«Den nye oljen». Vi uttrykker oss gjennom tekst, bilder, video og musikk som aldri før. Applikasjoner, nye teknologiske løsninger og tjenester utvikles i et ustoppelig tempo. Noen lufter grandiose ord om en ny renessanse, og kreativitet utgjør «den nye oljen» vi glider fremover på. Det er likevel betimelig å spørre: Hvor kreative er vi egentlig?

I USA snakker man om «kreativitetskrise» etter forskningsfunn om at befolkningens kreative evner minsker. Samtidig som volumet av kreativ produksjon har økt i overveldende omfang, skapes det på individnivå tilsynelatende stadig mindre originale tanker. Hvorfor skjer dette i en tid der et uendelig tilfang av idéer, kunst og informasjon er konstant tilgjengelig via smarttelefonen i lommen?

Burde ikke informasjonsskyen bidra til mer inspirerte og nyskapende hjerner?

Kreativitetstesting. De fleste er familiære med IQ-testen for måling av intelligens, men kreativitetstesten TTCT er mindre kjent. Metoden ble utviklet av den amerikanske professoren Paul E. Torrance på slutten av 1950-tallet. Med alle de variabler som spiller inn ved kreativt hjernearbeid, er det neppe mulig å gi fullstendig presise målinger, men testen har vist seg som et standhaftig verktøy. I 2010 publiserte professor Kyung Hee Kim ved College of Kate and Mary foruroligende funn, etter å ha analysert 300 000 testresultater fra barn og voksne. Analysen viste en jevn stigning i kreative evner fra 1960-tallet – da testingen startet – og helt frem til 1990. På 90-tallet snur kurven nedover, og har pekt i samme retning siden.

Ifølge professoren, er fallet dramatisk. Mest betydelig er tilbakegangen blant de minste, fra barnehagen til sjette klasse: «Barn er blitt mindre emosjonelt ekspressive, mindre energiske, mindre pratsomme og verbalt ekspressive, mindre humoristiske, mindre ukonvensjonelle, mindre livlige og lidenskapelige, mindre observante, mindre tilbøyelige til å koble sammen tilsynelatende irrelevante ting, mindre kombinatoriske, og mindre tilbøyelige til å se ting fra en alternativ synsvinkel». Den største nedgangen, ble observert i barnas evne til å ekspandere en idé på en interessant og ny måte.

Det finnes ingen fasit som forklarer redusert amerikansk kreativitet, og årsakssammenhengen er åpenbart sammensatt av en rekke faktorer. Samtidig er det ikke til å unngå å observere at nedgangen samsvarer med skjermalderens fulle inntog. Professor Hee Kim peker nettopp mot den omfattende bruken av teknologi, samt manglende fokus på kreativitet i skolene som mulige årsaker. Han mener et skolesystem som tar arbeidet med å fostre kreativitet alvorlig, antakelig vil kunne bidra til bedring. Dersom det skulle vise seg en sammenheng mellom økende teknologibruk og dalende kreativitet, vil det likevel kunne gå stadig lengre tid mellom Eureka-utbruddene.

En verden av idéer. Forskere mener i dag at kreativitet kan læres og trenes opp. Mens evnen til å produsere nye ideer tidligere ble sett som noe magisk, ofte forbundet med geniet – som i større eller mindre grad av ruspåvirket eufori klekket gylne egg – er mystikken nå blitt dratt ned på jorden og avkledd. Vi er alle kunstnere og magikere i dag, og innehar åpenbart også potensialet til å bli mer magiske. Banebrytende idéer ramler ikke ned fra himmelen, de skapes under de rette forutsetninger, og krever et bredt tilfang av tanker andre mennesker har tenkt tidligere.

«Den eneste kunsten jeg studerer, er den jeg kan stjele fra», har David Bowie uttalt og gjenspeiler derved Picassos proklamasjon om at «kunst er tyveri». Originalitet ligger i så fall i evnen til å kombinere eksisterende kunnskap og konsepter med ny informasjon. Med bakgrunn i dette, bør det gjennom internetts endeløse hav av informasjon ligge til rette for en innovasjonseksplosjon uten sidestykke. I boken «Where Good Ideas Come From» hevder Steven Johnsen nettopp dette: I likhet med fysiske metropoler som New York eller Tokyo, skaper internett «miljøer der idéer kan sammenkobles».

På motsatt side, mener kritikere at vi er iferd med å surre bort denne enestående muligheten til sammenkoblet fremgang med en ufokusert vimsing og jakt på sosial selvtilfredsstillelse. «Vi ble lovet flyvende biler, men fikk isteden 140 tegn», har PayPal-gründer Peter Thiel uttalt. Økonomen Tyler Cowen deler skepsisen. I boken «The Great Stagnation» hevder han at internett ikke har økt levestandarden i betydelig grad, og at vi befinner oss i en innovasjonssump uten transformative fremskritt. Istedenfor å bykse mot fremtiden, ser vi på kattevideoer.

Istedenfor å bykse mot fremtiden, ser vi på kattevideoer.

Silicon Valley-entrepenør og forfatter Andrew Keen har megetsigende titulert sin nye bok Digital Vertigo. Han ser større sannsynlighet for en ny mørketid enn for en  renessanse, og mener digitale nettverk forsterker flokkmentalitet og konformitetsbehov. Kontrasten til Steve Jobs og Apples kjente «Think different»-kampanje på slutten av 90-tallet, er påfallende. Jobs hyllet «de gale, opprørerne og bråkmakerne. De som ser ting annerledes. Der andre ser galskap, ser vi genier. For det er de som er gale nok til å tro at de kan forandre verden, som gjør det». Spørsmålet er: Hvordan kan det nå gis de beste forutsetninger for nye annerledestenkere i skjermverdenen som Apple så sterkt har bidratt til?  

Den kreative hjernen. «Kreativitet krever kombinasjonen av divergent og konvergent tenkning, altså å både generere nye ideer og å forbinde disse til det beste mulig resultatet», skriver Po Bronson i Newsweek. Dette innebærer et samspill mellom det bevisste og det ubevisste, der man assosierer ny informasjon med gamle og glemte idéer. Ved problemløsning leter man først etter det mest åpenbare. Dette fordrer hovedsaklig kun venstre hjernehalvdel. Det er i kombinasjonen av venstre og høyre side at det ubevisste kommer inn i spill på let etter det abstrakte og alternative forbindelser, og da kan nye idéer oppstå.

«Du må gi hjernen din så lang tid som mulig for å komme opp med noe originalt», uttalte komikeren John Cleese

Komiker John Cleese undret seg ofte over hvorfor andre medlemmer av humorkollektivet Monty Python – «med mer talent enn han selv» – kom opp med mindre originale idéer. Etter å ha observert deres arbeidsmetoder, konkluderte han at svaret lå i tiden man var villig til å bruke på idéutviklingen.

«Du må gi hjernen din så lang tid som mulig for å komme opp med noe originalt», uttalte han. For Cleese innebar dette også å skape «en oase av stillhet» der han kunne jobbe fokusert og fullstendig skjermet fra omverdenen. Samtidig som han gjennom Monty Python-miljøet hadde tilgang til en egen mikrometropol som besørget fersk tilførsler av ideer, var det ved å trekke seg tilbake i konsentrert ensomhet over tid, at surrealismen fullt ut kunne vokse frem.

Forskere, komponister, ingeniører og forfattere har benyttet samme metode i århundrer. Inspirasjon hentes i metropoler, spennende miljøer og andres arbeider, men nyskapningen skjer ofte når hjernen får pause fra ytre stimuli, og tankene kan sorteres i fred. Det er en grunn til at idéer dukker opp i dusjen eller på skogsturer. En kjent studie fra University of Michigan viste at det å vandre i parken ga «signifikant forbedring» av kognitive evner, mens en spasertur i trafikkerte sentrumsgater ga null effekt. Når lekeplasser i dag står tomme fordi unge heller sitter på nett, bekymrer dette Margrete Skår ved Norsk Institutt for naturforskning. Hun mener det er «historisk nytt at norske barn ikke vokser seg inn i naturen. I verste fall kan det bety at barn ikke får utviklet egenskaper som selvstendighet, kreativitet og mestring», hevdet hun overfor Ut.no. «For hver time et barn ser regelmessig på´TV, minsker tiden som benyttes til kreative aktiviteter – som fantasilek og tegning – med 11 prosent», skriver Newsweek.

Nyskapningen skjer ofte når hjernen får pause fra ytre stimuli, og tankene kan sorteres i fred. 

Digital balanse. Norske femtenåringer bruker nå gjennomsnittlig 46 timer i uken foran skjermer, kronisk pålogget sosiale medier i redsel for å skulle «gå glipp av noe» og falle utenfor. Amerikanske tenåringer sender 88 sms daglig, og kjærlighetsforholdet til digitale dingser er på ingen måte forbeholdt den oppvoksende generasjonen. Språkforsker Deborah Fallows påpekte nylig i The Atlantic at mange foreldre er så bergtatt av smarttelefoner, at de glemmer noe så enkelt – og stimulerende for barnet – som å stikke hodet ned i barnevognen og kommunisere. Arbeidsdager med åtte timer foran dataen metter simpelthen ikke skjermbehovet. Tvert om, avslapning innebærer for mange å omgi seg med flest mulig skjermer i en digital potpurri av simultan TV-titting, nettsurfing og sosiale medier-tilstedeværelse. Hva vil tallene om skjermbruk vise om to år – eller ti år? Google Glass-brillene venter like rundt svingen, med en skjerm konstant tilgjengelig øverst til høyre i siktfeltet. Apple og deres konkurrenter står samtidig parate med smartklokker. Håndleddet skal nå omformes til en ustoppelig blinkefest av statusoppdateringer og meldinger. All tid skal bli skjermtid. Den digitale tidsalderen har såvidt begynt, og allerede sliter vi med å røske øynene opp fra telefonen.

Den digitale tidsalderen har såvidt begynt, og allerede sliter vi med å røske øynene opp fra telefonen. 

Når skal hjernen få tid til å restituere seg, sortere tanker og lagre informasjon? Når gis den rom til refleksjon og mulighet til å uforstyrret produsere nye koblinger? I den Pulitzer-nominerte boken «The Shallows» hevder Nicholas Carr at våre kreative evner falmer som følge av informasjonsbombardement. Det konstante trykket fra sosiale medier, nettnyheter, sms, chatter og eposter, kortslutter både bevisst og ubevisst tanke, og hindrer dyp og fokusert kontemplasjon. Selv under lesing av en enkelt nettartikkel, brukes mye kapasitet på å vurdere om linker skal klikkes på, istedenfor å fokusere på stoffet som konsumeres. Strømmen av informasjon og forstyrrelser fører til en «overload» som hemmer evnen til å ta gode og kreative valg.

Nevrolog ved Oxford University, Susan Greenfield, frykter at «teknologiene infantiliserer hjernen til en tilstand der man tiltrekkes av pipelyder og blinkende lys, slik som små barn med liten kapasitet for oppmerksomhet». Optimister avfeier slikt med at hjernen over tid vil tilpasse seg og bedre håndtere pågangen fra konkurrerende stimuli, men forfatter av boken «Quiet», Susan Cainm skriver at «forskere vet i dag at hjernen ikke er kapabel til å følge med på to ting samtidig. Det som ser ut som produktivitet, er egentlig skifting frem-og-tilbake mellom forskjellige oppgaver, noe som reduserer produktivitet og øker antall feil med opptil 50 prosent.»

Når det nå fremsettes ønsker om heldigitale skoler, der bøker erstattes med lesebrett og datamaskiner, vil vi virkelig at barn skal tilbringe hele skoledagen foran skjermer? Ny forskning viste at man hopper rundt i teksten og leser mindre intensivt ved lesing på skjerm enn papir. Studie etter studie viser at lesing på papir gir best tekstforståelse, og at stoffet raskere omdannes til konsolidert kunnskap. Det er dermed neppe overraskende at universitetsstudenter velger papir når tekster «skal forstås i klarhet», noe som videre underbygges av en fersk undersøkelse fra Codex Group, der hele 97 prosent av e-bok-lesere opplyste at de foretrakk papir. Hvorfor frata neste generasjon muligheten til å danne relasjon med en teknologi som lar dem fokusere på én ting av gangen – uten linker og blinkende oppdateringer?

Kreativ fremtid. Ifølge magasinet Wired innser nå til og med selskaper i Silicon Valley at ansattes hjernekraft kan utnyttes på en bedre måte enn ved monotone skjerm-maraton. Bedrifter som Google tilbyr kurs i meditasjon, og det gis rom for total frakobling i arbeidsdagen. De siste årene har det også dukket opp teknologi-frie sommerleirer for barn rundt i USA, og i juni gikk den første Digital Detox-sommerleiren for voksne av stabelen nord for San Francisco. Trenden bunner i at vitenskapen så tydelig viser hvilke fordeler som ligger i mer balanse mellom biologi og teknologi. «Slapp av, så blir du mer produktiv», var nylig tittelen på en artikkel i New York Times. Her ble det fremhevet hvordan mer søvn, mer tid borte fra kontoret, og lengre ferier resulterer i økt produktivitet, ytelse og helse. Også i Tyskland forsøkes det å overtale disiplinerte arbeidsjern til å roe ned. I boken «Muße – Vom Glück des Nichtstuns» («Fritid – Inaktivitetens lykke») skriver Ulrich Schnabel at avkobling er «selve forutsetningene for idérikdom og kreativitet». Han foreslår følgende:

«Dersom hele Tyskland hadde unnlatt å kommunisere én time hver dag, ville vi sett det største innovasjons- og kreativitetsløftet man kan forestille seg».

I juni gikk den første Digital Detox-sommerleiren for voksne av stabelen nord for San Francisco.

Når vi nå står foran en sammensmelting av kropp og teknologi, der hjernens mulighet til å gå offline stadig vil reduseres, hvordan ser fremtiden for kreativitet ut? Smartklokker og Google Glass-briller er tross alt kun første steg; I neste kapittel erstattes de av kontaktlinser med innebygd kamera (en teknologi som allerede eksisterer) og digitale tatoveringer på armen. Vil det konstant påloggete robotmennesket evne å ta gode, reflekterte og kreative valg i en verden som dyrker det kjappe, korte og umiddelbare? Venter det oss en ny renessanse med banebrytende oppdagelser og medisinske gjennombrudd – eller en fremtid bestående av hverdags-apper og sosiale medier fylt med matretter og tær i solnedgang? At tjenester som Instagram kan igangsette kunstnerisk utfoldelse, er positivt i seg selv, men det er neppe lekkert filtrerte bilder av blomster og cupcakes som vil katapultere oss inn i fremtiden.

Dagdrømmeri og kjedsomhet fremstår stadig mer utrydningstruet i en tid der vi har blitt oppslukt av å følge hverandres trivialiteter, og hjernen så avhengig av digitale «sprøyteskudd». Hvordan vil det på sikt påvirke vår evne til å fantasere når all undring og mystikk fordamper i en evig strøm av tilgjengelighet? Hva skjer med barns evne til å fremstille egne bilder på netthinnen, når de vokser opp med at datapiksler alltid gjør det for dem? Hva skjer når vi slutter å observere og interagere med våre umiddelbare omgivelser, men kompulsivt stirrer ned i skjermer for å se hva som skjer alle andre steder?

Det synes underlig når noen fortsatt avfeier slike spørsmål med «det-var-det-samme-da-sa-da-tv-kom»-argumentet. Denne klisjeen hører hjemme i tiden med svart-hvitt-fjernsyn og én kanal i stua – ikke i møte med dagens allestedsnærværende nettverkstilkoblede skjermer. Formodentlig venter det oss den mest spennende fremtiden om vi omfavner det beste av hva forskjellige teknologier kan tilby, men samtidig streber for å beholde evnen til å koble fri fra dem. Digital informasjonsteknologi har gitt oss en utømmelige kilde til inspirasjon, lek og kreativitet.

Det kan likevel være en god idé å bøye seg ned til kilden og kun drikke det man trenger – uten å ramle uti.