Sterke minner. Jeg var i Beslan for første gang under sørgedagene i september i 2007, men minnene har langt fra falmet. Det er så mye jeg aldri vil glemme fra de tre dagene. De hese hylene fra de skautkledde konene. Såre hulk som skar seg gjennom de sønderskutte veggene. Bestemoren som i time etter time sto som forstenet foran fotografiet av det døde barnebarnet, og som til slutt måtte følges ut fra den klamme, varme salen. Moren som besvimte og måtte bæres ut. Den gamle mannen med gulltenner og stokk som mistet både sønnen og barnebarnet, og som ikke ville slutte å snakke om myndighetenes feilgrep.
Og jeg vil aldri glemme stillheten da navnene på de 333 døds-ofrene ble lest opp på gravlunden. En mann kom bort til meg, grep seg til hjertet og ba om å få sitte. Selv hadde han ikke mistet noen, fortalte han, og det var første gang han var på gravlunden. Han hadde ikke vært klar over at den var så stor.
Katastrofen. Gisseldramaet i Beslan fra 1. til 3. september 2004 er gått inn i historien som en av historiens mest brutale terroraksjoner. I tre dager ble over 1100 gisler, de fleste av dem kvinner og barn, hold fanget i gymsalen på Skole nr. 1. Terroristene, som hovedsakelig var tsjetsjenere og ingusjetere, hadde hengt opp eksplosiver over hele salen og nektet gislene å drikke vann, selv om det var over 40ºC der inne. Litt over klokken 13 den 3. september rystet en kraftig eksplosjon gymsalen, og de russiske spesialstyrkene stormet skolen. I kaoset og dramatikken som fulgte, klarte mange av gislene å rømme, men mange lå skadet igjen, ute av stand til å røre seg. I flere timer fortsatte skuddvekslingen mellom terroristene og spesialstyrkene. Som følge av eksplosjonene, begynte dessuten taket i gymsalen å brenne. Katastrofen var et faktum.
Tilsammen 333 mennesker, hvorav 186 barn, mistet livet i gisseldramaet. De fleste av dem ble brent levende.
I de lange dagene terroraksjonen pågikk og i ukene etterpå, var alles øyne rettet mot Beslan. Journalister fra alle verdens hjørner dro til denne lille byen i Nord-Ossetia. Det var ikke et hotellrom å oppdrive i mils omkrets. Millioner av TV-seere verden over var vitne til dramatikken, og etterhvert til sorgen, raseriet, avmakten, begravelsene.
Men hva skjedde etterpå? Med sine 35 000 innbyggere, var alle i Beslan rammet på én eller annen måte. Hvordan gikk det med dem? Hvordan var det mulig å leve videre etter noe slikt?
De pårørende må vite. Mange foreldre har vært plaget av en forferdelig skyldfølelse og et enormt behov etter å få rede på alle detaljer. Var det noen som passet på datteren min mens hun satt der inne, alene? Hvor satt hun? Hvem satt ved siden av henne? Var hun redd? Var det noen som trøstet henne? Hva var det siste hun sa? Hvordan døde hun? Kjente hun smerte, eller gikk det fort? Da den flere uker lange rettssaken mot Nurpasja Kulajev, den eneste overlevende terrorist-en, satte i gang åtte måneder senere, møtte de tallrike opp, hver eneste dag, for å få med seg alle saksforhold og opplysninger.
Hver eneste dag i flere år etter terroraksjonen snakket mange av de tidligere gislene daglig sammen om detaljene rundt tragedien. Hver gang husket de flere detaljer. Kanskje var dette deres måte å gjenvinne kontrollen over en situasjon hvor de hadde vært maktesløse. Hver dag falt nye, bitte små brikker på plass.
Det fantes også i Beslan selvsagt dem som mente at hverdagen snarest mulig måtte «komme i gang igjen», og mange som ikke kunne forstå hvorfor de etterlatte ikke nødvendigvis maktet å «gå videre» etterhvert som årene gikk. Men for noen var livet grunn-leggende forandret.
Stillheten etterpå. Da jeg var i Beslan første gang i 2007, spurte jeg alle jeg møtte om hvordan det gikk. Er det sant som det sies at tiden leger alle sår? For dem som hadde mistet sine aller kjæreste, var svaret alltid det samme: Nei, det er ikke lettere, sa de, tvert imot. Det var vanskeligere nå. Det første året hadde smerten og sorgen ennå vært til å bære. Selve sjokket hadde fungert som et beskyttende skall. Ennå hadde de ikke tatt helt innover seg grusomheten i det som hadde skjedd. At barna deres var brutalt revet bort. For alltid.
Det første året valfartet ennå journalister til Beslan. Det kom gaver og brev fra hele verden. Hele Nord-Ossetia, ja, hele Russland, sørget med de rammede familiene. Det strømmet på med krisepsykologer og sosialarbeidere. De pårørende fulgte rettsprosessen våren 2005 fra dag til dag, fra time til time. Slik fikk de grått, ropt og skreket, de var sammen i sorgen. Gradvis ble det stillere. Nesten ingen journalister reiste til Beslan lenger. Nurpasja Kulajev ble dømt til livstid i fengsel, og de øvrige innbyggerne i Beslan ønsket så smått å gå videre. Barna begynte å leke i gatene igjen, det ble feiret bryllup, nye barn kom til verden, folk snakket om andre og mer hverdagslige tema når de møttes på gaten. For mange av de berørte ble det å måtte gå videre tyngst av alt å bære.
Tidskapsler. Da jeg reiste tilbake til Beslan i 2010 rundt påsketider, var lite forandret. Ruinene av Skole nr. 1 sto der fremdeles, mer vaklevorne og falleferdige enn noensinne.
På gravlunden satt noen svartkledde, sammenkrøk-ede skikkelser ved de forseggjorte gravsteinene. Det var som om de ikke hadde flyttet på seg i det hele tatt, men selv blitt til stein. Et molefonket, pukkelrygget esel sto bundet til stolpen ved innkjørselen til Beslan, slik det gjorde tre år i forveien. Ellers var gatene like folketomme og stille. Ingenting var forandret. Også barneværelsene i de mange berørte hjemmene var uforandret. Jeg vet ikke hvor mange slike værelser jeg så. Skinnende rene, gapende tomme. Som tidskapsler sto de der, nøyaktig slik de var blitt forlatt flere år tidligere.
«Selv vesken hennes henger fremdeles henslengt over stolen, akkurat slik hun forlot den», fortalte Mzija Kokojtij idet hun viste meg datterens rom. På veggene hang det bilder av ulver og tigere, og langs den ene veggen sto et piano. Ustemt, siden ingen hadde spilt på det på mange år, men uten et støvfnugg på tangentene. På skrivebordet sto et fotografi av en 12 år gammel jente med stor fjærhatt og smale, brune øyne.
«Vi flyktet hit fra krigen i Tblisi i 1992. Vi trodde det var trygt her», fortalte Mzija. Den 61 år gamle kvinnen var kledd i en lang, formløs, purpurfarget kjole, det strie håret hang løst, og leppene var som to smale, bitre streker.
«Jeg er blitt gammel og bitter», sa hun, som om hun forsto hva jeg tenkte. «Hvordan skulle jeg kunne unngå å bli det?»
Duften av datteren. I en leilighet ikke langt fra den ødelagte skolen møtte jeg Rita Sedakova på ny. Hun var enda magrere enn forrige gang vi traff hverandre. «I denne gården pleide det å bo mange barn», fortalte hun og dro hendene gjennom det kortklipte, grå håret. «Nå er det helt stille her. Nesten alle av dem er døde.»
Når Rita ikke får sove om nettene, hender det hun flytter seg fra sofaen i stuen og inn i sengen på datteren Alas rom ved siden av. Omgitt av alle bamsene og minnene om datterens duft, får hun alltid sove.
I et annet hus noen gater unna viste Irina Khajeva, en gråhåret kvinne tidlig i 50-årene, meg rundt i nok et skinnende rent værelse. Veggene var tapetsert med fotografier av en 12 år gammel jente med et lurt, ertende smil. Skuffene var fulle av permer og sirlig innførte bøker. Alle Emmas skole-bøker, fra første til femte klasse.
«Emma var helt spesiell, det sier alle som kjente henne», sa moren med varm, rusten stemme. «Alt jeg makter nå, er å gå til gravlunden hver dag. Hvis jeg ikke går til gravlunden en dag, våkner jeg om natten og får ikke sove.»
Små skritt. Under mitt besøk i Beslan i 2010, vitnet noen små tegn om at noe likevel var forandret siden sist. Irina, som mistet datteren Emma, hadde syltet grønnsaker for første gang siden terroraksjonen. Rita, som mistet datteren Ala, hadde begynt å studere psykologi på kveldstid. Mzija, som mistet datteren Bella, hadde byttet ut de gamle, ødelagte vinduene i entreen.
Mine mange møter med ofrene for gisseldramaet i Beslan har lært meg hvor lang tid det tar å bearbeide sorg etter en så grufull hendelse med så ufattelige tap.
Minnemonumentet for gisseltragedien i Beslan.
Skulpturen «Sorgens tre» er laget til minne om ofrene for terroren i Beslan i Nord-Ossetia 1.–3. september 2004, da terrorister beleiret en barneskole og minst 331 ble drept, 186 av dem barn (offisielle tall). Minnesmerket, som er utført av skulptørene Alan Kornaev og Zaurbek Dzanagov, består av fire mødre som holder hverandre i hendene, mens det som skal symbolisere barnas sjeler flyr rundt dem som fugler. Under skulpturen er uidentifiserte kroppsdeler etter terroren begravet. På stedet er det etablert en egen, stor gravlund der terrorofrene er begravet.
Ruinene av skolen, som kollapset da russiske spesialsoldater gikk til angrep på terroristene og deres gisler, er bevart som minnested, og det er bygget en symbolsk beskyttende ellipseformet og perforert 11 meter høy «mur» av betongsøyler kledd i kobberlegert metall (øverst) rundt ruinene av gymsalen der gislene ble holdt. Hullene er plassert slik at de utgjør blomster sett fra langt hold. Minnestedet er designet av det tyske arkitektfirmaet Dr. Krekeler Generalplaner GmbH og ble innviet i 2012.
Det har vært, og er, fortsatt stor uenighet om stedet i befolkningen, noen ønsket å bevare skoleruinene urørt, andre ønsker å jevne dem med jorden, og noen vil bygge en kirke på stedet.