Løshunden Laika hadde flere kallenavn etter at hun ble plukket opp på gaten i Moskva i 1957. Adoptørene – forskerne i det sovjetiske romprogrammet – kalte henne både Kudrjavka (lille krølle), Zjutsjka (lille insekt) og Limontsjik (lille sitron), før navnet endelig landet på det som skulle bli verdenskjente Laika (den som bjeffer) – angivelig fordi den tre år gamle blandingshunden hadde snakketøyet i orden.
Det var langt inn i den kalde krigen, og romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen var i full gang. Etter Sputnik 1 – verdens første fungerende satellitt som ble skutt opp i oktober 1957 – beordret sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov et nytt romprosjekt som skulle overgå suksessen. Innen 7. november skulle forskerne realisere en lenge avventet og ambisiøs plan – å sende en hund i bane rundt Jorden.
Rekrutterte hjemløse tisper
Gatehunder var å foretrekke under rekrutteringen, da de ble antatt som bedre til å håndtere både kulde og varme. Tisper ble ansett som roligere og mer passive. Rekrutthundene ble plassert i stadig mindre bur underveis i opptreningsperioden for å forberede dem på den trange tilværelsen som ventet om bord i Sputnik 2.
Til slutt ble tre hunder valgt ut til romprogrammet – Laika, Albina og Musjka. Laika ble pilot, mens Albina – som allerede hadde fløyet i to raketter innenfor Jordens atmosfære – skulle fungere som reserve. Musjka ble igjen på Jorden som kontrollhund.
Forsøkshunder Tispen Laika ble sendt ut i verdensrommet, om bord i den russiske Sputnik 2 i november 1957. Illustrasjonen er en sovjetisk propagandaplakat fra august 1960 som promoterte samveldets romfartsprogram. Foto: Found Image Holdings/Corbis via Getty Images
Få dager før selvmordsoppdraget tok en av forskerne, Vladimir Jazdovskij, med seg Laika hjem til familien. Senere skrev han: «Laika var stille og sjarmerende. Jeg ville gjøre noe fint for henne. Hun hadde så lite tid igjen å leve».
Hun ble plassert i en sele i cockpiten tre dager før oppskyting, der det kun var plass til å stå, sitte og ligge. Tidlig om morgenen den 3. november ble hun gjort klar til å møte sin skjebne i verdensrommet, med kroppen full av sensorer og målere og nok mat til å overleve i syv dager.
På vei ut av atmosfæren registrerte forskerne at Laikas puls tredoblet seg, og at pustefrekvens var fire ganger raskere enn normalt. Etter tre timer i vektløs tilstand stabiliserte likevel pulsen seg på 102 slag i minuttet, og hun skal ha spist litt av maten sin. Fartøyet og Laika hadde nådd planlagt høyde og var nå i bane rundt Jorden.
Det er kommet frem varierende versjoner av hva som skjedde deretter.
Sovjetunionen hevdet i de påfølgende dagene at Laika var i live, og The New York Times publiserte en optimistisk artikkel med tittelen «Recovery of dog called possible». Etter ni dager erklærte sovjetiske medier at romhunden hadde dødd – enten via kontrollert avlivning eller på grunn av oksygenmangel.
Flere tiår senere, i 1993, tok imidlertid forsker og romhundtrener Oleg Gazenko endelig bladet fra munnen. Han avslørte at Laika døde kort tid etter at hun forlot Jorden på grunn av overoppheting, fordi et varmeskjold og isolasjonsmateriale var blitt revet av under oppskytningen. Etter den fjerde runden rundt Jorden, kom det angivelig ingen flere livstegn fra Laika.
Selv om Laika kan ha vært i live kun fem til syv timer i verdensrommet, ble forskernes spørsmål besvart: Organismer kunne overleve i bane rundt Jorden.
Men tross Laikas kjendisstatus den dag i dag, var hun hverken det første, og langt ifra det siste, dyret som ble sendt ut i verdensrommet i vitenskapens navn.
Ingen bein på Jorden Laika iført en spesiallaget romdrakt holdes i fast grep av en sovjetisk romforsker. Det historiske bildet er verifisert av den franske fotoeksperten Serge Plantureux, som har spesialisert seg på gamle bilder og dokumentasjon av deres ekthet. Laika kom tilbake til Jorden, men ikke på den måten man kunne håpe. Elektroder sendte livstegn fra Laika tilbake til Jorden. De avslørte at hun døde etter den fjerde banen rundt Jorden, da kapselen hennes ble overopphetet. Fem måneder senere, etter tusenvis av baner, falt Sputnik 2 – omtalt som en romkiste som var blitt til et stjerneskudd – tilbake til Jorden og gikk i oppløsning, med Laikas levninger. Foto: Serge Plantureux/Corbis via Getty Images
Fluer banet veien
De første var noe så banalt som bananfluer. De ble skutt opp av USA i februar 1947, i en konfiskert, tysk V-2-rakett, i den hensikt å undersøke hvordan levende vev ble påvirket av stråling utenfor atmosfæren. Bananfluene – samt en samling maiskorn – nådde en høyde på 109 kilometer over Jordens overflate, før de dalte ned igjen i kapslene sine med fallskjerm.
Bananfluene hadde overlevd ferden, og forsk-erne konkluderte (på dette tidspunktet) at strålingen ikke hadde skadet de bevingede astronautene. I tiårene fremover kom det likevel frem at fluer sendt til eller født i rommet hadde kortere levetid, flere genetiske mutasjoner, skader på sperma og dårligere immunsystemer.
Allerede året etter, i 1948, hadde ambisjonene økt fra insekter til pattedyr. Da ble rhesusapen Albert lagt i narkose og plassert i den trange nesen på nok en V-2-rakett og skutt opp fra ørkenen i New Mexico.
Oppdraget var en fiasko. Albert døde trolig av pusteproblemer i den trange kapselen, kanskje allerede før raketten lettet fra bakken. Fartøyet kom seg heller ikke ut av atmosfæren. I tillegg feilet fallskjermen på kapselen Albert lå i, noe som uansett ville ført til hans sikre død ved landing.
Seks døde Alberter
Oppskytningen av rhesusapen Albert 2 i 1949 ble mer vellykket. Han ble det første pattedyret til å nå det ytre rom, 134 kilometer over Jorden. Men også denne fallskjermen feilet på returen, og apen døde i kræsjlandingen. Dødsfallene stanset likevel ikke forskerne, og de fulgte på med oppskytninger av Albert 3, Albert 4, Albert 5 og Albert 6. Albert 3 døde 10 kilometer over Jorden da raketten sprengte. Albert 4 og 5 døde begge på grunn av fallskjermproblemer. I 1951 ble Albert 6 første ape til å overleve både flytur og landing, men døde likevel to timer senere – mest sannsynlig på grunn av overoppheting i kapselen da den lå i ørkenen i påvente av at forskerne skulle nå frem.
Flatklemt Bildet fra Nasas fasiliteter i Washington viser hvordan to forskere fra University of Texas plasserer apen Sam inn i en sylinder under en test forut for dyrets ferd ut i rommet i en romkapsel festet til en rakett. Utskytingen ble gjennomført 4. desember 1959. Foto: AP/Nasa
Sovjetunionen fulgte nøye med på de amerikanske forsøkene, men valgte hunder fremfor apekatter i sine egne oppskytninger – angivelig fordi hunder ville være mindre «fiklete» under flyturen enn apekattene, slik Nasa beskriver det på sin nettside.
Flere sovjetiske romhunder
22. juli 1951 – to måneder før apekatten Albert 6 gjennomførte en delvis vellykket flytur – sendte sovjetiske forskere opp hundene Dezik og Tsygan, som begge nådde verdensrommet og overlevde landingen.
Deziks triumf ble relativt kortvarig, da hun ble sendt opp igjen samme år med hunden Lisa – men der begge døde i nok et fallskjermuhell. Tsygan ble adoptert av den russiske ingeniøren og senere diplomaten Anatolij Blagonravov.
Selv om Laika ble første hund til å fly i bane rundt Jorden i 1957, var det først i 1960 at to hundekosmonauter kom levende fra et tilsvarende oppdrag. Løshundene Belka og Strelka ble sendt opp i Sputnik 5, tilbrakte én dag i verdensrommet, og landet trygt på bakken.
Med på lasset var også en kanin, 40 mus, to rotter, og 15 flasker med bananfluer. I etterkant av oppdraget fikk Strelka et valpekull, hvorpå én av valpene – Pusjinka – ble gitt til John F. Kennedys datter, Caroline Kennedy, av Nikita Khrusjtsjov i 1961.
Romfartsgave Hunden Pusjinka, her sittende på plenen foran Det hvite hus i Washington i august 1963, var en gave til president John F. Kennedy fra Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov. Pusjinka var avkommet til den sovjetiske romhunden Strelka. Foto: AP/NTB
Og slik fortsatte romkappløpet for to- og firbente dyr, mens de banet veien for menneskene som søkte å utføre lignende romoppdagelser. Det eksakte antall dyr som er sendt opp, varierer i ulike kilder, men flere tidsskrifter viser til at over 30 aper har fløyet i verdensrommet de siste tiårene – hvorav to tredjedeler skal ha dødd underveis eller rett etter.
Også flere titall hunder skal ha blitt sendt på romoppdrag. Det britiske magasinet Orbital Today skriver at 48 sovjetiske og to kinesiske romhunder ble sendt opp i verdensrommet mellom 1951 og 1966.
Romhelt Sjimpansen Ham ble som den første primaten i menneskefamilien sendt opp i verdensrommet 31. januar 1961 fra Cape Canaveral i Florida. Raketten nådde en høyde på 254 kilometer over Jorden. Under ferden måtte Ham trekke i en spak som svar på et blinkende lys. Etter en 16,5 minutter lang flytur landet kapselen, og Ham ble funnet i live. Etter ferden ble han gjenstand for en massiv testing. Nasa sendte opp flere dyr i prøveflyvninger før den første amerikanske astronauten, Alan Shepard, ble skutt opp 5. mai 1961. Foto: The Granger Collection og Bettmann/NTB
Katter og skilpadder
Etter hvert kom også flere andre land på banen, og til dags dato har syv nasjoner sendt dyr ut i rommet: USA, Russland/Sovjetunionen, Frankrike, Argentina, Kina, Japan og Iran.
Frankrike var første land til å sende en katt ut i rommet i 1963. Félicette nådde en høyde på 152 kilometer over Jorden og var vektløs i fem minutter. Hun overlevde returen med fallskjerm, men ble avlivet to måneder senere da forskerne ville undersøke hjernen hennes.
Kattepine Ute av stand til å røre seg satt kattene som var Frankrikes kandidater til å bli sendt ut i rommet i 1963, fastklemt i spesiallagede bokser under testing i det franske romfartslaboratoriet i Paris. Hensikten var å gjøre dem vant til de trange forholdene om bord i et romskip. Foto: Hulton-Deutsch Collection/Corbis via Getty Images
Argentina sendte opp flere rotter fra 1967 og i årene etter.
De første organismene til å gå i bane rundt Månen, i 1968, var to russiske steppeskilpadder, sendt opp i sovjetiske Zond 5, sammen med fluer og mark. Kapselen landet i havet, og dyrene ble hentet ut i live, én uke etter avreise fra Jorden.
Lenge ble firbente astronauter brukt for å teste sikkerheten for mennesker, men selv da dette romkappløpet var over, fortsatte bruken av dyr i rommet – i vitenskapens navn.
Eksempelvis ble to amerikanske oksefrosker sendt på et enveisoppdrag kalt Orbiting Frog Otolith i 1970, med hensikt å studere hvordan mikrogravitasjon i rommet påvirket otolitter – som er del av balanseorganet i det indre øret hos mennesker. Froskene ble valgt da deres indre-øre-labyrint er svært lik vår.
Forskning på mikrogravitasjon
En lang rekke arter ble senere brukt til forskning på hvordan vektløshet påvirker biologiske prosesser. Edderkopper ble sendt opp for å undersøke evnen til å spinne nett – noe de også klarte i vektløshet, dog med finere tråder enn på Jorden. Fisker ble sendt opp for å forske på hvordan svømmeevnen deres ble påvirket. Under en romtur i 1973 kunne forskerne observere at fisken om bord svømte i sirkler og ikke i rette linjer – i hvert fall de første dagene.
I 2007 ble mikroskopiske bjørnedyr* første organisme til å overleve uten beskyttelse i det ytre rom. Bjørnedyrene ble tørket og deretter fløyet på utsiden av en rakett i bane rundt Jorden i ti dager. Ved retur til Jorden viste det seg at 68 prosent av individene hadde overlevd.
*Bjørnedyr er fra 0,2 opp mot 2 mm lange, og har en fasong som kan minne om en bjørn. De finnes i mose, lav og jord, og i sedimenter i fersk- og saltvann over store deler av Jorden og er kjent for sin overlevelsesevne.
En ikke-utfyllende liste av andre dyr brukt i forsøk er: sirisser, salamandere, snegler, karper, kråkeboller, maneter, maur, pinnedyr, bier, samt vaktelegg.
Så sent som i 2021 ble både bjørnedyr og blekkspruter sendt til Den internasjonale romstasjonen, ISS.
«Vi skulle ikke gjort det»
Parallelt med oppskytninger av ikke-menneskelige organismer har dyrevernsorganisasjoner protestert mot praksisen. Da Laika ble skutt opp i Sputnik 2, anmodet National Canine Defence League i Storbritannia alle hundeeiere om å gjennomføre ett minutts stillhet for hver dag Laika var i rommet. Dyrevernsorganisasjoner skal ha oppfordret til å protestere foran sovjetiske ambassader.
Peta (People for the Ethical Treatment of Animals) er blant organisasjonene som gjentatte ganger har bedt om stans i bruken av dyr i romfart. Da det ble kjent at Russland i 2017 planla å sende aper på en fremtidig rakett til Mars, skrev organisasjonen:
«Det er ingen grunn til å gjenta de mørke tidene fra tidlig romfart, hvor hunder, primater og andre dyr døde på forferdelige måter, inkludert i eksperimenter eller helt alene i et lite romfartøy».
Står opp for dyrene Utstyrt med apemasker og sittende i små bur, gjennomførte medlemmer av dyrevernsorganisasjonen Peta en av mange demonstrasjoner utenfor Nasas hovedkvarter i Washington i 2009. Aktivistene protesterte den gang mot romfartsorganisasjonens planer om å utsette 28 ekornaper for massive doser med radioaktiv stråling etterfulgt av forsøk i laboratorier resten av deres levetid. Foto: AFP/NTB
I 2023 kom Peta med en lignende appell til Iran: «Dyr er ikke små astronauter – de er levende vesener som føler frykt, forvirring og panikk akkurat slik vi gjør».
Og mens dyrevernsorganisasjoner unektelig har gode poenger, er argumentene fra romfartsorganisasjonene at dyreeksperimentene bidro til å redde menneskeliv i rom-programmenes tidlige dager. Og skal vi lytte til den angrende, sovjetiske romingeniøren Oleg Gazenko, var heller ikke de blottet for empati for Laika:
«Arbeid med dyr er kilde til lidelse for oss alle. Vi behandler dem som babyer som ikke kan prate. Desto mer tid som går, desto mer er jeg lei meg for det. Vi skulle ikke ha gjort det. Vi lærte ikke noe fra oppdraget som kunne rettferdiggjøre hundens dødsfall».