I begynnelsen av november samlet store mengder troende iranere seg ved en moské i Teheran og ba om regn.

Den nåværende tørkeperioden i landet har vart i mange år og nådde i fjor en intensitet «uten sidestykke i moderne tid». Men uansett hvor mye man ber, enten det er i Iran eller andre steder, kan det ikke veie opp for en fastgrodd kultur preget av dårlig vannforvaltning, med stadig raskere klimaendringer som bakteppe.

Iran har en lang historie med uansvarlig demningsbygging, ineffektiv byplanlegging, overdreven subsidiering og motstand mot teknologiske forbedringer.

Legg til ørkenspredning som følge av tørke, avskoging og landbruksmetoder som ikke er bærekraftige. Da er det ikke så rart at vann er blitt en stor risikofaktor for landet.

Seks år på rad med alvorlig tørke har gjort Irans vannsårbarhet til en akutt krise. Vann-reservoarene som Teheran er avhengig av, har nådd kritisk lave nivåer, noe som har skapt en så alvorlig krise at president Masoud Pezeshkian har advart om at millioner av mennesker som bor i storbyområdet – i alt 15 millioner i og rundt Teheran – kan bli nødt til å evakuere.

Og dette gjelder ikke bare Teheran: Omtrent 10 prosent av Irans oppdemmede vann har tørket ut.

Problematisk oppdemming

Iran er ikke alene. I 2006–2011 opplevde Syria det FNs utviklingsprogram kalte «den verste langvarige tørken og den mest alvorlige avlingssvikten siden starten på jordbrukssivilisasjonen i Den fruktbare halvmåne for mange tusen år siden».

De negative virkningene av denne tørken ble forsterket av den brutale undertrykkelsen av befolkningen, i en periode preget av sosial uro og opptøyer, under regimet til tidligere president Bashar al-Assad. Så fulgte den langvarige borgerkrigen, da de fleste vannrenseanlegg og pumpestasjoner ble ødelagt.

Noe som har bidratt til å gjøre situasjonen enda verre, er at Tyrkia har bygget store demninger og vannkraftverk på elvene Tigris og Eufrat. Det har betydelig redusert vannføringen nedstrøms til både Syria og Irak, som også har gjennomgått mange år med konflikt og vært preget av dårlig vannforvaltning.

Tyrkiske demningsprosjekter har redusert Iraks vannforsyning langs de to elvene med anslagsvis 80 prosent siden 1975. Men det er et glimt av håp: I desember klarte Irak å overkomme det spente forholdet til Tyrkia – knyttet til tidligere tyrkiske militære inngrep i Nord-Irak – og inngikk en avtale om vannforvaltning.

Midtøstens «vannsupermakt»

Israel har, i likhet med mange av sine naboer, begrensede ferskvannsressurser. Likevel har landet blitt en regional «vannsupermakt», hovedsakelig takket være sin ledende rolle innen vannforvaltning – med vannsparing, resirkulering og avsalting. Men landet har også brukt diplomati og militære tiltak for å få kontroll over regionale vannforsyninger.

Hyppige israelske militæraksjoner på syrisk territorium har ikke bare hatt som mål å holde president Ahmed al-Sharaas militser borte fra grensen, men også å kontrollere demningen Al-Mantara, som forsyner store områder i Sør-Syria med vann.

Israel har ikke nølt med å bruke sin dominerende stilling knyttet til vannressurser som geopolitisk pressmiddel. I fredsavtalen med Jordan fra 1994 gikk Israel med på å levere 50 millioner kubikkmeter rent vann årlig. I 2021 gikk Israel med på å doble dette volum-et. «Det er det gode naboer gjør», sa den daværende israelske utenriksministeren Yair Lapid.

Men forholdet til Jordan har forverret seg kraftig etter at Israel startet sin krig mot Hamas i Gaza i 2023. Da den andre vannfordelings-avtalen utløp i fjor, var Israel derfor avventende med å forlenge den. Først etter at Jordan ga støtte til Israels forsvar mot iranske drone- og rakettangrep – og under press fra USA – gikk Israel med på å fornye avtalen.

Uholdbare subsidier

Få land er like sårbare for stormaktspolitikk knyttet til vann som Jordan. Ikke bare er det et av verdens tørreste land, men myndighetene har lenge gitt sjenerøse vannsubsidier til befolkningen for å sikre sosial stabilitet og regimets overlevelse. Subsidiene var sannsynligvis ufornuftige på 1980-tallet, da landets befolkning bare var på 3 millioner. Når befolkningen har økt til 11 millioner på grunn av høye fødselstall og en tilstrømning av flyktninger fra konfliktrammede naboland, er de uholdbare.

Jordan har utarbeidet planer for å håndtere vannmangelen, men den nasjonale vannstrategien for 2023–2040 og Aqaba-Amman-prosjektet for avsalting og transport av vann er kostbare, langsiktige tiltak. Dessuten vil Jordan fortsatt være avhengig av Israel og Syria, som kontrollerer de øvre delene av Jordan-elven og Yarmouk-elven.

Kamp for ferskvann

Palestinerne er også svært sårbare for Israels hydro-hegemoni. Selv før de enorme ødeleggelsene under Gaza-krigen var drikkevannskilden som forsyner enklaven med vann (Coastal Aquifer) overbelastet, forurenset og inneholder til dels saltvann.

For palestinerne på Vestbredden er situasjonen noe bedre, men de deler fortsatt sin viktigste vannkilde (Mountain Aquifer) med Israel. For å sikre tilgangen på ferskvann kjemper de for anerkjennelse av sine rettigheter til denne kilden og andre vannressurser.

Renessansedemningen

Egypt har sine egne vannproblemer. Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD), som ble innviet i september i fjor, er Afrikas største vannkraftverk og ligger i en sideelv til Nilen. Prosjektet, som etter sigende skal gi Etiopia «energihegemoni», har bidratt til økt frykt for vannmangel i Egypt, som består av 93 prosent ørken, med Nilen som eneste ferskvannskilde.

Israel har et langvarig strategisk partnerskap med Etiopia. Fra Israels tidlige dager ble Etiopia sett på som en viktig del av en allianse av ikke-arabiske stater som befant seg i det geografiske området rundt de fiendtlige arabiske landene. (På 1950-tallet omfattet alliansen også Tyrkia og Iran.) Selv om Israel ikke er direkte involvert i Nilen-konflikten, ser ikke israelske myndig-heter det nødvendigvis som en ulempe at Egypt er viklet inn i en eksistensiell kamp med sine afrikanske naboland.

Etter hvert som klimaendringene fortsetter, vil vannmangelen og spenningene den skaper, bare eskalere. Hvis landene i Midtøsten ønsker å unngå en ny bølge av katastrofer og konflikter, må vann spille en sentral rolle i disse landenes diplomatiske strategier.

Et godt sted å starte er ved å innføre bedre og mer varige ordninger for deling av vannressursene og for overføring av teknologi knyttet til vann.

© Project Syndicate, 2026. Oversatt av Marius Gustavson.