«Rynker han ofte på nesen? Da er han plaget av tvil og selvransakelse. Han er en grublende forfattertype.» Jeg var på loppemarked og hadde funnet et nummer av jentebladet Starlet datert 1994. Et spesialnummer om gutter skulle gi tenåringsjenter en innføring i hvordan tolke forskjellige ansiktsuttrykk og fakter hos det motsatte kjønn. 

Visste du for eksempel at en gutt med vibrerende nesebor er «en livsnyter som bare vil spise, elske og sove»? Han er også morsom, ifølge redaksjonen. Men! Pass deg, for «han kan bli feit med årene».

Vanligvis ville jeg bare gjort narr av denne pseudovitenskapen. Men så leste jeg det om rynking på nesen en gang til. Det gikk opp for meg at jeg ... jeg plages av tvil, jeg selvransaker meg selv daglig, jeg er bokstavelig talt en grublende forfattertype, og jeg rynker ganske ofte på nesen!

Kanskje denne fjesologien i Starlet hadde noe for seg likevel?

Dum, lat og rundbrenner

Den såkalte fysiognomien strekker seg tilbake til antikkens Hellas. Aristoteles hevdet at folk med stort hode var slemme, de med brede ansikter var dumme, og at de med runde fjes var modige.

En annen greker ved navn Zopyrus skal ha blitt bedt om å anvende sin kunnskap om det menneskelige utseendet til å bedømme en kar han aldri hadde møtt før.

Det skulle gjøres foran sistnevntes kolleger. Denne karen hadde ikke noen groper på sidene av halsen over kravebeinet, bemerket Zopyrus. Det var et sikkert tegn på en blokkert anatomi. Dermed var denne fyren dum og lat, og dessuten en rund-brenner, lød konklusjonen. Mannens kolleger skal ha ledd hånlig av det hele. For en idiotisk ting å påstå om ... filosofen Sokrates!

Men hovedpersonen selv brøt inn. Fra naturens side var han faktisk ikke særlig smart, og han var altfor glad i damer, sa han. Med viljestyrke hadde han likevel klart å overvinne dette.

Den moderne fysiognomiens far, Giambattista della Porta, publiserte i 1586 et storverk hvor han hevdet at mennesker som lignet på visse dyr, også bar dette dyrets egenskaper. Ser du ut som en løve, er du modig som en løve.

Ansikter er dog ikke den eneste kroppsdelen som kan avsløre oss. Dersom du vil vite hvem damen som står foran deg på bussen er, så kan du studere rumpa hennes. I alle fall ifølge den franske karikaturtegneren Amédée Vignola (1862–1939). Han laget en illustrert oversikt som skulle gjøre det mulig å bestemme en kvinnes nasjonalitet ut fra formen på hennes bakdel. Oktogonal form på rumpa? Østerriksk kvinne. Trekantet bakdel? Ganske sikkert fra Skottland.

Bredt fjes = tøff i trynet

Det er lett å avfeie dette som tøys. Å bruke menneskers fysiske karakteristika til å si noe om hvilke sjelelige kvaliteter de besitter har jo dessuten en mildt sagt brokete historie. Men ved hjelp av moderne forskningsmetoder så har det kanskje noe for seg likevel? Ok, kanskje ikke akkurat det om rumper da.

Men hør her på første setning i en forskningsartikkel fra 2020 i det anerkjente tidsskriftet Nature: «Det finnes rikelig med bevis for at morfologiske og sosiale signaler i det menneskelige ansikt kan gi indikasjoner på personlighet og oppførsel». Forskerne viste til en rekke foregående resultater, blant annet om aggressivitet som karaktertrekk.

En studie publisert i 2008 – med tittelen «In Your Face» – viste for eksempel en sammenheng mellom et ansikts «bredde til høyde ratio» og aggressiv oppførsel. Mannlige hockeyspillere ble brukt i forsøket, og de av dem som hadde brede ansikter, fikk flere utvisningsminutter enn dem som hadde høyere fjes.

Et annet forsøk om aggressiv oppførsel fra 2014 hos Royal Society antydet det samme. Forskerne spekulerte over om det kunne finnes en evolusjonsmessig forklaring på dette. «Større og sterkere kjevebein vil ikke knekke like lett ved slag mot hodet, som det jo er større sannsynlighet for at en aggressiv person vil bli utsatt for».

Altså, at disse aggressive genene har skjønt at personene som skal bære dem, lett vil kunne få seg en på trynet og derfor har de samme genene med tiden jobbet frem en kraftigere beinstruktur i ansiktet. Tøff i trynet, bokstavelig talt.

Selvoppfyllende profeti?

Men det kan også finnes sosialpsykologiske forklaringer på sammenhengen mellom ansiktstrekk, mimikk og personlighet. Psykologen Leslie Zebrowitz forsket på nettopp dette gjennom flere tiår. I 1996 publiserte hun en studie som trakk på fotografier og informasjon hentet inn fra personer helt tilbake på 1930-tallet.

Resultatene antydet at menn som hadde ærlige ansiktstrekk tidlig i livet, og dermed var blitt tilskrevet den karakteristikken sosialt, «oppførte seg ærligere i voksen alder». Det var altså en selvoppfyllende profeti-effekt. Hos kvinnene i studien så hun derimot en tendens til en slags lurendreier-effekt. «De som oppførte seg mindre ærlig i ung alder, utviklet et ærligere ansikt senere».

*

Hva denne kunnskapen etter hvert kan brukes til innen overvåking og ansiktsgjenkjenning, er en annen, og ganske så skremmende, sak. Tenk bare hvis Starlet-leserne får kloa i dette.

Kartlegg gutter med vibrerende nesebor, så vi kan forhindre en fremtidig epidemi av feite, halvmorsomme mannfolk som bare vil spise, elske og sove.

Kilder: Forskningsartiklene «In Your Face: facial matrics predict aggressive behavior in the laboratory and in varsity and professional hockey players» (2008), «Assessin the Big Five personality traits using real-life static facial images» (2020), og «Determinants of perceived and real honest across the life span» (1996).