Musah Iddrisu (24) bærer en gammel TV gjennom et landskap av skrot. Under føttene knaser glass fra knuste skjermer, og rundt ham ligger kabler, metall og plastrester i gigantiske hauger.
Han setter apparatet ned, bøyer seg over det og begynner å bryte det opp med hendene. Iddrisu kom til Accra fra landsbygda i nord som barn. Siden den gang har elektronikkavfallet vært levebrødet hans.
– Det ser ut som skrot, men for meg har det verdi. Jeg plukker det fra hverandre, tar ut kobberet og jernet og selger det, sier han.
Livnærer seg på avfallshaugen Musah Iddrisu livnærer seg av å plukke fra hverandre elektronikk i Accra. Han er en av tusener som arbeider i byens uformelle EE-avfallssektor. Alle foto: Sofi Lundin
Verdifulle metaller Musah Iddrisu plukker fra hverandre en TV for å ta ut kobber og andre metaller som kan selges videre. Arbeidet har vært inntektskilden hans siden han var barn.
I utkanten av Accra ligger et av verdens mest kjente områder for elektronisk og elektrisk avfall (EE-avfall). Tidligere var virksomheten samlet på ett sted, men etter at myndighetene i 2021 stengte området på grunn av alvorlige miljø- og helseproblemer, foregår arbeidet i dag på ulike steder i byen.
Strømmen av elektronikk fortsetter å komme: TV-er, kjøleskap, ovner og datamaskiner losses, sorteres og plukkes fra hverandre – nederst i en global kjede av produksjon, forbruk og avfall.
En voksende avfallsstrøm
Den globale mengden elektronisk avfall har økt kraftig. Mellom 2010 og 2022 økte den globale mengden fra 34 til 62 millioner tonn. Og ifølge Global E-waste Monitor kan den nå 82 millioner tonn innen 2030.
| Fakta |
EE-avfall> Norge genererer mest elektrisk og elektronisk avfall pr. innbygger i verden, med rundt 27,5 kilo årlig. Gjennomsnittet for Europa ligger på 17,6 kilo i året, mens tilsvarende tall i Afrika er 2,5 kilo. > I Ghana håndteres rundt 200 000 tonn elektronisk avfall hvert år. En del er generert lokalt, men store mengder importeres som brukt elektronikk. > Den globale mengden EE-avfall økte fra 34 millioner tonn i 2010 til 62 millioner tonn i 2022 – en økning på 82 prosent. Prognoser viser at mengden kan nå 82 millioner tonn innen 2030. > Hvert år transporteres millioner av tonn EE-avfall over landegrenser, hovedsakelig fra høyinntektsland til lav- og mellominntektsland. Eksakte tall er usikre, blant annet fordi deler av handelen skjer ulovlig eller utenfor kontrollsystemer. Kilder: Refurbed og National E-waste Monitor
|
Norge er landet i verden som genererer mest EE-avfall pr. innbygger, med rundt 27,5 kilo årlig. Ifølge den nasjonale EE-avfallsrapporten eksporteres store mengder brukt elektronikk fra Norge hvert år, men det finnes begrenset oversikt over hva som skjer med produktene videre. Samtidig viser forskning at mye av eksporten fra Europa går til Vest-Afrika. Til tross for strengere EU-regler, blant annet gjennom WEEE-direktivet og Baselkonvensjonen, fortsetter elektronikk å forlate kontinentet. Noe eksporteres lovlig som brukte varer, annet gjennom mer uklare eller ulovlige kanaler. Problemet er ikke bare hva som sendes ut – men hvordan det klassifiseres.
– Mange produkter eksporteres som «brukte varer», men i praksis er de allerede avfall når de forlater Europa, sier Kilian Kaminski i Refurbed, et selskap som arbeider med å forlenge levetiden til elektronikk gjennom reparasjon og videresalg.
– Mange tror problemet er løst når de leverer inn elektronikk. Men virkeligheten er mer kompleks. Produkter eksporteres fortsatt, selv når de ikke fungerer, sier Kaminski i reparasjonsvirksomheten.
I Ghana håndteres rundt 200 000 tonn elektronisk avfall årlig. Noe er lokalt, men mye kommer utenfra. Eksakte tall mangler, blant annet fordi deler av handelen skjer utenfor formelle systemer.
Skrot som ressurs
I et lite skur i området Old Fadama sitter Fuseini Yakubu omgitt av elektronikk stablet nesten opp til taket. Kretskort, kabler og reservedeler ligger i det som kan se ut som kaos, men som for ham er et lager av muligheter.
– Jeg liker å reparere ting. Det er min lidenskap å gi gamle produkter nytt liv, sier Yakubu, men han er samtidig tydelig på at ikke alt burde ha blitt sendt hit.
– Noe av det som kommer hit, er bra, men altfor mye er skrot og kan være svært farlig for både helse og miljøet, sier han.
Gir skrot nytt liv I et trangt skur fylt med elektronikk arbeider Fuseini Yakubu med å reparere og ta vare på deler fra gamle elektroniske produkter.
Uviss bruksverdi Kjøleskap og andre hvitevarer selges langs hovedveien i Lapaz i Accra, der brukt elektronikk skifter eier. Noe fungerer, annet selges uten garanti. Her kan man også finne stereoanlegg, symaskiner, strykejern, riskokere, mobiltelefoner, robotstøvsugere eller blendere – alt kassert elektronikk fra Europa.
Forbudt brenning
Bare noen hundre meter unna stiger svart røyk mot himmelen. Her brennes kabler for å utvinne kobber – en metode som er forbudt i Ghana på grunn av alvorlige helse- og miljøkonsekvenser.
Når plasten brenner, frigjøres giftige stoffer som pustes inn av dem som arbeider her. Samtidig blir tungmetaller liggende igjen i bakken.
Ofrer helsen for verdifullt kobber Abdulai Ibrahim (t.v.) arbeider med å brenne kabler fra kassert elektronikk for å utvinne kobber fra dem. Ved brenning av kabler frigjøres en rekke miljø‑ og helsefarlige stoffer, spesielt hvis det dreier seg om eldre kabler. Praksisen er forbudt i Ghana, men fortsatt utbredt i Accra. Alle foto: Sofi Lundin
Abdulai Ibrahim livnærer seg av dette arbeidet og har gjort det siden han var ung. Kobberet gir inntekt. Uten det finnes det hverken penger til mat, husleie eller mulighet til å sende noe hjem.
Men arbeidet har satt sine spor, og i dag sliter han med helsen.
– Røyken gjør det vanskelig å puste, og når jeg legger meg om kvelden, føles hele kroppen glovarm. Jeg vet at denne jobben er farlig, men det er mitt eneste alternativ, sier han.
Et felles ansvar
For Vincent Kyere arbeider med EE-avfalls-spørsmål i Ghanas miljødepartement. Han mener konsekvensene av de enorme mengdene EE-avfall tydelige.
– Hvis du tar en jordprøve, finner du bly og kadmium. Forurensningen stopper ikke i bakken, men sprer seg videre til vann og om-givelser, sier Kyere, som mener ansvaret ikke bare ligger i Ghana, men også hos landene avfallet kommer fra.
– Avfallet i disse lanene burde ikke få reise fra grensene deres til mine. Det må stoppes der – og så må vi kontrollere våre egne grenser, sier han.
Fordeler ansvar Vincent Kyere i Ghanas miljødepartement advarer mot alvorlige konsekvenser for både miljø og helse, av forurensningen fra og håndteringen av de store mengdene elektronisk avfall.
En økonomi i restene
EE-avfall omtales ofte som et problem som må løses. Men i Accra er det også et utgangspunkt for arbeid. Her har det vokst frem en økonomi drevet av reparasjon, videresalg og gjenbruk.
I et åpent verksted står en mann bøyd over en gryte som er i ferd med å ta form. Han kom til Ghana fra Burkina Faso i 2016 og arbeider med å smelte om metall. Gamle bildeler og ødelagte gjenstander varmes opp til flytende aluminium og helles i sandformer. Når metallet stivner, blir det til nye kokekar som selges på markedet.
– Jeg smelter aluminium fra skrot og lager nye produkter. Ingenting går egentlig til spille, sier han.
Parallelt pågår mer organiserte forsøk på å bygge opp en formell sektor. Hos Nana Yaw Konadu, som driver selskapet Electro Recycling Ghana (ERG), demonteres og bearbeides elektronikk i et mer kontrollert miljø. Gamle data- og TV-skjermer fra Europa bygges om til fungerende TV-er.
– Vi bruker produkter som ellers ville blitt avfall. For folk i Europa er disse produktene for gamle, men her er teknologien fortsatt god nok, sier Konadu.
Godt nok Nana Yaw Konadu driver Electro Recycling Ghana, der gammel elektronikk får nytt liv gjennom reparasjon og gjenbruk.
Firmaet har inngått et samarbeid med internasjonale aktører, blant annet det tyske selskapet Minimise. Rundt i Accra har de etablert innsamlingspunkter der både husholdninger og skrothandlere kan levere inn hele produkter.
– Målet er å gjøre det mer lønnsomt å levere inn utstyr enn å plukke det fra hverandre, sier grunnlegger av Minimise, Stefan de Linde.
Grønn virksomhet Ansatte hos Electro Recycling Ghana i hovedstaden Accra bygger om gamle skjermer til fungerende TV-apparater for det lokale markedet. Alle foto: Sofi Lundin
Selv med flere forsøk på å etablere formelle alternativer, er det fortsatt den uformelle sektoren som dominerer.
Tilbake blant skrothaugene fortsetter Musah Iddrisu å arbeide. Han bøyer seg over en ny TV, trekker ut ledninger, bryter opp baksiden og plukker ut metallene. Rundt ham jobber andre unge menn, tett på hverandre i et arbeid som aldri tar slutt. Noen bærer inn nye apparater. Andre sitter bøyd over åpne skjermer og leter etter det som kan selges videre. Det som en gang sto i hjem et annet sted, blir her til inntekt, råvarer, avfall og miljøgifter.
Til tross for lover og regler fortsetter strømmen av elektronisk avfall over grensene.