag antyder at så mange som 50 000 har mistet livet og to millioner er drevet på flukt som følge av krigen. Humanitære organisasjoner har så langt klart å avverge hungersnød, men de møter betydelig motstand i sitt arbeid.

Forsøk på å få slutt på krigen har ikke lykkes. The Intergovernmental Authority on Development (IGAD), en regional organisasjon hvor både Uganda og Sudan er medlemmer, har gått foran i forhandlingsforsøkene, men de har hatt liten innvirkning og favner ikke hele konflikten. Våpenhvileavtaler er brutt gjentatte ganger. Væpnede grupper fragmenteres, og mange opererer nå utenfor Kiir og Machars kontroll, noe som fører til at sekundære konflikter utvikler seg i borgerkrigens skygger.

Hvordan kan verden stanse blodsutgytelsen? FNs sikkerhetsråd, spesielt USA og Kina som har tette bånd til de regionale makthav-erne, må engasjere seg sterkere. En våpenembargo, dersom den ble nøye overvåket, ville kunne øke innflytelsen over de stridende. Amerikansk press på Uganda, samt kinesisk press på Sudan og fra både regionen og stormakter på Kiir og Machar, vil kunne bidra til å bryte opp den fastlåste situasjonen. Det er et stort behov for en mekanisme som sikrer at oljeinntektene ikke fyrer opp under kon-flikten, i sammenheng med press på opposisjonens forsyningslinjer.

Det må dessuten føres dialog med alle væpnede grupper.

Konflikten i Sør-Sudan er blant verdens mest alvorlige, men det er håp for en koordinert internasjonal handlingsplan ettersom konflikten ikke splitter FNs sikkerhetsråd. Med en splittet region, er det på tide at stormaktene tar en mer sentral rolle.

NIGERIA

Nigeria står overfor den perfekte storm. For det første fortsetter islamistgruppen Boko Haram sitt brutale opprør som ødelegger de fattige delene nord i landet. Konflikten har så langt ført til at anslagsvis 13 000 har mistet livet og 800 000 er drevet på flukt. For det andre fører den lave oljeprisen til at styresmaktene blir svekket. Olje står normalt for 70 prosent av landets eksportinntekter. Valget 14. februar kan dessuten destabilisere landet. For første gang siden People’s Democratic Party (PDP) kom til makten i 1999, står de overfor en virkelig utfordring.

SOMALIA

Selv om et samarbeid mellom styrker fra Den afrikanske union og den somaliske hæren har resultert i imponerende fremgang i kampen mot Al-Shabab, sliter de somaliske myndighetene med å styre landet. Selv om sentralemyndighetene nå har kontroll over større områder enn de har hatt siden begynnelsen av 1990-tallet, har et lappeteppe av lokale væpnede klaner fremdeles stor innflytelse på situasjonen.

D.R. KONGO

De omfattende reformene president Joseph Kabila lovet i 2013, har latt vente på seg. Kabila, som allerede har en svekket legitimitet, og som ifølge grunnloven ikke kan sitte en tredje periode, vil muligens forsøke å endre loven eller utsette valget for å forlenge sin egen embetstid. Begge deler vil føre til protester. Siden voldelighetene øst i D.R. Kongo på mange måter er et symptom på Kinshasas dårlige styresett og statens dysfunksjon, vil det fore-stående valget bli like avgjørende for landets stabilitet som militsgruppene og nabolandenes megling.

AFGHANISTAN

For første gang i landets historie opplevde Afghanistan i fjor en fredelig overdragelse av presidentmakten. Ashraf Ghani overtok presidentembetet, med nummer to i valget, Abdullah Abdullah, som nestkommanderende. Det pågår imidlertid fremdeles en kamp om maktfordelingen mellom de to. Samtidig har Taliban økt sin aktivitet, volden øker, og opprørerne har vunnet terreng i avsidesliggende områder. Ghani har imidlertid gjort klokt i å signalisere en interesse for å få slutt på konflikten via forhandlinger. Foreløpig ser det likevel ut til at Taliban vil fortsette å måle styrke mot den afghanske hæren, og at volden vil fortsette.

JEMEN

Jemens politiske prosess er blitt offer for konkurrerende eliter, en endret maktbalanse i favør av den sjiamuslimske opprørsbevegelsen houthi-ene – som tok over makten i hovedstaden Sana'a i september i fjor – samt ny oppblussing av separatistbevegelsen i sør. Houthiene har ekspandert i tradisjonelt sunnimuslimske områder, og selv om Jemen tradisjonelt ikke har hatt et problem med sekterisk vold, er de i ferd med å få det. Saudi-Arabia har pøst milliarder av dollar i Jemens statsbudsjett, men truer med å stenge kranen etter at houthiene (som Saudi-Arabia ser på som Irans stedfortredere) kom til makten. Hvis pengestrømmen fra Saudi-Arabia blir stanset, kan det føre til at Jemen kollapser fullstendig.

LIBYA OG SAHEL

En fastlåst politisk situasjon har ført til to rivaliserende nasjonalforsamlinger: et internasjonalt anerkjent parlament i Tobruk og en islamistdominert nasjonalkongress i Tripoli. I tillegg til splittelsen mellom islamister og antiislamister kommer konfliktene på grunn av maktkampen om olje og gassverdier, rivalisering mellom militser og stammer, utenlandske makters konkurrerende interesser og uenighet om hvordan man skal strukturere staten etter Gaddafi, som truer med å rive landet fra hverandre. Problemene i Libya har dessuten spredt seg til nabolandene Mali og Niger. Ekstremister og kriminelle utnytter Sahel for å styrke sin posisjon i Nord-Afrika og drar nytte av områdets porøse genser, svake statsmakter og store tilgang på våpen.

VENEZUELA

Sammenlignet med mange av de andre landene på listen, er ikke Venezuela en krigssone. Roen har senket seg etter de omfattende sammenstøtene for et år siden, men de underliggende årsakene til krisen er der fremdeles. President Nicolás Maduro står overfor en økonomisk krise som er dramatisk forverret av den lave oljeprisen. Landet opplever skyhøy inflasjon (opptil 60 prosent), mangel på en rekke matvarer, medisiner og andre varer, sammenbrudd i offentlige tjenester og en av verdens høyeste kriminalitetsrater.

Publisert i Foreign Policy 2. januar 2015. Saken er forkortet.