Blant ordene som ofte brukes til å beskrive Perus politiske system – skjørt, skjevfordelt, korrumpert – er nok forvirrende det mest treffende.

Ett eksempel er stemmeseddelen som peruanerne skal ta med seg inn i valgavlukket når presidentvalget i landet går av stabelen 12. april. Seddelen er like bred som en utbrettet avis og 40 cm lang. Hvorfor? Hele 36 presidentkandidater kniver om å innta landets høyeste embete.

Panoramaet blir ikke noe tydeligere av at utskiftingene i Perus presidentembete nærmest har frekvens som for et bussete. Landets nåværende president, José Maria Balcázar, er den niende presidenten landet har hatt på ti år.

Han har kun sittet siden februar, da forgjengeren, José Jerí, måtte gå etter å ha deltatt i hemmeligstemplede møter med en kinesisk forretningsmann. Jerís forgjenger, Dina Boluarte, ble kastet i oktober som følge av diverse korrupsjonsskandaler. Og så videre.

Denne politiske lapskausen inspirerer lite annet enn mistro og likegyldighet i Perus befolkning. Peru har lovpålagt stemmerett ved valg, og man risikerer bøter om ikke man stemmer. Likevel synker deltagelsen ved hvert valg.

Kongressen vs. presidenten

Heller enn et tegn på et hyperaktivt demokrati i aksjon, mener mange at den konstante utskiftningen av presidenten er et symptom på den skjeve maktfordelingen mellom presidentembetet og landets oligarkiske kongress.

Under en spesiell juridisk presedens har nemlig kongressen i Peru makt til å tvinge presidenten til å gå av ved å erklære vedkommende «moralsk uegnet på permanent basis».

– Denne mekanismen var opprinnelig tenkt for situasjoner hvor en president for eksempel får et hjerneslag, og han er ute av stand til å regjere igjen, forklarer professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitet i Oslo, Jemima García-Godos.

– I dag kan derimot hva som helst være moralsk uegnethet.

Siden mekanismen ble tatt i bruk for første gang mot tidligere president Pedro Pablo Kusczynski i 2018, er fire presidenter blitt tvunget til å gå av etter å ha blitt erklært moralsk uegnede. Samtidig finnes det få peruanske presidenter som ikke er blitt tatt med et svin eller to på skogen. Korrupsjon florerer i embetet, og flere tidligere presidenter sitter i dag i fengsel for ulike former for maktmisbruk.

Problemet er at Perus kongress, til tross for nevehyttingen mot presidentembetet, selv er gjennomsyret av korrupsjon.

– Denne kongressen representerer veldig obskure miljøer. Det er utrolig mye klientelisme*, sier García-Godos, som understreker at kongressens medlemmer ofte utveksler politiske tjenester for å sikre lyssky interesser, slik som for landets uformelle gruvedrift.

* Klientelisme er et begrep for avhengighetsforhold mellom politikere og grupper av velgere, der politiske ledere utnytter sine politiske verv ved å fordele goder til velgere for å skaffe seg politisk støtte, som stemmegivning.

Omkring halvparten av kongressrepresentantene i Peru etterforskes for korrupsjon. Kongressen er følgelig særs upopulær. 77 prosent av landets befolkning er misfornøyd med institusjonen, som går under kallenavnet pacto mafioso (mafiapakten).

Presidenten på sin side mangler sine tidligere fullmakter til å legge bånd på kongressen etter at den stemte for å fjerne dem, sier García-Godos.

– Nå heter det i peruansk grunnlov at den eneste som kan oppløse kongressen er kongressen selv.

Representasjonskrise

– Mange er lite engasjerte og er veldig lei av politikk. De få gangene folk har sagt: «Ok, la oss gå sammen, la oss gå ut og demonstrere for noe», har det ikke skjedd noen endringer, sier valgekspert og professor ved Universidad del Pacífico i Lima, Javier Albán.

Snarere tvert imot. Da folk tok til gatene for å protestere mot innsettelsen av Dina Boluarte som president i 2022, ble de møtt av brutal vold fra landets sikkerhetsstyrker. Flere titall sivile mistet livet i opptøyene.

– Dette har dempet protestviljen. Folk er redde. De er uorganiserte, sier Albán.

I forkant av valget i april vitner meningsmålingene om vidstrakt likegyldighet til politikerne. To høyrepopulistiske kandidater har ligget i tet, med tidligere Lima-borgermester Rafael López Aliaga, også kjent som «Porky», i front med 10–13 prosent, ifølge tall fra Ipsos.

Keiko Fujimori, datter av landets tidligere diktator Alberto Fujimori, og et kjent fjes i kongressen, har støtte hos 7–9 prosent av velgere. Ut over disse to har ingen annen kandidat blant de 36 som stiller, i skrivende stund oppslutning på mer enn 6 prosent.

Folkets tiltro til landets politiske partier er syltynn, og svever rundt 1–2 prosent, ifølge tall fra Observatorio Nacional de Prospectiva, et statlig drevet institutt for fremtidsanalyse i Peru.

Politiske partier i Peru er ikke etablerte organisasjoner som dem vi har i Norge, men heller personlighetskulter som stiger og faller med individuelle ledere, forteller Albán.

– Faktum er at vi ikke har politiske partier, men personlige relasjoner, som lettere kan brytes. Mange har kanskje gitt opp troen på å finne et parti som de kunne engasjere seg i eller føle seg representert av. Det de fant i stedet, var enkeltindivider blant politikerne. Men i dette valget finnes det knapt enkeltindivider de kan stole på.

Dermed har likegyldigheten større oppslutning enn noen presidentkandidat. 42 prosent av peruanerne vet enten ikke hva de skal stemme eller akter å stemme blankt.

Denne situasjonen er ellers ikke ukjent ved peruanske valg, ifølge Albán. Meningsmålinger har vist at 40 prosent av peruanere bestemmer seg for hvem de skal stemme på i uken før valget, og opp mot 20 prosent av disse til og med samme dag.

Endring i horisonten?

I år skal Perus befolkning velge kandidater til landets senat for første gang siden det ble eliminert av diktatoren Alberto Fujimori i et kupp i 1992. Den ferske institusjonen kommer til å ha mye makt over peruansk politikk, og det knyttes stor spenning til hvordan den vil se ut, ifølge Albán.

– Nesten ingen av partiene respekterer grunnleggende demokratiske institusjoner. Det er noen få som faktisk gjør det, men de er ikke blant de mest populære. Så ja, det er en stor spenning knyttet til sammensetningen i det nye senatet, sier han.

Også Perus sentralbank går nye tider i møte. Landets økonomi har holdt seg bemerkelsesverdig stabil i årtier, i stor grad fordi sentralbanken er relativt uavhengig av Perus regjering.

Sentralbanksjef Julio Velarde Flores, som har sittet siden 2006, er noe så sjeldent som en høyst respektert figur i peruansk politikk. Han har imidlertid varslet at han nå ønsker å pensjonere seg, og Perus neste president vil dermed måtte utnevne en ny sentralbanksjef.

Med nytt senat, ny sentralbanksjef og et presidentvalg med høyst uvisst utfall går landet en usikker politisk fremtid i møte.

Det er med andre ord lite nytt under solen i Perus politiske landskap.

Kilder: Americas Quarterly, AS/COA (Americas Society / Council of the Americas), El Comercio, Hildebrandt en sus trece, IPSOS, La República, Observatorio Nacional de Prospectiva, OCCRP, The Guardian