Kompleks frykt. Den innvandringsfiendtlige bevegelsen har lært seg at en mer subtil tilnærming er nødvendig, og i løpet av de siste årene har de derfor endret strategi. Smarte, velkledde og veloppdragne talspersoner, som snakker til mannen i gaten, er blitt vervet for å appellere til motvillige svensker. Den nye politiske tendensen til å gjøre høyreradikale ideologier mer sosialt akseptable smitter også over på andre deler av samfunnet, for eksempel ved at fremmedfiendtlige og rasistiske utsagn presenteres som kunst.

Vi har fulgt syv personer, syv ansikter som på ulike måter har vært knyttet til innvandringsfiendtlighet, fremmedfrykt eller høyreekstremisme. De viser hvor kompleks og mangesidig fremmedfrykten er i Sverige.

Dan (46)/Henrik (38): Kunst eller rasisme? Vi har gått sammen med gatekunstner og provokatør Dan Park en hel dag når vi ender opp i galleriet Rönnquist og Rönnquist, som ligger i en rolig gate i Malmös gamleby. I morgen vil 46-åringen endelig kunne kalle seg profesjonell kunstner, etter at han i årevis har hengt opp arbeidene sine hvor som helst der de kunne bli sett. Dan Park har et mentalt kart i hodet over de beste stedene. Og han går målbevisst, dekker effektivt til områder uten engang å merke at en mann på sykkel følger tett etter oss en stund og drar ned plakatene før limet i det hele tatt har begynt å tørke.

I dag har Dan Park hengt opp informasjon om utstillingen sin, men også plakater med et bilde av den svenske graffitikunstneren Carolina Falkholt og en stor vagina sydd sammen med piggtråd og teksten «fengsle fitta».

Ikke alle Dan Parks arbeider er blitt ansett som rasistiske. Men nesten alle kan anses som støtende – av noen. Noen dager inn i fremtiden vil Carolina Falkholt anmelde Dan Park til politiet. Men det aner han ingenting om på dette tidspunktet. Veggene i det lille galleriet er dekorert med innrammede plakater utstyrt med ulike utsagn. Plakater han vanligvis spredte ut over hele byen gratis, henger nå på veggene, med glassrammer og passepartouter – og prislapper på rundt 4000 kroner stykket. Et av bildene er en collage av tre svarte menn som henger fra en bro med renneløkker om halsen. Teksten over bildet er skrevet med markørpenn og lyder: «Hang-on Afrofobians».

I løpet av samtalen vår med gallerist Henrik Rönnquist forsvarer han flere ganger nødvendigheten av å vise disse bildene, i ytringsfrihetens navn.

«Er noen av disse bildene rasistiske etter ditt syn?» spør jeg galleristen mens kunstneren selv forbereder seg til å spraye rosa, omvendte svastikaer i en annen del av rommet.

Henrik Rönnquist nøler et øyeblikk før han spretter opp av stolen.

«Ja! Men bare ett. Dette», sier han og peker på et bilde som henger over pulten hans og som viser en collage av ham selv og den kontroversielle kunstneren Lars Vilks. For syv år siden ble det utstedt en fatwa mot Vilks, og han mottok en rekke trusler, etter at han hadde tegnet Mohammeds ansikt på en hundekropp. Under de to mennene på bildet sitter en hvit hund. Det er Lukas, galleristens hvite terrier som akkurat nå sover ved føttene våre.

«Dét er rasistisk», fastslår Henrik Rönnquist.

Han peker på hunden på bildet og legger til: «Det er rasistisk mot hunder».

Beslagla bevismateriale. Dagen etter møtes vi igjen i galleriet. Dette er ingen vanlig vernissasje. Blant gjestene er representanter fra nesten alle høyreradikale organisasjoner i landet, inkludert den ekstreme antimuslimske bevegelsen Swedish Defense League. Sikkerheten er massiv, politiets stålgjerder holder effektivt de protesterende demonstrantene unna.

Minutter etter at utstillingen er åpnet, endrer situasjonen seg plutselig. Én kvinne småprater ikke med de andre gjestene på vernissasjen, hun beveger seg i stedet raskt rundt i rommet og tar mobilbilder av noen av de fremviste arbeidene. Så forlater hun galleriet og sniker seg inn i en politibil som er parkert utenfor. Noen minutter senere er festen over for Dan Park.

En distriktsadvokat har sett på mobilbildene og bestemt at Park skal settes i varetekt. Han poserer som en rockestjerne foran de overlykkelige demonstrantene utenfor idet han blir ført inn i en politibil av bevæpnede politibetjenter. Rett etterpå begynner polititjenestemenn å ta ned noen av bildene fra galleriveggene og beslaglegger dem som bevis.

Gallerist Henrik Rönnquist har ikke en særlig god dag. Kunstneren hans er blitt arrestert mindre enn tredve minutter etter åpningen. De beslaglagte bildene har etterlatt seg gapende hull på galleriveggene. Og for å gjøre det enda verre for galleristen, har politiet fjernet barrièrene, og demonstrantene får komme igjennom. Henrik Rönnquist bestiller en taxi og flykter fra stedet. Noen dager senere vil han bli informert om at han tiltales på samme grunnlag som Dan Park. Det er ikke første gang galleriet Rönnquist og Rönnquist åpner dørene sine for kontroversielle arbeider. Den 38 år gamle galleristen har begynt å få litt av et rykte på seg for å stille ut kunstverk andre gallerier har utestengt og ansett som rasistiske.

Lars Vilks (68): Karikaturhisseren. Bare noen måneder før fikk kunstneren Lars Vilks muligheten til å stille ut sine nye malerier: Kopier av klassiske malerier – og et eller annet sted i hvert bilde – en av Vilks beryktede hunder med Muhammed-ansikt.

«Det er blitt som en signatur for meg», sier den 68 år gamle mannen når vi møter ham hjemme hos ham selv. Han forklarer at han opprinnelig laget Muhammed-hunden som et svar til den fortsatt pågående debatten, samt konsekvensene som kom, etter at den danske avisen Jyllands-Posten trykte karikaturer som fremstilte profeten Muhammed to år tidligere. Trykkingen ble ansett som blasfemisk av muslimske grupper og ledet først til lokale protester som senere spredte seg som ild i tørt gress over hele verden. Demonstrantene i muslimske land var rasende, og protestene eskalerte til voldelige opprør. The New York Times fastslo senere at 200 dødsfall var blitt innrapportert som følge av protestene.

«Jeg er kritisk mot islam i det henseende at jeg forsvarer ytringsfriheten og retten til å uttrykke det du mener. Innenfor islam kan du generelt sett ikke kritisere visse aspekter ved religionen, som for eksempel profeten. Du kan ikke oppføre deg på en måte som anses som blasfemisk mot religionen. Og det kan jeg aldri godta. At religionen skal bli gitt en slags spesiell status som står over alt annet. Så lenge islam ikke blir modernisert, vil vi fortsette å ha dette problemet.»

Han innrømmer at han aldri hadde trodd at handlingen ville få så stor innvirkning på livet hans. Opp igjennom karrièren har han jevnlig utfordret oppfattelser som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved. Og han innrømmer også at det faktum at Muhammed-hunden er blitt så stigmatisert, antagelig også er grunnen til at han fortsetter å bruke den.

Det har vært flere mislykkede drapsforsøk mot Lars Vilks, og livet hans har endret seg radikalt etter at han valgte å sette Muhammeds ansikt på en hund. Han får nå væpnet politibeskyttelse 24 timer i døgnet.

«Mange av de tingene jeg gjør, går ubemerket hen. Eller så blir folk opprørte før det legger seg. Men dette gjorde ikke det.»

En av vaktene er hele tiden sammen med oss i rommet og observerer nøye hver eneste bevegelse.

«Du blir vant til det etter en stund», sier Vilks.

Jeg spør ham om han ville gjort det samme om igjen hvis han hadde visst hvilke følger det ville få for livet hans. Uten å nøle svarer han at det ville han. Men livet har uten tvil endret seg for Lars Vilks. Han får fortsatt en del trusler og skjellsord slengt etter seg.

«Mange mennesker ringer meg fortsatt og er sinte og forsøker å fornærme meg. Noen sier bare stygge ord. En mann sa ’Jeg skal knulle søsteren din’. Jeg svarte ham ’Så fint. Det tror jeg sikkert hun kommer til å sette pris på’.»

Stefan (31): Polerer fasaden. 31 år gamle Stefan Jacobsson er en velkledd familiefar som ser ut som selve bildet på Sverige der han sitter på terrassen sin og ser rett inn i kameraet med intense blå øyne.

«Den svenske rasen må bevares på samme måte som vi forsøker å beskytte ulike dyr fra å utryddes», sier han.

Stefan Jacobsson har bakgrunn som nynazist. Han har et kriminelt rulleblad og har sittet to måneder i fengsel for voldelig adferd under en demonstrasjon. Nå hevder han å ha lagt denne fortiden bak seg og er i stedet blitt leder og frontfigur for Svenskarnas parti. På en velpolert og høflig måte forklarer han hvordan den svenske rasen kan holdes ren ved at mennesker med utenlandsk bakgrunn forlater landet. Ifølge ham er det et spørsmål om biologi. Noen mennesker har bare ikke genene som skal til for å bli svenske. Han er påpasselig med ikke å konkretisere eksakt hvilke typer mennesker han refererer til, eller hvem han ønsker å sende ut. Men han gjør det klart at han mener noen aldri kan bli svenske uansett hvor hardt de forsøker.

«Selv om jeg skulle ha flyttet til Japan, lært å spise med pinner, lært meg å snakke japansk og trene karate, ville jeg fortsatt ikke vært japansk. Jeg ville alltid forblitt en svensk mann som bodde i Japan.»

Hvor de uønskede elementene av den svenske befolkningen skal sendes, bryr ham ikke nevneverdig, så lenge de forsvinner. Han hevder han hverken er nasjonalsosialist eller rasist.

«For meg er en rasist en som mener noen raser er mindre verd enn andre på grunn av etnisitet eller opprinnelse. Det mener ikke jeg.»

Jeg spør ham hva slags person eller bevegelse i Sverige han anser for å være rasistisk.

«Jeg vil ikke si at det er noen bevegelser i Sverige akkurat nå som er rasistiske ifølge gjeldende definisjoner.» Han kan heller ikke komme på en eneste person han vil anse som rasist.

Svenskarnas parti ble grunnlagt av medlemmer fra den nå nedlagte organisasjonen Nationalsocialistisk front. Den gamle versjonen var åpent nasjonalsosialistisk, hadde en temmelig annerledes tilnærming og fremsto alt i alt som mer militant. Bevegelsen klarte ikke å appellere til reserverte svensker, og da den gikk i oppløsning i 2008, ble det dannet et parti med de samme menneskene involvert.

Når jeg spør om hvor mange prosent han tror partiet vil oppnå i den svenske valget senere denne høsten, svarer han:

«Jeg tror nok ikke vi vil kunne telle i prosent når det kommer til valget på Riksdagen denne gangen, dessverre, selv om det ville gjort meg veldig glad. Det er først og fremst seter i kommunestyrene vi sikter på i denne omgang. Det er der vi må begynne å etablere oss. Svenskarnas parti vil ta tiden til hjelp, forklarer han. «Men vi vokser, og vi vil vokse fort.»

Kim (33): Søkte etter en identitet. En annen som også forsøker å legge fortiden bak seg er 33 år gamle Kim Fredriksson som forlot sitt høyreradikale liv for to år siden. Fortiden fortsetter å hjemsøke ham, og som et tidligere medlem av den nynazistiske organisasjonen Blood and Honor, har hans nye sosialistiske livsstil gitt ham en rekke fiender. Og som far til to barn kjemper han for å klare å holde balansen, for å holde seg edru og unngå trøbbel.

«Det jeg ønsket den gang var at vi skulle klare å starte noe som ville føre til opprør i folket og mobilisere dem ut i gatene og ta over landet. Dette skulle oppnås ved å bruke psykologisk krigføring og ved å normalisere nasjonalismen innenfor samfunnet. Målet var å snu folks aversjon mot konseptet. Og gjøre ideologiene stuerene.»

Han snakker om samfunnet som om han er universitetsutdannet, men droppet ut av skolen i åttende klasse. Så hvor lærte han å snakke sånn? Fredriksson sier han har fått utvidet sitt vokabular av å lese høyreekstremistisk litteratur.

«Det ligger tyve år med aktivisme bak det. Jeg er selvlært.»

Armene hans er dekket av tatoveringer, de fleste av dem ble tatt før han brøt med sine tidligere politiske overbevisninger. Flere av motivene viser symboler fra ideologier han nå har tatt avstand fra.

Kim følte seg ikke bra. Han begynte å drikke etter å ha holdt seg edru i ti år. Han var involvert i flere konflikter og drakk tett. «Jeg mistet helt kontrollen», sier han.

Han ble dømt for trusler og vold mot ekskjæresten og en annen person. Omtrent samtidig brøt han med sine ekstreme nasjonalsosialistiske idealer og dermed også med de fleste av vennene sine.

«Jeg følte så mye og tenkte masse. Å være nasjonalist var ikke alt jeg var. Jeg var Kim, et eller annet sted. Og det var det jeg måtte huske på. Jeg aner ikke hvem faen jeg er. Jeg er Kim. Og det må holde.»

Doris (86): Fremmedfrykt. 86 år gamle Doris Cüch spaserer gjennom hagen, fulgt av de fleste av sine ni kinesiske nakenhunder. Inne i huset ligger to hvalpekull og koser seg.

«Det er din feil, Killer. Jeg trodde vi hadde pensjonert oss», skjenner hun mot den lille avlshunden som virker uberørt av at han har dratt sin eier tilbake inn i businessen, og at Belsebub kennel igjen vil ha hvalper til salgs.

«Det er kanskje ikke det mest passende navnet på en kennel. Ikke for disse kineserne i hvert fall. Men jeg pleide å ha schæfere da jeg startet opp. Og for den rasen var det et glimrende navn. Belsebub Kennel.» (I senere kristne kilder er 'beelzebub' et annet navn for Djevelen, red.anm.)

Til tross for at hun vil bli 90 år mot slutten av neste valgperiode, stiller Cüch til valg ved kommunestyrevalget i Sjöbo senere i år. Hun har vært en av representantene for Sverigedemokraterna i kommunestyret de siste åtte årene. Det høyreradikale partiet er i medvind. I valget til Europaparlamentet i år gikk én av ti stemmer til SD, hvilket gjør det til det beste valgresultatet for partiet noensinne. Det innebærer også at partiet skaffet seg to seter i Europaparlamentet, og vil inngå i den EU-skeptiske gruppen Europe for Freedom and Direct Democracy (EFDD), i samarbeid med blant andre det høyreekstreme britiske partiet UKIP. I Cüchs hjemkommune Sjöbo var valget til Europaparlamentet en stor suksess for SD. Én av fire velgere stemte på partiet. Når hun blir spurt om hvorfor hun har valgt å engasjere seg, nøler hun før hun svarer.

«Det var faktisk fordi jeg ble overfalt her i mitt eget hjem.»

Cüch avslører at lenge før hun ble angrepet, på 1980-tallet, stemte hun på Skånepartiet, et annet høyreradikalt politisk parti som blant annet ønsker å forby islam i Skåne. Men avgjørelsen om å bli politisk aktiv kom senere og ble tatt på grunn av en skremmende opplevelse i 2005.

En mann kom hjem til henne for å gjøre arbeid i hagen. Senere kom mannen tilbake med flere andre, og Cüch ble overfalt og lagt på gulvet med hender og føtter teipet sammen mens mennene gjennomsøkte huset. Selv om gjerningsmennene ble arrestert, satte opplevelsen en skikkelig støkk i Cüch som gjør et poeng av at mannen hadde innvandrerbakgrunn.

«Politiet kom tilbake på kvelden, og det var meningen at de skulle ta fingeravtrykk. Det var to mørkhårede som ville komme inn hit. Men jeg slapp dem ikke inn! De viste at de var fra politiet, men jeg trodde ikke på dem. De fikk ikke lov til å komme inn. Vi lar ikke sånne folk få komme inn. Vi trodde det var tyvene! At de hadde sendt noen andre. Så de måtte ringe til Ystad, og så måtte politiet der ringe meg tilbake og fortelle meg at de virkelig var polititjenestemenn.»

Jeg spør om hun fortsatt er redd for mørkhårete menn.

«Ja. Jeg er det. Dessverre er jeg det. Jeg får en reaksjon. Men det er sånn det er», sier hun.

Sam (24): Politisk paradoks. Det var rett før valget i 2010 at Sam Meyari tok en test på internett for å se hvilket politisk parti han hadde mest til felles med.

«Jeg fikk det sjokkerende resultatet at jeg var en Sverigedemokrat. Jeg ble virkelig sjokkert fordi jeg bare hadde hørt dårlige ting om dem», sier han med et smil.

Sam Meyaris foreldre kom til Sverige som politiske flyktninger fra Iran før han ble født. Nå hadde han akkurat oppdaget at han sympatiserte med et høyreradikalt parti som ønsker å forby innvandrere å bosette seg i Sverige. I dag er 24-åringen et aktivt medlem i styret til SDs ungdomsorganisasjon i Malmö. Foreldrene hans er langt fra begeistrede. «Moren min liker det ikke i det hele tatt. Hun hater det virkelig.»

Han tror hun kanskje skammer seg over å måtte fortelle andre at sønnen er Sverigedemokrat. Siden Sam Meyari var født i Sverige, føler han virkelig at han er svensk, og han syns han må få finne sin egen vei. Uansett hva foreldrene skulle måtte mene.

«Jeg føler meg som en del av dette samfunnet. Det er identiteten min. Ja, jeg ser iransk ut, siden foreldrene mine er fra Iran. Men personligheten min er så svensk som den kan få blitt.»