Seks steg fra hverandre. Vi som lever i dag, har lettere tilgang til hverandre enn mennesker noen gang har hatt. Mobiltelefoner, e-post og sosiale medier sikrer kontinuerlig kontakt med nært sagt hvem vi vil, når vi vil, og det filosofiske konseptet Six Degrees of Separation, som antyder at det kun er seks steg som skiller et individ fra et hvilket som helst annet på planeten (hvis man regner noen man kjenner som ett steg og noen de kjenner igjen som to steg), blitt enda mer aktualisert siden John Guare populariserte det med skuespillet av samme navn i 1990.

Beam me up Scotty. Med disse teknologiske nyvinningene innen kommunikasjon skulle man kanskje tro at vi også hadde rullende fortau, flygende biler og kunne reise fra den ene siden av verden til den andre ved hjelp av teleportasjon. Slik er det imidlertid ikke.

I boken The Routes of Man (2010) slår den amerikanske forfatteren Ted Conover faktisk fast at veier spiller en like grunnleggende rolle i vårt samfunn som de gjorde i Romerriket (hvis veier forøvrig var så solide at noen av dem fremdeles er i bruk). Når det gjelder å transportere virkelige ting, som mennesker, varer, mat, sykdommer, krig, fred, er veier fremdeles de viktigste rutene.

I boken bidrar Conover både med mange interessante fakta som fungerer til å understøtte påstanden om veiens viktighet. Bare det at veien er det største menneskelagde fabrikat på kloden i dag, og at såkalt ‘ugjennomtrengelig dekke’ (asfalt) i USA utgjør et område på størrelse med staten Ohio, viser hvor store deler av verdens overflate som er laget for transport.

I tillegg beskriver Conover de massive prosjektene som er under planlegging i Asia. Ett eksempel ‘den nye silkeveien’, en gigantisk motorvei som man tenker seg skal knytte sammen Kina og Russland.

We’re on a road to nowhere. For mange lesere vil slike fakta umiddelbart utløse en bølge av skyld over i det hele tatt å eie en bil. Dette er også til en viss grad tilfellet for Conover, som ikke bare peker på hvordan bilkjøring er problematisk i forhold til klimatrusselen, men også på hvor ødeleggende veier kan være i forhold til naturlige landskap. Ved veibygging ødelegger man det som fantes naturlig og konstruerer noe helt nytt.

Samtidig som det er interessant med alle disse praktiske tingene er det også interessant å se hvordan veiens faktiske tilstedeværelse også har så sterke symbolske assosiasjoner.

Så også i The Routes of Man. Fordi Ted Conover er amerikaner, er nemlig tanken om en vei knyttet tett opp til den arketypiske amerikanske myten om road trip, som er særlig forbundet med beat-bevegelsen og Jack Kerouacs litterære klassiker On the Road (1957). Som amerikanere flest har han et spesielt forhold til det å kjøre lange strekninger uten å vite hvor han kommer til å ende opp, og sier at slike opplevelser har vært en grunnleggende del av hans utdanning.

At amerikaneres kulturelle identitet i stor grad er knyttet opp mot veien som et symbol på frihet og dannelse, kan det være liten tvil om. Denne vissheten er også noe Cormac McCarthy gjør bruk av i sin postapokalyptiske roman The Road (Veien, 2006), som også hadde filmpremiere i vinter. Her er veier stort sett er det eneste som er igjen i en verden som er blitt fortært av flammer. I en slik virkelighet er det lite som ligner håp og menneskelighet. Dyr og planter er døde og det samme er sivilisasjonen. De siste menneskene livnærer seg ved å spise hverandre. Likevel fører veien far og sønn videre.

De siste menneskene livnærer seg ved å spise hverandre. Likevel fører veien far og sønn videre. 

Not exactly Kansas. Av dette kan vi se en videre årsak til at veien kan fungere som et grunnleggende symbol i McCarthys roman. Veien er et ikon i amerikanske kultur ikke bare fordi den er et særlig talende bilde på frihet og nye muligheter, men fordi den er et tidløst symbol på selve livet.

Derfor er en annen sjanger, nemlig den såkalt road movien, alltid både en hyllest til USA som ‘land of the free’ og en symbolsk utforskning av den reisen vi alle er ute på. Filmer som Easy Rider (1969), Wild at Heart (1990) og Broken Flowers (2005) viser mennesker som er på veien, samtidig som de alle får se hva det vil si å leve i en verden som ifølge Laura Dern er ‘wild at heart and weird on top’.

Hva oppbygning angår er road movien strukturert på samme måte som klassiske helteepos, hvilket vil si at hovedpersonene må møte en rekke utfordringer før de kan fullføre sitt oppdrag og dra tilbake med sine erfaringer i bagasjen.

I Homers episke dikt Odysseen, for eksempel, må Odysseus gjennom en god neve prøvelser før han kan dra tilbake til sin elskede Penelope på øyen Ithaka. Slik er det også i road movien. Her finner vi imidlertid også andre utganger. Noen ganger fører for eksempel ferden så langt avsted at det ikke er mulig å dra tilbake.

I Thelma and Louise (1991) blir de to heltinnene så endret av erfaringene sine at de ikke lenger ser hjemkomst som noe alternativ. Dermed ender veien utfor en svært høy klippe.

En bro er en bro er en bro. En vei er imidlertid ikke bare et symbolsk bilde på et liv som er i kontinuerlig bevegelse fra fødsel til død. Samtidig som veien tillater en reise fra punkt A til B, utgjør den også et rom hvor mennesker kan møtes. I fortellingen er heltens reise aldri fullkommen uten noen stopp, hvor hun eller han møter på noen som enten hindrer eller hjelper til.

Det ser vi for eksempel i The Wizard of Oz (1939), hvor Dorothy stopper opp for å lære viktige dyder, som mot, kjærlighet og trofasthet (representert av den Feige Løven, Blikktømmerhoggermannen og Fugleskremselet).

Dorothy stopper opp for å lære viktige dyder, som mot, kjærlighet og trofasthet

Ted Conover ville sannsynligvis også legge til at veien fyller en funksjon i seg selv. Det er ting som tyder på at den tyske filosofen Martin Heidegger ville ha vært enig i dette. I Heideggers filosofi konsentrerer han seg om menneskets tilstedeværelse i verden. Ett eksempel Heidegger bruker for å vise hvordan alt henger sammen, er en bro. En bro forbinder nemlig ikke bare to elvebredder. Den innvier breddene som bredder. Før forbindelsen var de bare hver sin strand på hver sin adskilte side, men etter at broen ble konstruert eksisterer de som deler av en større helhet i tillegg til at de fortsetter sin opprinnelige eksistens.

En bro forbinder ikke bare to elvebredder. Den innvier breddene som bredder.

Slik, sier Heidegger, er broen et bilde på det som knytter den mangesidige tilværelsen sammen.

Her finner vi også veien. Om mobiltelefoner og Facebook også lager forbindelser mellom nær og fjern, vil de aldri kunne jordbinde på samme måte som en vei, som samler alt under himmelen. Veien er ikke bare en åre som leder fra ett sted til et annet.

Den åpner for tingenes mylder og samspill, lager nye bånd og fungerer som samler av landskap, mennesker, ting og væren i sin helhet.