Ingen kompetansekrav. «Det finnes i dag ingen krav til formell kompetanse hos den av foreldrene som skal utføre hjemmeundervisning, og det finnes heller ingen krav til hvor lang perioden med hjemmeundervisning kan eller må være. Dermed er det innenfor dagens lovverk fritt frem for foreldre å melde til kommunen at de ønsker å praktisere hjemmeundervisning eksempelvis to uker høst og vår, også om familien oppholder seg et annet sted enn hjemme», sier professor Christian Beck ved Pedagogisk Forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.
Han tar en varm potet i munnen når han med dagens lovgivning i hånd hevder at ekstra «skolefri» ikke er ulovlig.
«Skolen eller kommunen har ingen sanksjonsmidler mot foreldre som tar ut «ekstra skoleferie». Dette er en konflikt det offentlige er dømt til å tape. Dette betinger imidlertid at foreldrene tar opplæringsansvaret på alvor, og definerer ferieuken(e) som hjemmeundervisning», sier Beck.
Han mener at skolens autoritet bygger på foreldrenes tillit til skolen – og at denne i mange tilfeller er nokså tynnslitt.
«Menneskelig og økonomisk krevende».
Beck har i utgangspunktet ingen betenkeligheter med å undervise barn hjemme, enten det er for kortere eller lengre perioder. Dette baserer han på forskning fra både inn – og utland.
«Det viser seg at de fleste av de hjemmeunderviste barna klarer seg svært godt faglig, og de bruker kortere tid på innlæring enn om de går i en tradisjonell klasse», hevner han.
| Hjemmeundervisning |
Du trenger ikke søke om lov, du melder fra til din kommune på forhånd Foreldrene står selv for den praktiske opplæringen av egne barn. Man kan starte hjemmeundervisning når som helst i skoleåret. Det er ingen krav til lengden på hjemmeundervisning – den kan vare fra uker til år Du får ingen økonomisk kompensasjon Opplæringen trenger ikke skje på en viss måte eller følge et fast program, men kunnskapsmålene i læreplanen er mål for hva elever skal kunne på ulike trinn Kommunen plikter å føre tilsyn med hjemmeundervisning Noen kommuner bidrar med bøker og utgiftsdekning
I Utdanningsdirektoratets siste rundskriv om hjemmeundervisning heter det blant annet: Det skal ikke gis underveisvurdering, sluttvurdering og eksamen. Foreldrene må ha nødvendige forutsetninger for å drive opplæring, men trenger ikke formell lærerkompetanse. Det er opp til kommunen å avgjøre gjennom tilsyn om foreldrene er tilstrekkelig kvalifisert. Foreldrene har en plikt til å tilpasse opplæringen til barnets evner og forutsetninger. Når det er tvil om hjemmeundervisningen er tilfredsstillende, kan kommunen kalle barnet inn til særskilte prøver. Hjemmeundervisningen er ikke lovlig dersom tilsyn ikke er mulig som følge av manglende samarbeid fra foreldrene. Privat hjemmeundervisning krever ikke forhåndsgodkjenning. Hele rundskrivet finner du her: http://www.udir.no/Regelverk/Rundskriv/2013/Udir-05-2013-Privat-hjemmeundervisning/Del-I-Gjennomforing-og-opplaring/2Kravet-til-tilsvarende-undervisning-og-opplaringsloven--2-13/ |
Leder i Norges Hjemmeundervisningsforbund, Jan Tore Halvorsen, har ingen tro på at HU vil ta fullstendig av.
«Til det er det alt for ressurskrevende, både menneskelig og økonomisk. Det er slett ingen lettvintløsning», sier han, med seks års erfaring bak seg. Sønnen, som nå er 15, er blitt undervist hjemme av foreldre og besteforeldre siden han var ni.
«På skolen opplevde han mest mobbing og utestenging, det var vel ikke noen nyttig erfaring å dra med seg», svarer han på spørsmål om han ikke er bekymret for sønnens sosiale liv.
«Tvert imot, han er aktiv blant annet i korps, og har mange venner. Vi ser at det er situasjonen for de fleste HU-barna, de lever svært aktive liv.»
Halvorsen mener det er for lite kjent at dette kan være en alternativ måte å leve på.
«Reaksjoner vi måtte ta på alvor.» Ved kjøkkenbordet i leiligheten hjemme i Oslo sitter Bastian (9) sammen med mamma Line Elvena Sookermany Høllesli og jobber med matematikk på fjerdeklassenivå. På gulvet leker lillebror Urban (4), pappa Geir Ståle Høllesli er på jobb. En helt vanlig dag hos en helt alminnelig familie – med ett unntak: Bastian går ikke på skolen lenger.
«Selv om han gikk på en liten privatskole med bare 15 barn i klassen, ble skoledagen for mye for han. Han har alltid vært et barn med behov for å trekke seg tilbake, og da han begynte i fjerde klasse, toppet det seg. Han fikk reaksjoner vi bare var nødt til å ta på alvor», forteller pappa Geir Ståle.
I etterkant har de kun angret på en ting: At de lot det gå så langt. Selv om prosessen har vært tøff, ser de helt klart at de har gjort det som tjener Bastians beste. «Skolen opplevde det som en mistillitserklæring, og sendte bekymringsmelding til barnevernet. Det føltes svært ubehagelig, men alt i alt gjorde de en god jobb», sier Geir Ståle Høllesli.
Offisielt tall i Norge: 120. Det er vanskelig å tallfeste antall hjemmeunderviste barn i Norge i dag. De offisielle tallene pr. 1. oktober 2013 er 120 barn, men både Christian Bech og hjemmeunderviserne selv er overbeviste om at tallet ligger på minst 300.
«Det ser ikke ut til å ha økt nevneverdig de siste ti årene», sier Bech, men han mener det er grunn til å tro at vi snakker om store mørketall.
«Det er bare å se på differansen mellom folkeregistrerte barn i Oslo, og registrerte skolebarn i samme aldersgruppe», sier han.
Offisielt tall i USA: Ca. to millioner. I et kjellerrom i huset på prærien i Illinois møter vi Ann Frailey. Hun underviser sine åtte barn i alderen 3–16 år hjemme. Hun og mannen John slo seg ned i den lille byen Fillmore for 15 år siden. Da var barn nummer to på vei, og de visste allerede da at de ville leve et annerledes liv. De hadde prøvd storbymas og høyt tempo. Begge har høy utdannelse, han er fremdeles lærer i et fengsel i nabobyen, hun hadde undervist noen år på offentlig skole i storbyen Los Angeles.
Bare i staten Illinois forteller offisielle tall at det i dag er rundt 90 000 barn som undervises hjemme. Det totale tallet for USA regnes for å ligge i underkant av 2 millioner, et tall hjemmeunderviserne selv mener er for lavt. Tallet vokste raskt under finanskrisen, noe som forklares med at flere familier som hadde hatt barna på privatskoler, mistet en inntekt, og valgte å undervise barna selv i stedet for å sende dem til offentlige skoler.
«Da vi fikk dette huset for en overkommelig pris, visste vi at dette var vårt sted. Det var her Gud ville at vi skulle være», sier Ann og John.
I bakhagen går kua Didi, som snart skal kalve. Da kan familien legge osteproduksjon til listen over egenprodusert mat. I dag driver de kyllingoppdrett, nok til eget bruk. I grønnsakshagen dyrker familien det de trenger av grønnsaker.
«Vi ønsket ikke at vår familie skulle være spredt i alle retninger. Vi ville være sammen, ha felles mål. Hjemmeundervisning ble løsningen. Vi ville samles rundt noe. Folk tror ofte at vi valgte bort noe da vi bestemte oss for å ha hjemmeundervisning for ungene våre. I stedet gjorde vi et aktivt valg», sier Ann Frailey.
Alle barna får et grunnlag i latin for å skjønne oppbyggingen av det engelske språket bedre. Kristen på 13 år studerer spansk. Mor har lett lenge for å finne de rette lærebøkene. Nå hjelper hun Kristen med å dele den tykke boken inn i mindre deler, slik at hun kan nå målet om å bli ferdig dette skoleåret.
«Kristen har en forskers intellekt», forteller mamma stolt.
Alle barnas skoleprestasjoner er godt dokumentert. En gang i året tar de normerte prøver i alle fag. De flyttes bare opp til neste klassetrinn dersom de har bestått prøvene.
De største hjelper de minste med største selvfølgelighet.
«Jeg synes det er helt fantastisk å høre en av de største si til en som kommer etter at akkurat dette må dere huske å bruke litt ekstra tid på, jeg husker fra i fjor at det var vanskelig», sier mor Ann.
Omtrent en gang i måneden møter de andre «homeschooling classes.» Dersom et hjem har ekstra kompetanse i et fagfelt, utnytter de det. Dermed er hun heller ikke bekymret for barnas sosiale utvikling.
«Nå mestrer han livet.» Bekymret for den sosiale utviklingen er heller ikke HU-pappa Geir Ståle Høllesli. Og der har han med seg forsker Christian Beck:
«Det viser seg at disse barna generelt klarer seg godt sosialt», slår forskeren fast. De har aktive foreldre, og er med på mye.
«Da Bastian gikk på skolen, var han for sliten til å ha glede av ettermiddagslek, speideren og karate. Nå er disse aktivitetene blitt lystbetonte. På skolen følte han seg annerledes», sier Høllesli. «Nå mestrer han livet sitt.»