For litt over to år siden fikk musikklærer Natalja Gratiy i Narva et brev fra arbeids-giveren sin. Der sto det at hun fra august 2026 vil bli sagt opp fra barnehagen der hun har jobbet i 20 år.

Årsaken er at Gratiy er russisktalende estlender, og at hun ikke har klart å lære seg godt nok estisk til å oppfylle landets nye, strengere språkkrav for å få fortsette i jobben.

– Jeg elsker virkelig jobben min. Men jeg visste at dette kom til å skje, sier hun.

I årevis har hun kjempet for å lære estisk, bestått prøver opp til mellomnivå og reist på språkbadopphold til en estiskspråklig barnehage i Tartu. Men da hun hadde nådd et visst nivå, stoppet det opp. Som innbygger i en helt russiskspråklig by møter hun sjelden estisk i hverdagen, og det gjør det vanskelig å komme videre med språket.

– Jeg kunne kanskje klart prøvene på et par nivåer til. Men å nå det øverste nivået, som de krever av meg, er helt uoverkommelig.

Russisktalende i flertall

Narva er byen der EU og Nato slutter og det autoritære Russland begynner. Fra den EU-finansierte strandpromenaden ved den vestlige bredden av elven Narva er det kun hundre meter over til den russiske tvillingbyen Ivangorod, med sin middelalderfestning oppført i 1492 under storfyrst Ivan 3. Festningen på estisk side, Hermannsburg, har gjennom århundrene vært kontrollert av dansker, tyske riddere, svensker og russere.

Narva har alltid vært en by med skiftende identiteter. På 1900-tallet, frem til andre verdenskrig, var majoriteten av innbyggerne estisktalende. Det endret seg etter at sovjetiske tropper krysset elven Narva i juli 1944 og tok tilbake Estland fra Nazi-Tyskland. I årene etter krigen flyttet sovjetborgere inn i den utbombede og forlatte byen. I dag er 90 prosent av befolkningen russisktalende – den mest homogent russiskspråklige byen i Estland og hele EU. Men bare halvparten har estisk pass. Det gis bare til dem som kan bevise at deres forfedre hadde estisk statsborgerskap før Sovjets ekspansjon i Baltikum, eller som består en språk- og kunnskapsprøve i estisk. Resten er enten russiske statsborgere eller statsløse med grått såkalt fremmedpass.

Siden selvstendigheten i 1991 har Estland hatt et anstrengt forhold til sin russisktalende minoritet, som utgjør rundt 20 prosent av befolkningen. Mange estere ser dem som en rest fra den sovjetiske okkupasjonen, og gruppene lever ofte adskilt. Etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022 har mistilliten økt. Staten har vedtatt lover som retter seg mot russisktalende som en sikkerhetsrisiko: Fra 2026 får borgere fra land utenfor EU – altså også de med russisk eller grått pass – ikke stemme ved lokalvalg. De får heller ikke lenger eie våpen, og innen 2030 skal all undervisning på russisk gradvis fases ut og erstattes av estisk, også i Narvas russiskspråklige skoler. Det er denne reformen som rammer.

Opplever diskriminering

I en velholdt leilighet fra sovjettiden bor den pensjonerte læreren Vladimir Kalinkin, som er godt over 80 år. Han sitter i sofaen og blar i gamle avisutklipp. Som representant for en organisasjon for russisktalende i Narva var han i mange år en aktiv samfunnsdebattant, særlig rundt 2007 da de første stegene mot mer estisk i de russiskspråklige skolene ble tatt. Allerede den gang mente han at reformen gikk for fort og rammet russisktalende unge, som ble tvunget til å fokusere mer på språk-læring enn på fagene. Det kunne senere gi dem dårligere muligheter i arbeidslivet, mente han.

– Den gangen lyttet man i det minste til oss. Det har endret seg – nå bare overkjører man oss, sier han.

Det som skulle bli integrering, er blitt assimilasjonspolitikk, mener han. Og han har en voksende følelse av å bli diskriminert i sitt eget land. Men hjelp fra den andre siden av elven Narva vil han ikke ha. Der ser situasjonen enda mørkere ut.

– En mafia har makten der, og en illegitim president styrer, sier Kalinkin.

De samme følelsene deler han med de fleste av de rundt ti russisktalende vi møter i Narva sammen med journalist Roman Vikulov. Og følelsene har tiltatt siden 2022. Roman Lahna, en anleggsarbeider med Motörhead-lue og grått fremmedpass i lomma, merker det så snart han forlater Narva. Før krigen gikk det an å kommunisere med de fleste estere på russisk eller engelsk, mener han.

– Men nå er det blitt umulig. Selv om de forstår meg, vil de ikke snakke med en russer.

I køen ved grenseovergangen møter vi Alexei Mikhailov, en innbygger i Narva som har både hus og mor på den andre siden. I 2024 ble overgangen stengt for biltrafikk, og reisene hans ble langt mer kompliserte.

– Men vi får vel være glade så lenge grensen ikke er helt stengt, sier Mikhailov.

Da han var yngre, vurderte han å lære estisk skikkelig slik at han kunne få estisk pass. Men det ble aldri noe av. Nå har han russisk pass, noe som riktignok gjør det lettere å krysse grensen, men som ikke gjør at han føler seg mer velkommen i Estland.

– Selvfølgelig finnes det diskriminering og frykt for oss. Jeg har riktignok sjelden kontakt med estere, men når man hører hva estiske politikere sier, skjønner man hva de mener.

Fåtall prorussiske

Men har ikke estisktalende også grunn til å være bekymret for hvor den russisktalende minoritetens sympatier egentlig ligger? Kan de bli Putins trojanske hest? Alle de russisktalende Narva-boerne vi møter, sier at de fleste i byen er imot det russiske regimet – enda mer nå enn før 2022. Men selvsagt finnes det Putin-sympatisører også i Narva. Det er de fleste enige om. De holder riktignok en lav profil.

– Hvis en redaktør ba meg finne folk i Narva med prorussiske holdninger å intervjue, ville det vært vanskelig, sier journalist Vikulov.

Innimellom dukker de likevel opp fra skyggene. En kveld i april i fjor var Madis Tuuder, kommuneansatt historiker og del av den lille estiske minoriteten i Narva, på vei hjem fra en restaurant. I Pusjkingaten i sentrum kom to russisktalende menn bort til ham og anklaget ham for å forvrenge Narvas historie. De slo brillene av ham, sparket ham, og da han forsøkte å ringe etter hjelp, rev de mobilen ut av hendene hans, fortalte han senere til avisen Postimees. Da vi treffer Tuuder i byen, er han først villig til å møtes for et intervju senere. Men etter å ha snakket med sjefen sin, avlyser han.

Akkurat hva de russisktalende mennene var så opprørt over i Tuuders formidling av Narvas fortid, er umulig å vite. Men i Estland, som mange andre steder i verden, går politikk og historieskriving hånd i hånd. For eksempel går det en tydelig skillelinje i tolkningen av Sovjets inntog i Estland i 1944. Blant prorussiske omtales det som en frigjøring fra Nazi-Tyskland, mens de fleste andre ser det som en sovjetisk okkupasjon.

Spent ved grensen

Det er ved grensestasjonen og langs elven sovjettroppene krysset i juli 1944, at spenningene er tydeligst. Sommeren 2024 fjernet Russland grensebøyene i elven, noe som skapte stor forvirring. Og i november i fjor ble en russisk grensepatruljebåt observert på elven med et flagg med emblem-et til den paramilitære Wagnergruppen. I tollkontrollen stoppes det jevnlig folk som forsøker å smugle materiell som kan brukes i krig, som våpendeler.

Men inne på den estiske grensestasjonen er hverken tollsjef Ants Kutti eller grenseovergangens leder Antti Eensalu bekymret for at det såkalte Narva-scenarioet skal bli virkelighet – et hypotetisk scenario der Russland angriper Narva med hybridkrigføring for å teste Natos forsvarsvilje.

– Det er et populært spørsmål, men det er ikke slik at vi lever i frykt hvert sekund, minutt og døgn. Estland er et lite land, men et sterkt land, og vi er medlem av EU og Nato, sier Kutti.

Krevende grensevakt Grenseovergangens leder Antti Eensalu  (nederst) og tollsjef Ants Kutti sier at det jevnlig hender at folk prøver å smugle materiell som kan brukes i krigføring.

For rask omstilling

For de fleste i Narva er hverdagens problemer og følelsen av diskriminering mer påtrengende enn det hypotetiske trusselbildet om en russisk invasjon. Musikklæreren Natalja Gratiy vil savne barna og barnehagen hun har jobbet i så lenge. Hun har vanskelig for å forstå Estlands språkpolitikk. Overgangen til estisk i skolene burde skjedd mye langsommere, mener hun.

– Jeg merker så tydelig på de russiskspråklige barna at når de skal snakke estisk, klarer de ikke å uttrykke følelsene sine. Men når jeg snakker russisk med dem, kommer følelsene innenfra.

For Gratiy venter nå omskolering. Hun tar en elektrikerutdanning på en yrkesskole. Men også der møter hun problemer som følge av språkreformen.

– Læreren min på elektrikerutdanningen måtte også slutte fordi han ikke snakker godt nok estisk.

fakta

Narvas skiftende identiteter

1345 – Narva vokste frem som handelsplass ved elven Narva rundt grensefestningen Hermannsborg, under Danmarks styre over Nord-Estland. Byen fikk bystatus i 1345, og året etter ble hele Danmarks besittelse solgt til Den tyske orden.

Maleri av den russiske armés erobring av Narva 11. mai 1558.

1492 – Ivangorod-festningen ble bygget på elven Narvas østlige bredd, rett overfor Hermannsborg, av storfyrst Ivan III.

1558 – Narva ble inntatt av russerne.

1581 – Narva ble erobret av Sverige.

1704 – Etter å ha blitt slått av tallmessig underlegne svenske styrker ved slaget ved Narva i 1700, vendte tsar Peter I tilbake i 1704. Da erobret hans hær Narva fra svenskene.

1918 – I en folkeavstemning i 1917 bestemte Narvas innbyggere – som da var jevnt fordelt mellom etniske russere og estere – at de året etter skulle slutte seg til den nyopprettede staten Estland.

Revolusjonssoldater marsjerer mot fronten i Narva i februar 1918. Foto: Topfoto/NTB

1944 – Sovjetarmeen gjenerobret Narva fra Nazi-Tyskland. Byen ble nærmest bombet helt i grus, og den estiske befolkningen ble i stor grad erstattet av innflyttede sovjetborgere. Narvas identitet ble radikalt forandret.

1991 – Estland gjenvant sin selvstendighet, og Narva ble grenseby mot Russland.

Tyske tropper på vei over elven fra det sovjetokkuperte Narva mot Ivangorod i august 1941, under den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Foto: AP/NTB