Undertrykking. Både Aleksandr Pusjkin ­– Russlands nasjonalpoet, Fjodor Dostojevskij og Lev Tolstoj viet sine liv og litterære virke til å fremme sosial reform og var sterke motstandere av Tsar-Russland på 1800-tallet. Under sovjettiden var Boris Pasternak og Mikhail Bulgakov, forfattere av de svært betydelige romanene «Doktor Zhivago» og «Mesteren og Margarita, i opposisjon til et regime der undertrykking av opposisjonelle var systematisert, total og ledet til døden for mange kunstnere.

Hvordan kan man forklare et folk at de lever i er et undertrykkende samfunn, når slik kritikk bli kneblet? Dagens russiske forfattere står ovenfor den samme oppgaven som deres forgjengere i Tsar-Russland og Sovjetunionen. Hvordan forholder de seg til dagens russiske stat, og hva vil de fortelle til sine lesere om dagens samfunn?

Man skriver ikke for å selge. Mikhail Sjisjkin er en av Russlands aller fremste nåtidige forfattere, og den eneste som har vunnet alle de tre viktigste bokprisene i landet. Sjisjkin skapte furore da han var invitert med i den russiske delegasjonen til BookExpo America i 2013, men nektet å delta fordi denne delegasjonen ifølge ham selv representerte et korrupt og autoritært Russland.

«Vi har aldri skrevet for leserne i mitt land», sier Sjisjkin til The American Reader. «Før revolusjonen, etter revolusjonen, under 70 år med kommunisme og nå i dag har alltid den viktigste litteraturen blitt sensurert bort. Sannsynligheten for at du vil nå leserne med din litteratur har vært minimal. Derfor har vi alltid, under hvert eneste regime, stilt aldeles viktige spørsmål til oss selv, for vår egen del, men som egentlig er viktig også for alle Russlands borgere. Spørsmålene vi stiller handler om hvordan man kan bo under et diktaturvelde, men likevel bevare verdigheten.»

Sjisjkins romaner forteller oss om mennesker som lever i krig, under autoritære regimer eller i andre svært vanskelige situasjoner. Han binder sammen forskjellige historier til store romaner om menneskelighet og  verdighet. Sjisjkin vil på den måten vise de brutale sidene ved slike samfunn i dag, men samtidig hvordan menneskene i all sin håpløshet bevarer verdigheten gjennom sine tanker og handlinger.

Å vise leserne at de har ansvar for sine valg. Vladimir Makanin publiserte sin første roman i 1965, men ble en av Russlands mest kjente forfattere først etter sovjettiden. Han ble moderat kjent i Vesten på 1990-tallet, da han ga ut to noveller oversatt til engelsk: «The Long Road Ahead» og «Escape Hatch». I novellene finner hovedpersonene ut av den groteske virkeligheten i dagens og et fremtidig samfunn. De to historiene er preget av forskjellige stemninger, men handler begge om en surrealistisk og grotesk virkelighet som holdes skjult for befolkningen. Hovedpersonene får valget mellom å slippe fri fra denne virkeligheten, eller bli igjen der deres kjære og nære lever i blind naivitet, intetanende om tingenes virkelige tilstand.

Makanin svarer ikke på spørsmålene han stiller, men lar leseren sitte igjen med det etiske valget.  Gjennom sine surrealistiske og symbolske fortellinger vil han fortelle leserne hvilke valg de står overfor i det post-sovjetiske Russland. Han forteller leserne hvor viktig det er å fortsette å tenke, og å fundere over sine valg dersom man skal beholde sin verdighet og menneskelighet i et autoritært samfunn.

Å skrive for at autoritære ledere skal forstå. Dmitri Bykov er i dag en svært kjent journalist, forfatter, radiovert, poet, filosof og representant for humaniora i Russlands kulturliv. I et intervju med den uavhengige radiostasjonen Ekho Moskvy, der Bykov ofte er gjest, uttalte han nylig at enkelte store forfattere i russisk litteraturhistorie har utmerket seg nettopp ved å skrive for at de totalitære lederne skal forstå. Han peker særlig på verkene «Doktor Zhivago» og «Mesteren og Margarita». Sistnevnte ligner ifølge Bykov ikke bare stilmessig på dagens post-sovjetiske surrealistiske litteratur. Den var også skrevet med intensjon om at Stalin skulle forstå hva hans politikk ville gjøre med samfunnet, og det var­ – surrealistisk nok­ – umulig å gjøre dette på noe annen måte enn gjennom surrealisme. Slik kan selv de mest indoktrinerte patrioter bli bevisste de absurde og skakkjørte forholdene som eksisterer i virkeligheten, men som virker logisk på overflaten på grunn av et sterkt maskineri av ideologi og propaganda.

Gjennom surrealisme kan selv de mest indoktrinerte patrioter bli bevisste de absurde og skakkjørte forholdene som eksisterer i virkeligheten, men som virker logisk på overflaten på grunn av et sterkt maskineri av ideologi og propaganda.

Bulgakov, som skrev «Mesteren og Margarita», var en av Stalins absolutte litterære favoritter. Stalin skal ha sett Bulgakovs stykke «Den hvite garde» opp mot 15 ganger. Stykket handler om skjebnen Russlands intelligentsia led under borgerkrigen mellom den hvite og den røde armé fra 1918–22. Til tross for at Bulgakovs verker var sterkt kritiske og fulle av symbolikk som latterliggjorde det sovjetiske styret, og stort sett ble hindret utgitt av myndighetene, nådde likevel stemmen hans frem til Stalin.

Mon tro den harde lederen mente Bulgakov på visse måter beskrev samfunnet rimelig realistisk? Vi får aldri vite om dette faktisk påvirket Stalins politikk, men kan spekulere i om han, gjennom Bulgakovs verker, forsto følgene av hans harde hånd om det russiske samfunnet.

Å isolere seg fra staten? Dmitri Bykovs egne litterære verker handler ofte om en blanding av en fantasiverden og fremtidens Russland, der det onde prøver å utslette det gode i samfunnet. Han snakker ofte om hvordan historien i Russland går i sirkler, men aldri som en lineær linje mot stadig utvikling av samfunnet. Bykov skriver også for å endre samfunnet, men han mener forandring akkurat nå er nærmest umulig.

Det beste man kan gjøre nå er ifølge Bykov å isolere seg så godt som mulig fra alt som har med staten å gjøre.Bare gjør noe annet, sier Bykov. Slå av tv-en og radioen. Les en bok. Gjør noe som gjør deg godt, gir deg gode følelser. Alt annet enn å ha kontakt med staten.

Det beste man kan gjøre nå er ifølge Bykov å isolere seg så godt som mulig fra alt som har med staten å gjøre.

Det russiske folks historiske ansvar. Mange av Russlands forfattere i dag tar sterk kunstnerisk og moralsk avstand fra staten. Flere, som Bykov, mener nærmest at politikken, slik den er i landet i dag, dreper det sjelelige. Andre, som Sjisjkin, vil forandre alt: Til og med språket og ordene vi bruker, fordi de allerede er brukt opp og fylt med meningsløs betydning. Med sine dystopiske fortellinger om et fremtidens Russland prøver de å forklare i hvilken retning landet nå beveger seg. Men de legger også et stort ansvar på befolkningen, de eneste som i virkeligheten kan forandre landet sitt og som mange forfattere mener har et historisk ansvar for denne utviklingen. For å si det med Bykovs ord publisert i nettavisen Sobesednik:

«Vi, det russiske folket, utholder ikke vårt historiske ansvar. Vi fryder oss når makten ødelegger for seg selv ved å gjøre for store overgrep, for da kan vi klage på den etterpå. Da er det som om den tar på seg våre synder. Jo mer populær lederen er, jo større påvirkning vil hans eksistens ha også for perioden etter ham. Og under neste periode blir det ikke mindre slaveri enn under den forrige.»

Bykov oppfordrer samtidig det russiske folket til å gå sammen om å ta avstand fra staten. I mars i år, på intelligentsiaens konferanse mot krigen i Ukraina, avsluttet han med disse ordene:

«Det er på tide å danne et samfunn. Vi har muligheten til dette nå, det handler om vårt lands gode navn og rykte for all fremtid. Vi har den historiske muligheten til å vise oss verdige dette kallet.»