Hestehandelen i Kaukasus.
I løpet av tolv dager i september 1999 gikk en serie bomber av i Moskva og to byer sørvest i Russland. 293 mennesker ble drept og flere hundre såret. Den nyinnsatte statsministeren, en da lite kjent tidligere KGB-agent ved navn Vladimir Putin, var ikke i tvil:
Dette var en hevnaksjon for russernes seier over islamistmilitsen som fra Tsjetsjenia hadde forsøkte å innta Dagestan bare noen uker i forveien, og som utløste den andre tsjetsjenske krigen, der Russland gikk brutalt til verks i et allerede krigsherjet Tsjetsjenia preget av anarki og økonomisk kollaps.
Dette ble det første store slaget i rekken av det som skulle arte seg som Putins knallharde linje for å reversere Russlands post-Sovjet-kollaps, utløst av blant annet Jeltsins ydmykende tap i 1996 mot separatistene i den muslimske republikken.
Islamistiske opprørere i Nord-Kaukasus hadde i en årrekke hatt et ønske om opprette en egen stat i regionen. Tsjetsjenia utgjorde hjertet i denne mest urolige delen av Kaukasus. Herfra opererte Sjamil Basajev, en nøkkelperson for separatistbevegelsen i Tsjetsjenia, og som blant annet skal ha stått bak både grusomhetene i Beslan i 2004 og stormingen og gisseltakingen av Dubrovkateatret i Moskva.
Tsjetsjenias tidligere president Akhmad Kadyrov, som hadde støttet separatistene, skiftet overraskende side i løpet av krigen i 1999 og inngikk en avtale med Putin. I dag er det Kadyrovs sønn Ramzan som med hård hånd styrer den tidligere uregjerlige republikken og holder Putin i sjakk – eller omvendt.
Basajev skal ha blitt drept i en russisk militæroperasjon i 2006. Hans «arvtager», Doku Umarov, måtte flytte opprørsvirksomheten til naborepublikken Dagestan. I midten av januar kom det ubekreftede rykter om at også Umarov var drept, men før OL i Sotsji er det generelt uklart hvem som leder an i det uoversiktlige, men like fullt svært reelle, trusselbildet.
Putins harde fremferd i Tsjetsjenia kan ha tvunget opprørsrepublikkens ledere til å gi opp. Likevel har Putin i bytte for deres lojalitet måttet sluke kameler, som å tillate utvidet selvstyre, innføring av sharialov i strid med Russlands egen grunnlov, samt yte omfattende økonomisk bistand gjennom direkte pengeoverføringer, gjenoppbygging og krigsskadeerstatninger.
Sikkert er det i hvert fall at uten denne «hestehandelen» i Tsjetsjenia ville det ikke vært mulig å få tildelt OL i denne regionen. Mange mener fortsatt Sotsjis beliggenhet – både sikkerhetsmessig og klimatisk – er et sjansespill. Men Putin var så sikker på Russlands fremgang i regionen at han la inn bud på OL allerede i 2007.
Ifølge Russland-ekspert Julie Wilhelmsen var valget av Sotsji som OL-by et forsøk på sikre et område tett på denne urolige delen av Kaukasus og å demonstrere at regionen er en uløselig del av Russland. En vellykket gjennomføring av arrangementet vil være en manifestasjon av at Russland har kontroll, sier Wilhelmsen, som mener roten til voldsspiralen ligger i Tsjetsjenia, men at den nå er overtatt av Dagestan.
Om Tsjetsjenia lot seg kjøpe for penger, tror ingen Dagestan vil gå med på det samme. Opprørerne her har ikke lenger noe formål utover hevn. Islamistenes sinne overfor Moskva har resultert i et utall selvmordsaksjoner. De har ikke ført til noe – men de har fortsatt å komme.
Titusener av tsjetsjenere har flyttet fra hjemlandet – og tatt volden med seg. De som er igjen, fremstår som fornøyde med økonomisk vekst betalt av Moskva, og ikke minst med en pustepause fra krigene som med jevne mellomrom har herjet dette området i flere hundre år.
Putin har kanskje tatt livet av de fremste opprørslederne, men opprøret består i øst – på den andre siden av fjellene for Sotsji.
Tine Skarland, redaktør.
