Både Europa og Asia. Lenge lå fokuset for de fleste russere på staten, og de noterte med stolthet at Sovjetunionen var verdens største land og en av to supermakter. Også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning var denne følelsesmessige tilknytningen sterk, i form av sovjetnostalgi. Noen russiske nasjonalister utviklet også en ideologi som de kalte «eurasianisme».

Uttrykket er satt sammen av ordene Europa og Asia og innebærer en påstand om at russerne har et skjebnefellesskap med de asiatiske folkene og må orientere seg østover. Europa, derimot, forholder eurasiatene seg ytterst skeptiske til, særlig etter at europeerne, slik de ser det, på 1990-tallet kom drassende med et «demokrati» som de ville tre ned over hodet på russerne. Eurasiatene var ikke bare antivestlige, men også erklært antidemokratiske.

I den nye russiske nasjonalismen er dette snudd på hodet. Man har tatt innover seg at Sovjet-unionen er historie og ikke lar seg gjenopprette og vil utvikle en ny russisk identitet på det grunnlaget. Som Aleksander Belov, en av lederne for bevegelsen Russere (Russkie) uttrykker det: «Under perestrojka fant det i de tidligere sovjetrepublikkene sted en oppblomstring av nasjonal bevissthet, faktisk ble det skapt nye nasjoner. I Russland foregår de samme prosessene derimot først nå. Det formes en ny nasjon. Da jeg gikk på skolen, lærte jeg om Tadsjikistan som en del av vårt land. I dag har vi en helt annen virkelighet. Min sønn tenker ikke lenger slik. Det vi må forholde oss til nå, er Russland, og her er flertallet russere.»

I motsetning til eurasiatene understreker de nye nasjonalistene at russerne er europeere. Dette har to viktige og potensielt motstridende konsekvenser. For det første har de ikke lenger noen berøringsangst overfor demokratitanken, tvert imot omfavner de den. Siden russerne er den suverent største folkegruppen i Russland, over 80 prosent, har russerne intet å frykte under et demokratisk system, tenker de.

Dersom flertallet av russerne stemmer nasjonalistisk, vil de kunne dominere det politiske liv. Nasjonalistene har startet et nytt parti som de betegnende nok kaller Det nasjonaldemokratiske parti, NDP. De håper å kunne få det registrert, men innser at under Putins regime er det små sjanser for å få det til.

De nye nasjonalistene er innbitt anti-asiatiske.

Den andre siden av medaljen er at de nye nasjonalistene er innbitt anti-asiatiske. De har ikke nødvendigvis noe imot tatarer eller andre ikke-russere som har bodd i Russland i århundrer og tilpasset seg russisk levemåte, men vil stenge grensene for immigrasjon fra de asiatiske delene av det tidligere Sovjetunionen. Helst vil de også bli kvitt tsjetsjenerne og andre folk fra Nord-Kaukasus selv om de innser at dette blir vanskeligere siden Nord-Kaukasus er en del av Den russiske føderasjonen. Kaukasierne, slik de ser det, har en mentalitet som er uforenlig med den russiske. Især retter uviljen seg mot tsjetsjenerne, som de hevder har et voldelig levesett og opererer som kriminelle bander i Moskva og andre russiske byer.

Især retter uviljen seg mot tsjetsjenerne, som de hevder har et voldelig levesett og opererer som kriminelle bander i Moskva og andre russiske byer. 

Demokratimobiliseringen. I 2008 startet Belov Bevegelsen mot illegal innvandring (DPNI). Til tross for navnet rettet DPNI seg like mye mot folk fra Nord-Kaukasus som mot illegal innvandring. Sammen med andre nasjonalistgrupper arrangerte de hvert år den 4. november en russisk marsj (Russkij marsj) i Moskva, som på det meste trakk mer enn 20 000 deltagere. Disse marsjene er blitt beryktet for at noen av deltagerne har gjort Hitler-hilsen. Selv hevder arrangørene at disse er provokatører.

Marsjene er blitt beryktet for at noen av deltagerne har gjort Hitler-hilsen. Selv hevder arrangørene at disse er provokatører.

I desember 2010 ble en russer drept etter en fotballkamp, angivelig av en tsjetsjener. Dette, samt det som ble oppfattet som politiets slepphendte etterforskning, utløste et ramaskrik, og noen dager senere samlet flere tusen seg på en plass rett bak Kreml, Manesje-plassen. For en stor del var det DPNI som sto bak mobiliseringen, hevder Belov. Det kom til voldelige sammenstøt med politiet: DPNI ble forbudt, og Belov fikk to års betinget fengsel. Dette var første gang Putin-regimet så ut til miste kontrollen over gaten og første gang det vendte seg mot nasjonalistene. Tidligere hadde det vært liberalerne som fikk unngjelde når politiet gikk hardt frem mot demonstranter.

Manesje-plassen satte et vannskille. Belov ser på det som skjedde der som en form for direkte demokrati. Det offisielle russiske demokratiet fungerer ikke: En nikkedukke-Duma blir valgt hvert femte år, med betydelig valgfusk. Da må folk ta saken i egne hender, mener han. De nye nasjonalistene begynte derfor å sam-arbeide med enkelte av sine tidligere mot-standere i opposisjonen, liberalerne. Etter Duma-valgene i desember 2011 klarte en samlet opposisjon å få titusener, ja, kanskje så mye som hundre tusen, ut på gatene med krav om ærlige valg. En barrière var brutt. Liberalerne dominerte nok tallmessig i disse demonstrasjonene, både blant talerne og tilhørerne, men også nasjonalistene gjorde mye av seg. I tillegg til Belov holdt også andre nasjonalist-ledere som Konstantin Krylov og Vladimir Tor appeller.

Krylov forklarer at «frem til 2011 besto den systemkritiske opposisjonen av mennesker som ikke stolte på hverandre, som oppfattet hverandre som fiender. Og dette utnyttet makten til fulle». Etter massedemonstrasjonene i desember 2011 ble det skapt en ny allianse på tvers av gamle skillelinjer. Fortsatt finnes det liberale som ikke kan utstå nasjonalistene, og omvendt, erkjenner Krylov, men den nye alliansen har utkrystallisert seg i organisatoriske former.

Det er opprettet et koordinasjonsråd for opposisjonen der både liberalere, venstre-radikale og nasjonalister deltar. Folk stemte frem sine kandidater gjennom en internett-avstemning. Det første koordinasjonsrådet fungerte riktignok ikke så godt, men det arbeides nå med å få valgt et nytt.

Denne nye alliansen er delvis taktisk, men er også muliggjort ved en prinsipiell tilnærming. Krylov påpeker at i Europa vokste demokratitanken og den nasjonale idé opp sammen, som to sider av samme sak. Dette kjenner vi godt fra norsk historie: Bjørnson og hans folk i Venstre var like mye nasjonalister som demokrater. Russland må defineres som en nasjonalstat, hevder Krylov, slik alle andre europeiske stater er nasjonalstater. Alle moderne stater har en etnisk kjerne: franskmenn i Frankrike, nordmenn i Norge, osv. I Russland er dette russerne. Russerne trenger ingen særrettigheter, de vil uansett utgjøre det nasjonale flertallet. Samtidig går Krylov inn for at en russisk, demokratisk nasjonalstat må anerkjenne fullt ut alle de minoritetsrettigheter som er nedfelt i Europarådets traktater.

 Nasjonalismemobiliseringen. Mens de russiske nasjonalistene har innsett verdien av demokrati, har noen russiske liberalere oppdaget nasjonen. Typisk i så henseende er Vladimir Milov, som brøt ut av det liberale partiet PARNAS og anklaget andre liberalere for å ikke ta det nasjonale spørsmål på alvor. «Vi må begrense eksporten av lovløshet og korrupsjonskultur fra Nord-Kaukasus til andre deler av Russland. Russland trenger et liberalt, nasjonalt prosjekt som tar sikte på å styrke russernes kulturelle identitet som europeere. Vi kan ikke overlate den nasjonale dagsorden til de radikale nasjonalistene. Hvis vi gjør det, vil vi få nye Manesje-plass-opptøyer over hele landet», hevder Milov.

Milov er ikke den eneste i den liberale leiren som orienterer seg i retning av ny nasjonalisme. Langt mer kjent er juristen, bloggeren og korrupsjonsjegeren Aleksej Navalnyj, som i dag fremstår som den fremste lederskikkelsen blant anti-Putin-opposisjonen. Navalnyj stiller seg fortsatt bak slagordet «Slutt å fø på Kaukasus», og før DPNI ble forbudt, ga han også uttrykk for at dette var en politisk organisasjon han godt kunne samarbeide med. Navalnyj har også deltatt i Russkij marsj flere ganger.

Selv Putins kandidat i ordførervalget i september, Sergej Sobjanin, uttalte at «for migranter som snakker dårlig russisk, som har en helt annen kultur enn vår, er det bedre om de bor i sitt eget land. 

I september 2013 stilte Navalnyj som kandidat ved ordførervalget i Moskva og fikk 27 prosent av stemmene, noe som skapte en liten sensasjon. Under valgkampen ble innvandring det viktigste temaet som alle kandidatene måtte ta stilling til. Meningsmålinger viser at innvandringsmotstanden i Moskva er meget sterk, til og med sterkere enn i andre deler av Russland (se artikkel i Aftenposten Innsikts novemberutgave 2013). Selv Putins kandidat, Sergej Sobjanin, uttalte at «for migranter som snakker dårlig russisk, som har en helt annen kultur enn vår, er det bedre om de bor i sitt eget land. De er ikke velkomne til å bli i Moskva».

Kampen mot det som oppfattes som en overhåndtagende innvandring fra de tidligere sovjetrepublikkene, er kanskje den viktigste motoren bak den nye nasjonale mobiliseringen. Dette er en type problematikk vi kjenner igjen fra andre land, også vårt eget. Kampanjen for å innføre visumregime for folk fra Sentral-Asia er ikke i seg selv rasistisk eller antidemokratisk, alle land har innvandringsregulerende regimer. Viktigere er hvordan de behandler migranter og andre ikke-russere som allerede er i landet. For-holdet til tsjetsjenerne er spesielt problematisk. Nasjonalistene hevder at Putin-regimet forsøker å kjøpe seg fred med enorme overføringer til Ramzan Kadyrovs autoritære regime i den tsjetsjenske republikken, men det er som å prøve å stagge en krokodille ved å fôre den, hevder NDP-lederen Vladimir Tor: Den bare vokser seg større og farligere.

De to siste årene har Navalnyj latt være å delta på Russkij marsj – men uten å ta av-stand fra budskapet. Han noterer seg at «de nye nasjonalistiske lederne, Krylov, Belov, Tor og andre, har nedlagt et enormt arbeid for at politisk, russisk nasjonalisme skal kunne eksistere i en akseptabel europeisk form», men konstaterer at det fortsatt deltar nynazister som viser Hitler-hilsen. Navalnyj oppfordrer derfor «normale, konservative borgere» til å delta og sette sitt preg på marsjen.

Fortsatt er det grunn til å tro at den nye russiske nasjonalismen vil fremstå med et Janus-hode:

Et smilende og demokratisk ansikt vendt mot Europa og et dystrere ansikt, preget av fremmedfrykt, vendt mot Asia.

Kilder: Artikkelforfatterens intervjuer med Aleksander Belov, Konstantin Krylov, Vladimir Tor og Vladimir Milov i Moskva oktober 2013; Milovs nettartikler; Aleksej Navalnyjs LiveJournal blogg.