En hyllest. Grunnloven av 1814 er det rettslige grunnlaget for staten Norge. Den er også et av våre sterkeste nasjonale symboler, som 2014- jubileet viser. Feiringen av Norges 200-årsdag er i forbløffende stor grad lagt opp som en hyllest til Grunnloven som et nærmest magisk dokument, som sikrer nasjonal frihet og selvstendighet.

Denne store nasjonale feiringen skjer samtidig som Norge er tettere integrert i verden rundt enn kanskje noen gang før i histor-ien. Vi samarbeider stadig mer med andre land og inngår stadig flere folkerettslige forpliktelser. Stadig større deler av norsk rett bygger på internasjonal eller europeisk rett. Viktigst er at Norge gjennom EØS, Schengen og andre avtaler har overtatt store deler av EU-retten og gjennomført den som norsk lov.

At europaretten står sterkere i grunnlovsåret 2014 enn noen gang tidligere er for noen et paradoks, et problem, eller sågar en «konstitusjonell katastrofe», som stridermot nasjonal suverenitet, og som er et svik mot arven fra Eidsvoll. 

At europaretten står sterkere i grunnlovsåret 2014 enn noen gang tidligere, er for noen et paradoks, et problem, eller sågar en «konstitusjonell katastrofe», som strider mot nasjonal suverenitet, og som er et svik mot arven fra Eidsvoll. Særlig har motstanderne av norsk deltagelse i europeisk integrasjon i det siste kjørt frem 2014 som året for motstand mot det de ser som grunnlovsstridig tilpasning til EU gjennom EØS.

 Demokratisk forankret prosess. Har de grunnlag i Grunnloven for dette? Det korte svaret er nei. Grunnloven stenger ikke for forpliktende internasjonalt samarbeid, så lenge de rette prosedyrene følges. Det er ingen grunnlovsbrudd i dagens avtaleverk, og det er ikke noe konstitusjonelt problem at Norge deltar i europeisk integrasjon så langt utenforskapet tillater. Tvert imot. Det er en konstitusjonelt og demokratisk forankret prosess.

Det som samtidig også er riktig, er at det kan være et spenningsforhold mellom Grunnlovens regler om nasjonalt selvstyre, og behovet for stadig bredere og mer forpliktende overnasjonalt samarbeid. Det er ikke særegent for Norge. Forholdet mellom europeisk integrasjon og nasjonale konstitusjoner er et stort spørsmål i mange land i Europa, og et naturlig tema i Norge i 2014.

Forholdet mellom europeisk integrasjon og nasjonale konstitusjoner er et stort spørsmål i mange land i Europa, og et naturlig tema i Norge i 2014. 

Grunnloven selv sier egentlig ikke så mye om forholdet til verden rundt, og det meste av debatten har i praksis dreid seg om bare tre bestemmelser – §§ 1, 26 og 93.

 «Festtale-paragrafen». Etter § 1 er Norge «et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige». Paragrafen ser flott ut, og egner seg godt til å siteres i festtaler. Det rettslige innholdet er mer begrenset. Norge ville vært en suveren stat også uten en slik paragraf, som ikke er særlig vanlig, og ellers stort sett bare finnes i små og usikre stater med behov for å stive seg opp – som Norge i 1814. Den er ikke noe rettslig hinder mot samarbeid. En del av statens frihet etter Grunnloven er friheten til å forplikte seg overfor andre, og det omfatter også frihet til å overføre myndighet.

Etter Grunnloven § 26 er det Kongen som «har Ret til at … indgaa og ophæve Forbund, sende og modtage Gesandter». Det betyr at regjeringen styrer utenrikspolitikken. Men særlig viktige avtaler må godtas av Stortinget med vanlig flertall. Og dersom de medfører overføring av formell myndighet, må det etter § 93 skje med 3/4 flertall.

 Grensen mellom § 26 og § 93. Om disse paragrafene har det vært mye debatt. I de to rundene om medlemskap i EF/EU var det stor strid om § 93. Ga den tilstrekkelig grunnlag? Og hvilken betydning skulle en rådgiv-ende folkeavstemning ha for bruken av § 93? Slike spørsmål er for tiden lite aktuelle, men kan komme tilbake. Og i hver stortingsperiode frem-settes det forslag om å endre § 93 for å justere kriteriene, selv om det så langt ikke er vedtatt.

Den aktuelle konstitusjonelle debatten handler mye om grensen mellom § 26 og § 93. Når er det nok med vanlig 1/2 flertall på Stortinget, og når kreves det 3/4? Skillet kan ha stor betydning – praktisk og prinsipielt. Til nå har § 93 bare vært brukt én gang, da EØS-avtalen ble godkjent høsten 1992. Den ordinære prosedyren er § 26, og det er normalt ubestridt. Men i noen få saker har Stortinget brukt den til å godkjenne avtaler som innebærer formell myndighetsoverføring, så lenge dette er «lite inngripende».

Læren om at Stortinget med vanlig flertall etter § 26 kan godta over-føring av «lite inngripende» formell myndighet, har det siste året kommet under kraftig kritikk. Det startet med en artikkel av Eirik Holmøyvik våren 2013, der han hevder at læren er grunnlovsstridig. Den fikk store oppslag og er siden brukt for alt den er verdt og vel så det av dem som mer generelt er imot norsk tilknytning til EU.

 Dynamisk tolkning. Hvorvidt kritikken er treffende er et annet spørsmål. Læren om «lite inngripende» har støtte i juridisk teori og reelle hensyn, og er lagt til grunn av skiftende storting og regjeringer gjennom langvarig praksis. Etter mitt syn er den ikke grunnlovsstridig, men snarere et eksempel på hvordan forfatningen utvikler seg gjennom dynamisk tolkning og praksis. Men det er viktig at Stortinget er bevisst på dette.

Fordi vi ikke formelt er medlem av EU, tror vi at vi også reelt står utenfor. Det gjør vi ikke. I virkeligheten er Norge del av et stadig mer integrert Europa – vi vet det bare ikke selv.

En større konstitusjonell utfordring ved Norges tilpasning til EU, er det skarpe skillet mellom formell og reell myndighetsoverføring, som fremstår som stadig mer kunstig. Så lenge vi ikke forplikter oss formelt, kan vi reelt være med på det meste. Dette har nå gått så langt at det nærmer seg et kollektivt selvbedrag. Fordi vi ikke formelt er medlem av EU, tror vi at vi også reelt står utenfor. Det gjør vi ikke. I virkeligheten er Norge del av et stadig mer integrert Europa – vi vet det bare ikke selv.

 Aldri vært friere. Samtidig som det selvstendige Norge aldri har vært så stramt bundet folkerettslig som i dag, har det heller aldri stått så sterkt. Aldri før har Norge vært friere og rikere og bedre i stand til å føre egen politikk ut fra nasjonale verdier og interesser. Dette er ikke noe paradoks, men en følge av hvordan internasjonale rettsregler fungerer. De er et alternativ til den sterkeste rett. Derfor er det de små landene som har mest å tjene på dem. Og de små og rike aller mest, for de ville ellers vært mest sårbare.

Dette vet de som må vite det. I regjeringens melding om utenrikspolitikken fra 2009 er det et eget kapittel med overskriften «Norges særlig dype avhengighet av internasjonal rettsorden», som i uvanlig klare ordelag forklarer hvordan det meste av Norges frihet og rikdom skyldes at det eksisterer en internasjonal rettsorden – som ikke kan tas for gitt, men løpende må pleies og utvikles. «Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer og regimer bør derfor betraktes som Norges primære og prioriterte utenrikspolitiske interesse». Et samlet storting sa seg enig.

 Finsk ideal. Det eneste nordiske landet som har en oppdatert og virkelig god grunnlovstekst, er Finland. Der har man forstått poenget. I § 1 slås det først fast av Finland er en suveren republikk, og deretter at: «Finland deltar i internationellt samarbete i syfte att säkerställa fred och mänskliga rättigheter samt i syfte att utveckla samhället».

Vår Grunnlov har ikke noen slik formulering. Men den bør tolkes og utvikles i samme ånd.

Det siste man bør gjøre i Norge i 2014 er å bruke Grunnloven som skinnargument for nasjonal alenegang, ut fra en foreldet forestilling om suverenitet som frihet fra forpliktelser overfor andre stater.

«Grunnloven og dens historie tydeliggjør at verdier og rettsstatsprinsipper vi har lett for å ta som en selvfølge, nesten som noe naturgitt, nettopp ikke er det, men kjempet frem på bestemte tidspunkt i historien. Det betyr at de ikke er sikret evig liv, men igjen kan gå tapt. (...)Grunnloven kan plasseres i sentrum for en over-moden debatt om suverenitet i vår tid. Hva betyr den og hvordan kan den ivaretas? Da kommer en ikke utenom Norges EU-tilpasning.» Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen i kommentaren «Å ta jubileet på alvor» (Aftenposten 24.desember 2013)