Den vesle perleuglen er 25 centimeter lang og på størrelse med en liten due. Hodet er påfallende stort og øynene intenst stirrende. Men få har sett inn i dem, for det er ikke lett å treffe på en perleugle selv om den regnes som vanlig i skoger over store deler av landet.

Skjult i mørket

De siste årene er det riktignok blitt færre perleugler i de skandinaviske skogene. I Sverige og Finland er bestanden i tilbakegang. I Norge er det usikkert hvordan det går med perleuglen, men i deler av Nordland, Trøndelag og Østlandet er det over flere år rapportert om få perleugler sammenlignet med tidligere storhetstider.

Det som er sikkert, er at perleuglebestanden i stor grad er felles mellom Norge og nabolandene våre. Gamle hannfugler holder seg i tilmålte områder mens ungfugler og hunnene streifer rundt i skogene etter steder å slå seg ned. Der en hann lokker med et passende hulrom å hekke i, nær tilstrekkelige forekomster av uglens favorittmat, smågnagere, finner hunnen seg til rette. Dermed hekker mange hunner hvert år, men ikke nødvendigvis i samme område eller land.

Perleuglen er utpreget nattaktiv. Om dagen sitter den godt gjemt nær stammen på et tre, gjerne lavt over bakken i et grantre. Perleugler som er eksponert om dagen, er et lett bytte for hønsehaukens klør eller mobbende kråkefugler. Om natten er det jakttid. I tider med lite mus i skogen kan perleuglen også ta små fugler.

Perleuglens tilbaketrukne tilværelse gjør den vanskelig å kartlegge. Om høsten kan ornitologer med tillatelse til å ringmerke fugler, lokke den til fangstnettet ved hjelp av lyd. Slik får vi ikke bare merket uglene med metallring, merking som kan avsløre uglenes vandringer. Vi får også undersøkt om det i det hele tatt er ugler i noe antall i skogene våre, vi kan se om de er gamle eller unge, og om det er hanner eller hunner. Vi kan også kontrollere tilstand og vekt.

Populær fugl i fuglekasser

Heldigvis finnes det også andre måter å oppleve perleugler på. På ettervinteren starter hannen opp med sin karakteristiske «hukring»: 5–8 raske poo-pooo som fremføres støtvis i en rask serie.

Er det en stille vinternatt, kan du høre lyden på flere kilometers avstand. Ikke bare ønsker uglen å avertere for hunnfugler at den er i besittelse av et sted hvor en villig make kan legge eggene sine, kanskje et gammelt spetthull eller en fuglekasse noen har satt opp. Den holder også revir, og ropene er et varsku til andre hanner om at området er opptatt.

Å sette opp fuglekasse til en perleugle kan anbefales. Få ting slår et sjeldent møte med perleuglen. Skal du lykkes med å få leieboere, må flere ting klaffe. Kassen må henges et passende sted i skogen, og du må lage en kasse med mål tilpasset arten.

Ikke minst må uglene ha fremtidstro og mat nok til å sette i gang med hekkeprosessen. I år uten smågnagere har hannen mer enn nok med å holde seg selv i live og står over hekkeforsøk.

Sent i april og mai kan du nærme deg kassen. Ofte, men ikke alltid, vil perleuglen hoppe opp i kasseåpningen dersom man skraper forsiktig på trestammen. Da blir den gjerne sittende og se på deg, og du kan nyte synet før du trekker deg tilbake.

At den avbryter rugingen for å se hvem som er utenfor, har sine årsaker. Uglens største skrekk er måren, som på vårparten raner reir i skogen. Å få besøk av mår er ingen spøk.

Mange kull med egg fra både perleugle og andre fuglearter blir tatt av mår, ekorn og andre eggrøvere i de lyse vårdagene og vår-nettene, og det hele fortoner seg som en evigvarende kamp mellom offer og bytte. For den rugende uglen er førsteprioritet å berge eget liv slik at den kan prøve seg på familieliv et annet år.

Lykkes perleuglen med å finne nok mat til ungene, forlater de det trygge hulrommet fem–seks uker etter klekking. Livet i kassen er ofte fylt med dramatikk, og kun i spesielt gode smågnagerår overlever alle ungene. Skorter det på maten, spiser de eldste ugleungene sine yngre søsken.

Denne type «matpakke» i uglenes og rov-fuglers reir er vanlig. Mat i form av søsken er matreserver som bidrar til at i hvert fall noen unger overlever. Tilgangen på mat kan brått endre seg i løpet av hekkesesongen, fra overflod til smalhans.

Når ungene hopper ut i verden, er de ikke skikkelig flyvedyktige, men er avhengige av å bli matet av foreldrene enda noen dager før de kan jakte selv.

Overlever de også høsten og den første vinteren, kan de i fremtiden bidra med sårt tiltrengt rekruttering til hekkebestanden av perleugle.