Gaza/Palestina. Klokken har nettopp passert seks om morgenen i Gaza havn. Ennå er det mørkt. En mindre båt har lagt til ved kaien etter nattens fiske, og flere er på vei inn. Vogner trukket av esler, små lastebiler og jeeper står og venter på nattens fangst. Det meste selges på fiskemarkedet like ved.
Et titall menn lemper kasser med sild i land. Halvparten av mennene har vært ute hele natten og ser slitne ut. Jo lenger ut på den bueformede piren, desto større er båtene.
En eldre mann sitter på kaien og bøter garn. Når en stor båt legger til, hopper syv–åtte menn om bord med en gang. De stiller seg på rekke og lemper kasser fulle av krabber fra mann til mann og i land. Alt utføres med håndkraft. Flere av plastkassene er sprukne i hjørnene og krever varsom håndtering. Noen er reparert med hyssing.
| Fakta |
Palestinas fiskeri.Ifølge Oslo-avtalen fra 1993 har palestinske fiskere rett til å fiske innenfor 20 nautiske mil fra kysten av Gaza-stripen. Siden september 2000 har Israel innskrenket den avtalefestede retten kraftig. Da blokaden ble innført i 2007, innskrenket israelske myndigheter fiskerisonen drastisk, og bare siden 2012 har de strammet den ytterligere inn fire ganger. Tidligere i år var grensen på 6 nautiske mil, men 6. juli 2014 innførte de ytterligere innskrenkning til bare 3 nautiske mil. Ifølge lokale, palestinske fiskere er det svært lite fisk å få innenfor denne grensen. Så mye som 85 prosent av palestinske havområder for fiske er berørt av innskrenkningene (pr. juli 2013). Palestinske fiskere gikk glipp av ca. 1300 tonn estimert, potensiell fangst årlig fra 2000 til 2012 som følge av de israelske restriksjonene. Det var ca. 10 000 fiskere i 2000, men antallet er nå halvert. 95 prosent av dem er avhengige av internasjonal hjelp for å overleve. I perioden fra juni 2007 til juli 2013 ble fem palestinske fiskere drept etter å ha blitt beskutt fra den israelske marinen, og 25 ble skadet. Den israelske hæren konfiskerte 54 fiskebåter, og palestinske fiskere ble beskutt minst 177 ganger bare i første halvår 2014, altså før krigen startet. Under krigen i sommer var det nærmest umulig for fiskeflåten å dra ut på grunn av israelske luftangrep og patruljering langs kysten. Angrepene skal, ifølge Gaza Fishermen’s Syndicate, ha kostet fiskeindustrien 3 millioner dollar i skader på lagerbygninger og utstyr på bare én måned i juli/august 2014. Palestinas landbruk.Produksjonen består hovedsakelig av oliven, sitron, grønnsaker, fjærkre, kjøtt og noe meieriprodukter. Konflikten mellom Palestina og Israel handler om landområder, og det innskrenker palestinsk landbruk i sterk grad. Israels okkupasjon og militære aksjoner har påført jordbruket store ødeleggelser, blant annet ved at flere hundre tusen sitrus- og oliventrær, og dermed livsgrunnlaget for mange familier, er fjernet. Opptil 35 prosent av Gazas jordbruksareal var berørt av israelske restriksjoner pr. juli 2013. Årets krig har ført til ytterligere forverringer. Israelske myndigheter har stanset tilgangen til nesten all dyrkbar mark innenfor en sone på 300 meter fra muren som de har satt opp på grensen mellom Gaza og Israel. Det er dessuten svært risikofylt å oppholde seg i nærheten av denne sonen. Utestengelsen fra dyrkbar mark resulterte i årlig tap av ca. 75 000 tonn jordbruksprodukter verdt 50,2 millioner dollar (pr. november 2012). Ulovlige, israelske bosettere opptar dyrkbar mark og bruker det meste av Vestbreddens knappe vannressurser, noe som hindrer utvikling av det palestinske jordbruket. Bare ca. 5 prosent av Palestinas jordbruksareal er kunstig vannet, sammenlignet med 45 prosent i Israel. Israels grensekontroller skaper problemer for palestinernes tilgang til det israelske markedet og eksport. Landbruket sysselsetter 13,4 prosent av den formelle arbeidsstokken og 90 prosent av arbeidsstokken innen uformelt arbeid. De ti siste årene har arbeidsledigheten innen landbruket stadig økt og gjort sektoren til den mest utarmede innen palestinsk økonomi. Verdensbanken fastslo i fjor at Palestinas økonomi kunne vokst med 35 prosent dersom Israels restriksjoner på Vestbredden ble opphevet og landbruk og annen forretningsvirksomhet ble tillatt. Kilder: Al-Jazeera, Council for European Palestinian Relations (CEPR), FN, Globalis, Haaretz, Havnevakten i Gaza by, Store norske leksikon, Wikipedia. |
Mens lossingen pågår, lysner det. Et par av dem som har bakset med kassene, er påfallende unge. De burde antagelig vært på skolen i stedet for å jobbe her. Det er 1. oktober, og skolene på Gaza-stripen åpnet igjen etter krigen en uke tidligere. Et par dager etter besøket i havnen opplyser en psykiater jeg snakket med i Gaza by, at mange barn og unge har mistet interessen for skolen etter krigen.
«Vi er 25 personer som jobber skift på denne båten», sier Ismail Abo al-Sadiq og blåser sigarettrøyk ut av munnviken. Fiskerne jobber i tre skift, 24 timers jobbing og 48 timers hvile. To personer eier båten.
«Nå er fangsten bra. Det er sesong for krabbe, så inntektene dekker utgiftene», fortsetter han. Ett døgns krabbefiske innbringer cirka 6000 shekel (11 000 norske kroner), som skal deles på på alle impliserte, også havnearbeiderne. Diesel er den største utgiften og kan til tider være vanskelig å få tak i. Hvis dieselen kommer via Israel, koster den åtte ganger mer enn om den kommer via Egypt. Fiskerne har ingen mulighet til å velge, drivstoff kommer den veien det kommer. Vilkårene påvirkes av den israelske blokaden.
Stadig beskutt. Israel tillater ikke at Gazas 3500–5000 fiskere opererer mer enn tre nautiske mil fra kysten. Grensen i havet voktes av israelske patruljebåter som er på plass døgnet rundt.
«Under krigen forbød Israel oss å fiske, men også nå under våpenhvilen har det hendt at vi er blitt beskutt.» Sadiq peker på nabobåtens skader i baugen. En båt ble senket under krigen, men de om bord klarte seg. Fire barn tilhørende to fiskere ble drept på stranden, og ett barn ble skadet. Fiskernes lagerbygninger ble beskutt fra havet og begynte å brenne. På vei tilbake ser jeg de kullsvarte veggene som vitner om hendelsen.
Når en båt nærmer seg fiskesonens yttergrense, skyter patruljebåtene varselskudd. En uke før vårt besøk ble besetningen på en fiskebåt tatt til fange. De ble transportert til Israel for avhør og sluppet fri samme dag. Slike maktdemonstrasjoner tilhører hverdagen. Er han ikke redd når han er ute til havs, spør jeg.
«Det er klart at jeg er redd. Alltid», sier Sadiq og fortsetter å bøte garn.
Tilbakeslagene i landbruket. For tre år siden møtte jeg bonden Hateem Kdair i nordre Gaza. Han hadde så smått begynt å se lyst på livet etter krigen i 2008–2009. To drivhus der han skulle forsøke å dyrke tomater og agurker, sto klare til bruk. Optimismen var der til tross for at årene med blokade innebar tunge tilbakeslag. På jordene sine i Beit Lahiya dyrker han jordbær, poteter, løk, gulrøtter og vannmelon. Før blokaden eksporterte han jordbær og roser til både Israel og Europa. Blokaden førte til at eksporten stanset over natten. Inntektene raste. Nå kan han bare dyrke for det lokale markedet.
Kdairs jorder ligger på en høyde inntil det cirka én kilometer brede og ørkenlignende ingenmannsland som Israel har skapt rundt Gaza. Alt som en gang befant seg der, er ødelagt. Det hendte at Kdair ble beskutt uten å bli truffet når han jobbet på potetåkeren nærmest grensen. Derfor forbyr han sine sønner å oppholde seg på åkeren. Han vil absolutt ikke at noen av dem overtar jordbruket etter ham. Den eldste sønnen er 16 år.
Krigen i 2008–2009 var et tungt tilbakeslag. Israelske stridsvogner kjørte inn på hans grunn hvor de har fri sikt over et vidstrakt område. De skjøt i stykker generatoren hans med fem skudd. Vannmelonene ble most under bulldoseres larveføtter, og stridsvogner rev opp åkeren.
Nå, tre år senere, frykter jeg det verste. I byen som ligger like ved Hateem Kdairs jorder, er flere hus blitt forvandlet til hauger av betongbiter, krokete armeringsjern og klesfiller. Andre hus har store, gapende hull. Vegger og tak ser ut til å kunne rase ned når som helst. Det er ikke én hel vindusrute å se. Den tredje krigen på seks år har satt dype spor. Israels offensiv rammet Gazas ytre landområder hardest også denne gangen.
Energien er borte. En smal og svingete vei leder ut av byen. Det er bare ruiner igjen av husene ute i landskapet. Til venstre skimter vi Middelhavet. En familie vi passerer, har satt opp et telt ved siden av det som en gang var deres hus. Hauger av metallstenger minner om drivhusene som sto her så sent som i sommer. Jeg skjønner at de har stått på Kdairs grunn. Åkrene er nylig planert etter stridsvognenes fremferd, får jeg vite, men ingen ting er plantet eller sådd ennå.
Under et tak av presenning sitter fem menn og venter på at tevannet skal koke. Da kjenner jeg igjen Kdair. Han er blitt tynnere siden sist, ser trøtt og litt sammensunket ut.
«Jeg har ikke krefter til å sette i gang igjen og bærer en tung bør på mine skuldre», sier han og slår oppgitt ut med armene. Generatoren som han pumper vann opp fra bakken med, var reparert, men er nok en gang skutt i stykker.
Vannledningene er også i dårlig forfatning. I år blir det ingen jordbær ettersom alle planter ble ødelagt. De to drivhusene som Kdair hadde bygget i slutten av 2011, ble skutt i stykker under krigen i 2012. Deretter reiste han 12 drivhus. Nå er det bare skrot igjen av dem. De ble kjørt ned av stridsvogner og bulldosere. Alle planter gikk til spille. Kdair rakk bare å høste en knapp tredjedel av vannmelonene før israelske stridsvogner kjørte inn i Gaza.
«Vi var evakuert til en skole midt i Gaza de 51 dagene som krigen pågikk. Jeg fikk sjokk da vi vendte tilbake hit».
Han viser frem noen bilder av ruinene av det som en gang var familiens bolighus 1,5 kilometer unna. Huset kan ikke repareres. Familien må fjerne bygningsmassen fra det sammenraste huset og bygge nytt. Før det blir mulig, må familien klare seg gjennom vinteren.
«Det er ingen fremtid her. Vi lever i stadig frykt. Hvem vet hva som blir det neste?»
Han skysser oss til sin bror Hamdi Kdair som eier nabogården. Hateem bor hos ham inntil videre. Han har ikke råd til å leie noe til seg og familien.
Brorens gård ligger lavere og har klart seg bedre. Men drivhusene kan ikke brukes, ettersom nylonmaterialet de var dekket med, er ødelagt. Også hans hus ble beskutt av stridsvogner. Hamdi Kdairs traktor kan heller ikke brukes lenger. Han har imidlertid fått sådd to gulrotåkre der til og med et trepumpers vanningsanlegg fungerer igjen. De to grønne åkrene står i skarp kontrast til all den nakne jorden som ligger brakk i omgivelsene. FN-eksperter har undersøkt begge brødrenes grunn og fjernet udetonert ammunisjon.
«Det er som å lære seg å gå igjen uten ben», sier Hamdi Kdair galgenhumoristisk om bøndenes situasjon etter krigen.
En ny start for jordbruket krever økonomisk støtte. Hvor den skal komme fra, er det imidlertid ingen som vet.
Når Hateem Kdair kjører oss tilbake i bilen, åpner han hanskerommet og viser et par brett med tabletter. Gjensynet med den ødelagte gården og bolighuset ga ham sjokk. Han fikk hjerteproblemer og tilbrakte 12 dager på sykehus.
Det begynner å regne. Jeg minnes at Hateem Kdair ved forrige besøk sa at det ikke alltid regner bomber. Regn i denne tørre delen av verden betyr store besparelser for bøndene. Men det spiller ingen stor rolle i dagens situasjon, så lenge bøndene ennå ikke kan starte på nytt igjen.
Først må de ha ork – så må de ha råd.