Det er ikke noe nytt at en bok kan avføde nye bøker. Strukturen og tematikken i Homers nesten 3000 år gamle epos «Odysseen» la grunnlaget for den romerske dikteren Vergils «Æneiden» i tiden da Roma overtok den sivilisatoriske stafettpinnen fra Athen.

Men også moderne romaner som James Joyces «Ulysses», Juan Rulfos «Pedro Páramo» og Margaret Atwoods «The Penelopiad» forholder seg aktivt til den greske klassikeren. Tilfellet «Ulysses» har endog avfødt en rekke kommenterende «følgebøker», der man for eksempel løpende kan lese om parallellene mellom Joyces og Homers verk.

Det er imidlertid forskjell på å la seg inspirere til å legge et lag av tekst på toppen av en litterær forgjenger eller hente sin tematikk fra andre tekster, det som i litteraturteori kalles palimpsest. Noe annet er det å skrive en såkalt motbok, en form for oppgjør med en forutgående roman.

Som en forsøksvis definisjon kan man tenke seg at en motbok er et skjønnlitterært verk som ikke kunne eksistert uten teksten den kommenterer, men at den samtidig søker å korrigere, om ikke direkte angripe den. Den nye versjonen kan enten direkte motsi den gamle, justere dens perspektiv eller fylle et tomrom i teksten med noe som føles som en nødvendighet for motbokens forfatter.

Ord mot ord

Det klareste eksempelet som har fått utfolde seg i norsk offentlighet, er den faktiske uenigheten om det sentrale premisset i Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» (2016), der hovedpersonen Bergljot hevder seg misbrukt av sin far.

Dette var altså i utgangspunktet fiksjon, men kritikerkorpset oppdaget raskt at det forelå så mange likheter med forfatterens eget liv at boken ble omdefinert til virkelighetslitteratur. Hadde faren til den virkelige forfatteren, altså selveste Vigdis Hjorth, forgrepet seg på henne da hun var liten? Var det moralsk forsvarlig av henne å antyde dette såpass tydelig i bokform, med beskyldninger etter farens død? Hadde kanskje romanen i seg selv injurierende kraft?

Mens Karl Ove Knausgårds prosjekt med «Min kamp» – tross merkelappen «roman» – uttrykkelig besto i å være så personlig og sannferdig som mulig, har Hjorth aldri hevdet noe tilsvarende om «Arv og miljø». Likevel fremsto det ikke som om forfatteren gjorde noe for å fravike virkeligheten, med unntak av karakterenes navn.

Ungeflokken som hovedpersonen Bergljot er en del av, består av tre søstre og én bror, akkurat som hennes egen familie. Hjorths virkelige lillesøster, Helga Hjorth, forfattet motboken «Fri vilje» i 2017, der hun trekker i tvil Vigdis Hjorths’ alvorlige anklage mot faren. Helga Hjorth benytter faktisk de samme anonymiserende navnene som storesøsteren, med det som fremstår som et åpenbart motiv: Å sannsynliggjøre at søsteren Vigdis husker feil.

Her beveger litteraturen seg mot en rettssaks etikk, som handler om rettferdighet, objektivitet, habilitet og retten og plikten til å hindre urett.

Pikante bekjennelser

Berettelser som egentlig bare legger til flere avsløringer eller også sladder, utgjør en annen type tilsvarsromaner. Arild Linnebergs «Bare om Arnold Busk» (2024) var et slikt tillegg til Vigdis Hjorths «Om bare» fra 2001.

Mario Vargas Llosas pikante bekjennelser i «Tante Julia og han som skriver» fra 1977, som har stor biografisk likhet med Llosas eget skandaløse ekteskap med den 12 år eldre søsteren til onkelens ekskone. Boken møtte en retthaversk klagesang fra hans tidligere kone og modell for «tanten», Julia Urquidi Illanes.

Til denne kategorien hører kanskje også Linda Boströms «Oktoberbarn», som fungerer som et slags forklarende tillegg til eksmannen Karl Ove Knausgårds seks mursteiner som utgjør «Min kamp», der hennes psykiske sykdom er av det som brettes behørig ut.

Helga Hjorths «Fri vilje» er et tydelig eksempel på en antagonistisk roman. De fleste motbøker fungerer imidlertid mer som justeringer, altså at forfatteren har sett en mangel i originalverket som forsøkes rettet opp. Det dreier seg gjerne om en form for minoritetsperspektiv, der en svak eller oversett bifigur blir tildelt en sentral stemme.

Typisk er dette et bidrag som skal korrigere en skjevhet slik den er tydeliggjort i moderne litteraturteori, i tråd med den generelle samfunnsutviklingen. Det kan være feministiske eller postkoloniale lesemåter, eller handle om queer-teori.

Tekstlige blindsoner

Margaret Atwoods «The Penelopiad» er en feministisk vri på «Odysseen», der man følger en krigshelt på hans lange, eventyrlige hjemreise fra slagmarken, der hans kone sitter trofast og venter. Men vel hjemme dreper mannen ikke bare alle Penelopes friere, men også hennes tolv kammerpiker.

Hvorfor, spør Atwood? Fordi «kammerpike» var en eufemisme for «slave», noe som innforstått innebar seksuelle forpliktelser. De hadde altså vært «utro» mot Odyssevs ved å – i motsetning til Penelope – forholde seg til at en av frierne antageligvis snart ville overta husholdningen. Denne uhyrligheten tilsløres på et vis av «Odysseen» og eposets ubestridte klassikerstatus, men Atwood har sett det, og synliggjør det også for den moderne leser med stor kraft.

To bøker som kan leses som moderne kommentarer til innflytelsesrike klassikere, er Jean Rhys’ «Wide Sargasso Sea» (1966) til «Jane Eyre» av Charlotte Brontë og Jeanette Wintersons «Frankissstein: A Love Story» (2019) til Mary Shelleys «Frankenstein».

I Brontës klassiker er Mr. Rochester forhindret fra å gifte seg med Jane Eyre fordi han 15 år tidligere hadde inngått ekteskap med det som viste seg å være en utagerende, sinnslidende kvinne, Bertha fra Jamaica, i litteraturteori tolket som Janes «mørke tvilling».

Jean Rhys forteller Berthas tragiske forhistorie i Karibia, forut for hennes dystre skjebne i England, der hun stenges inne på loftet i tråd med tidens bundne litterære tradisjoner, der kvinnene enten var engler eller monstre.

Wintersons «Frankissstein: A Love Story» er en friere lek som inkluderer Mary Shelley selv, men også en transkjønnet lege og en transhumanist.

Gamle konvensjoner

Motbøker kan med andre ord være frigjørende sammenlignet med fortidens konvensjoner. To andre kanoniserte romaner er skjenket motbøker som har ført til debatter om har blindsoner som bør belyses.

Albert Camus’ «Den fremmede» (1942) avfødte et svar i romans form fra algeriske Kamel Daoud i hans «Meursault-saken» (2016), der vi møter broren til den navnløse araberen som blir drept av den beryktede Meursault, antihelten i Camus’ mesterverk.

I Percival Everetts «James» (2024), som vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2025, er det Mark Twains «Huckleberry Finn» (1884) som får sitt perspektiv utfylt. James (bare omtalt med kallenavnet Jim i Twains roman) er den afroamerikanske slaven hvis flukt på flåten nedover Mississippi naturlig nok har langt større implikasjoner for ham enn for Huck.

En langt mer gåtefull motbok må også nevnes. Svenske Kerstin Ekman forfattet «Mordets praksis» (2018) på inspirasjon av Hjalmar Söderbergs likeså mesterlige som skandaløse (for sin tid) «Doktor Glas» (1905). Begge bøkene handler om leger som utfører tvilsomme barmhjertighetsdrap, men det kuriøse er at Ekmans hovedperson Revinge først tror seg å være en litterær modell for «den virkelige» Hjalmar Söderbergs doktor Glas – Revinge og «Söderberg» treffes flere ganger i «Mordets praksis». Dernest lar Revinge seg inspirere til å utføre en lignende ugjerning som doktor Glas.

Det finnes endog en bok som heter «Gregorius» (2004), forfattet av Bengt Ohlsson, som forteller historien i perspektivet til mannen som doktor Glas tok livet av.