– Det er en skikkelig mindfuck å bli så grundig misforstått, sier serieskaper Ryan Murphy. Han er en av Hollywoods største hitmakere. De siste årene har han imidlertid vært i hardt vær på grunn av sin antologi-serie «Monster», som kretser rundt noen av USAs mest beryktede drapsmenn.

Den første sesongen handlet om seriemorderen Jeffrey Dahmer. Den neste kretset rundt de mye omtalte Menendez-brødrene, som drepte foreldrene sine i 1989. Nå er han aktuell med «Monster: The Ed Gein Story». Dramaet i den tredje sesongen handler om drapsmannen og gravrøveren som inspirerte filmer som «Psycho» (1957), «Motorsagmassakren» (1974) og «Nattsvermeren» (1991).

– Jeg ønsket blant annet å grave i hvorfor hver generasjon har laget en stadig mer voldelig versjon av denne historien. Hvorfor føler vi at det trengs? spør Ryan Murphy, som nå altså har produsert sin egen vri.

Men kritiske røster mener serieskaperen profitterer på andres tragedier, og at han glorifiserer seriemordere. En TV-anmelder i britiske The Guardian kalte den nye sesongen om Ed Gein for «et rent freakshow» og anklaget Murphy for å lage ekstremt spekulativ underholdning som har lite kunstnerisk verdi.

Slike beskyldninger har også haglet fra publikasjoner som Time Magazine, Hollywood Reporter og Variety. De to foregående sesongene fikk samme type reaksjoner, både i tradisjonelle og sosiale medier.

– Det er den samme kritikken hver gang. «Du forherliger dem», «Du gir dem en plattform», men jeg er ikke enig i det. Om noe, så forsøker jeg å forklare hvorfor disse menneskene gjorde det de gjorde, så vi kan lære av dette, sier Murphy til Aftenposten Innsikt i Los Angeles.

Rasisme, overgrep og incel-problematikk

Gjennom «Monster»-seriene hevder Murphy at han forsøker å si noe viktig.

– Kjernen i de ulike sesongene er alltid samfunnskritikk, insisterer han.

I «The Jeffrey Dahmer Story» skildret han hvordan rasisme og homofobi sørget for at seriemorderen fikk holde på i over ti år, før han endelig ble tatt. Politiet brydde seg angivelig lite om at fargede homofile forsvant. Hele 15 av Dahmers 17 ofre var ikke-hvite.

I serien om Menendez-brødrene blir seerne vitne til hvordan farens brutale misbruk av sønnene – både fysisk, psykisk og seksuelt – var bakgrunn for drapene på ham og moren. Dramaet kaster lys over hvordan menn som har opplevd overgrep, ofte opplever at traumene deres blir bagatellisert, eller at de rett og slett ikke blir trodd.

– Å få kjeft for den serien var ekstra smertefullt, fordi jeg selv ble misbrukt som barn, forteller Murphy åpenhjertig.

I serien om Gein legges det vekt på hvordan isolasjon og ensomhet i kombinasjon med psykiske lidelser, endte i morbid tragedie. Gein hadde blitt ødelagt av en religiøst fanatisk mamma, som innprentet i sønnen at alle kvinner står i ledtog med satan. I tillegg led Gein av schizofreni, som skal ha gjort at han mistet kontakten med virkeligheten. Et av spørsmålene serien om ham stiller, er hvilket ansvar storsamfunnet har overfor mennesker som strever med alvorlige, mentale lidelser.

– Det handler også om mannlig ensomhet. I dagens målestokk kunne vi klassifisere Gein som en incel, en mann med et trøblete forhold til kvinner, nærhet og intimitet. For disse forbrytelsene skjer aldri i et vakuum, og det er det viktig å få frem, sier Murphy.

Forsvar av seriemordere?

Til tross for Murphys hardnakkede påstander om at han har edle motiver med «Monster», er det ingen tvil om at true crime er et etisk minefelt. Uansett hvordan man snur på det, vil sjangeren alltid være underholdning basert på andres tragedier.

Kritikken har heller ikke bare kommet fra mediene. Menendez-brødrene gikk ut offentlig og tok avstand fra Ryan Murphys skildring av dem, og sa serien besto av «avskyelige løgner». I kjølvannet av serien om Jeffrey Dahmer var det flere av de etterlatte som fortalte om hvor belastende det er at drapsmannen som tok livet av deres kjære, tilsynelatende har evig liv i populærkulturen. For disse seriene bidrar til at drapsmennenes herostratiske berømmelse – berømmelse som er vunnet ved en forkastelig handling – vedvarer.

– Det er jo det som gjør det hele så vanskelig. Derfor er det viktig å finne en genuin motivasjon til å fortelle disse historiene, ellers blir det bare nok en platt fortelling om en seriemorder, sier serieskaper Patrick Macmanus.

Han har lang erfaring med true crime. Produsenten har tidligere stått bak dramaer som «The Girl from Plainville» og «Dr. Death». Nå er han aktuell med «Devil in Disguise: John Wayne Gacy». Dokudramaet handler om en av USAs mest beryktede drapsmenn, som myrdet minst 33 unge gutter på 1970-tallet.

– Vi har forsøkt å løse denne etiske problemstillingen ved å fokusere på ofrene. I vår serie ser du ikke et eneste drap. I stedet gir vi deg et innblikk i livet til flere av disse guttene og hvem de var, før de møtte Gacy, sier Macmanus.

Samtidig får seeren en innføring i bakgrunnshistorien til seriemorderen, og hans mørke sinn. I ettertid fikk Gacy en psykopatidiagnose, men hans voldelige natur var også et resultat av grov mishandling da han var barn. På toppen av dette kom en dyp fornektelse av og hat mot sin egen homoseksualitet, som faren bokstavelig talt forsøkte å banke ut av ham.

I serien spekulerer en psykolog over om drapene var Gacys forsøk på å ta livet av de delene av seg selv, som han foraktet. På spørsmål om hvor grensen går mellom å forklare og forsvare drapsmannens oppførsel, medgir Macmanus at det er en av de største utfordringene for serieskapere som ham.

– For det er jo umulig å dykke ned i psyken til disse forbryterne og redegjøre for hvorfor de ble mordere, uten at det kan oppfattes som at vi unnskylder oppførselen deres, sier han.

I noen av episodene gjøres det derfor et poeng ut av at det finnes millioner av mennesker der ute som har opplevd mishandling og vold, uten at de ble drapsmenn av den grunn.

– Jeg vil også understreke at vår holdning er at Gacys forbrytelser er og blir hans ansvar alene. Det finnes ingen unnskyldning for det han gjorde. Det var ren ondskap, slår Macmanus fast.

Så langt har «Devil in Disguise» fått gode kritikker. Seertallene er så langt ikke offentliggjort, men strømmetjenesten Peacock (der serien sendes i USA) hadde eventyrlige ratings for en Gacy-dokumentar som ble sluppet fire år tidligere.

Ifølge Ryan Murphy er også Monster-seriene noen av de mest populære Netflix-produksjonene noensinne. Hele 56 millioner husstander så alle ti episodene av «Dahmer» i løpet av de første to ukene serien var tilgjengelig.

Er det vår skyld?

Så man kan vanskelig klandre Hollywood alene for å pumpe ut true crime-underholdning i et forrykende tempo. Det er samtidig vår enorme appetitt på denne type innhold som sørger for at man fortsetter å produsere dem.

Det har også vist seg at publikum benker seg foran skjermen, selv om de har hørt historiene mange ganger før.

Disney+ har for eksempel hatt stor suksess med «Murdaugh – Death in the Family» i det siste, til tross for at det siden 2021 er blitt laget minst ti dokumentarer, podkaster og TV-serier om denne bloddryppende historien.

Serieskaperne Michael D. Fuller og Erin Lee Carter står bak serien om den skandaleombruste og rusherjede sørstatsadvokaten Alex Murdaugh, som i 2023 ble dømt for å ha skutt og drept sin egen kone og sønn. Murdaugh er for lengst blitt en ny «kjendismorder» i USA.

LeeCarter har gjort seg opp noen tanker om hvorfor særlig amerikanske forbrytere har en tendens til å bli del av populærkulturen. At USA er et voldelig land med en særegen våpenkultur, er en av årsakene, mener hun. Romantisering av lovløse kvinner og menn (tenk Bonnie og Clyde og Billy the Kid) har også gjennomsyret landets historie.   

Belastende underholdning

– Vi har absolutt lang tradisjon for å glorifisere forbrytere her i USA. Vår nysgjerrighet og trang til å forstå dem har ført til at vi til nå har fokusert langt mer på gjerningsmann enn offer. Men jeg føler at denne trenden er i ferd med å snu litt. Vi i underholdningsbransjen har skjønt at vi har et ansvar for å la ofrene ta større plass, sier Carter.

I «Death in the Family» var tanken blant annet å la publikum bli bedre kjent med Margaret Murdaugh (spilles av Patricia Arquette) som ble drept av ektemannen.

– Vi har gjort vårt ytterste for å behandle denne tragedien med finfølelse og empati, sier Carter.

Det er likevel ikke til å komme fra at symbiosen mellom forbrytere, nyhetsmedier og de påfølgende dramatiseringene av drap som får bred pressedekning, kan oppfattes som en enorm belastning for de berørte.

Alex Murdaughs gjenlevende sønn Buster har støttet faren hele veien. Han har gått ut offentlig og hevdet at faren delvis ble dømt på grunn av mediesirkuset som har fulgt ham og hans familie i kjølvannet av drapene.

– Det er ingen tvil om at den massive dekningen av saken er en stor del av grunnen til at vi fattet interesse for den, medgir serieskaper Fuller.

Iblant er det også TV-produksjonene som setter dagsorden, lenge etter at rettssakene er over og mediene har funnet noe annet å skrive om. «Monster»-serien om Erik og Lyle Menendez – og alt oppstyret rundt – bidro for eksempel til at straffen deres ble omgjort fra livstid til 50 år. Det innebærer at de etter hvert kan bli prøveløslatt (brødrenes første begjæring om prøveløslatelse ble avvist i august i år).

Nyheten gledet Ryan Murphy, som ikke på noen måte har latt all kritikken skremme ham fra å lage mer true crime. Han er allerede i gang med sesong 4 av «Monster». Denne gangen skal det handle om den beryktede drapskvinnen Lizzie Borden, som angivelig drepte foreldrene sine med øks i 1892, en historie som er blitt dramatisert flere ganger tidligere. Han leker også med tank-en om en sesong som skal kretse rundt Luigi Mangione, som drepte UnitedHealthcares toppsjef Brian Thompson, midt på lyse dagen på Manhattan.

– Min jobb som kunster er å gi oppmerksomhet til vanskelige temaer som ut-fordrer oss. Det har jeg tenkt å fortsette med, avslutter Murphy.