London. Den lille bussen med journalister tok seg forsiktig frem gjennom Europas største byggeplass. Selv om OL-parken øst i London ennå ikke var ferdigstilt, så ledelsen i London Legacy Development Corporation (LDC) allerede forbi de rådyre sportsanleggene og måneden med olympiske og paralympiske leker.

«Basketballhallen blir tatt ned igjen og svømmeanlegget nedskalert fra 17 000 tilskuere til rundt et par tusen», forteller arenasjef Paul Tudor over høyttaleranlegget. «Og der hvor basketarenaen er, vil det første boligprosjektet stå ferdig om tre år.»

Spøkelset fra Athen, der ubrukte og delvis sammenraste sportsarenaer fra OL i 2004 er blitt stående som et symbol på landets økonomiske kollaps, skulle fordrives før den nasjonale festen til rundt 100 milliarder kroner tok til. Også i Beijing har en rekke OL-arenaer forfalt.

Ifølge LDCs visjon skal Dronning Elizabeths olympiske park bli det grønne, bankende hjertet i et revitalisert Øst-London. Den nye parken, som dekker et areal tilsvarende 297 fotballbaner og tidligere var et tilgrodd industrielt brakkland, grenser mot tre av Englands fattigste og mest nedslitte byområder. Mangelfull tilgang på sosialboliger, helsetjenester, utdanning og arbeid plasserer både Hackney, Newham og Tower Hamlets blant de syv dårligst stilte kommunene i landet. London ble i sin tid tildelt lekene nettopp på grunn av den klart definerte sosiale profilen, der OL blir sett på som motoren i et av Europas største byfornyingsprosjekter.

London ble i sin tid tildelt lekene nettopp på grunn av den klart definerte sosiale profilen, der OL blir sett på som motoren i et av Europas største byfornyingsprosjekter.

Over 2 millioner tonn med forurenset jord er blitt rehabilitert til det nye parkanlegget, som med tiden også skal romme fem nye nabolag med over 11 000 boliger, tre nye skoler, tre helsesentre og et bibliotek. Tanken er at anlegget skal bli en helt ny bydel med store ringvirkninger for områdene rundt.

«Vi skal ikke bare ta vare på arenaene og parken, men se til at de får en positiv effekt på lokalt forretningsliv og på lokalsamfunnet», sier Tudor på tomannshånd. «Vi ser for oss at det vil bli rundt 8000 nye arbeidsplasser i parkområdet når vi har fått alt opp og stå.»

Tudor kaster et blikk bort på høyhusene som spretter opp langs utkanten av parken. «Fordi vi ble etablert lenge før lekene starter, har også private entreprenører fått den nødvendige tilliten til å foreta sine investeringer», sier han tilfreds.

Sosial eksklusjon. Byggene Tudor beundrer fra innsiden av sikkerhetsgjerdene reiser seg i Stratford City, selve episenteret for de offentlige og private investeringene utenfor parken. I tillegg til en kraftig oppgradert togstasjon og Europas største urbane kjøpesenter, er en rekke nye boligprosjekter i ferd med å ta form langs den forfalne hovedgaten. «Det har vært en verdiøkning forbundet med disse investeringene, særlig i form av økte tomte- og eiendomspriser», sier professor Gavin Poynter ved East London University som har en campus like i nærheten. «Men hvordan verdiskapningen distribueres er veldig viktig, siden påfølgende regjeringer har hevdet at de olympiske investeringene skal forandre livsmulighetene til de svakerestilte i området.»

Poynter har studert 24 av de nye byggeprosjektene i Stratford og konkluderer med at området ikke får den nødvendige økningen i sosialboliger. De stigende boligprisene i forbindelse med OL, kombinert med regjeringens kraftige kutt i sosialbudsjettene, har derimot tvunget Newham kommune til å vurdere ekstraordinære tiltak, som å sende 500 familier til Stoke, 25 mil fra London.

«De olympiske investeringene burde nettopp motvirke en trend som legger stadig større press på Londons fattige befolkning til å forlate byen», sier Poynter. «Men jeg tviler på at det vil skje.»

Den frivillige grasrotorganisasjonen Citizens UK er blant dem som jobber for å hindre at grupper med lav inntekt nå blir skviset ut av Øst-London i skyggen av byutviklingen. Selv om LDC skulle holde sitt løfte om at 35 prosent av de nye boligene i selve parkområdet skal være såkalt «rimelige» sosialboliger, mener organisasjonen at det langt fra er godt nok.

«For tiden definerer regjeringen 80 prosent av markedspris som 'rimelig', men det er ikke billig i London», sier Lina Jamoul som leder avdelingen for Øst-London. Hun ønsker at en eieform kalt Community Land Trust som gjør det mulig å ta tomteprisen ut av salgsprisen, skal prøves ut i den nye olympiske parken. Konseptet, som har fungert i USA, skal ifølge organisasjonen kunne få prisene helt ned til rundt 25 prosent av markedspris. «Vi vil at 30 prosent av de nye boligene blir av denne typen, i tillegg til de 35 prosentene sosialboliger», sier Jamoul som allerede er i forhandlinger med LDC. «Vi må bruke det olympiske øyeblikket til å sikre at utviklingen ikke bare kommer et lite antall mennesker til gode, men faktisk gir noe til lokalsamfunnet.»

Ny identitet. Flere lokalsamfunn rundt OL-parken er lite begeistret for de store forandringene i nabolaget. «Problemet med hele denne prosessen er at alt blir bestemt ovenfra og ned», sier forfatteren Iain Sinclair i sitt hjem i Hackney. «Alt skjer på bekostning av det som er særegent for dette stedet.» Med utgivelsen av boken «Ghost Milk – Calling Time on the Grand Project» er Sinclair blitt en talsmann for kunstnere og andre alternative miljøer som føler seg truet av de nye utviklingsplanene. Bydelen, som siden 1960-tallet har vært kjent for sin særegne blanding av immigranter, eksentrikere, anarkister og kunstnere, er som følge av OL og den øvrige byutviklingen i ferd med å få en ny identitet presset ned over hodet.

Bydelen Hackney, som siden 1960-tallet har vært kjent for sin særegne blanding av immigranter, eksentrikere, anarkister og kunstnere, er som følge av OL og den øvrige byutviklingen i ferd med å få en ny identitet presset ned over hodet.

«Det som er ved å gå tapt i Hackney, er følelsen av å være på et sted med brodd, med kamp for tilværelsen og kritisk debatt, slik det pleide å være», sier Sinclair lettere romantisk. Det er kulturens fotsoldater som risikerer å bli skjøvet ut til fordel for kapitalens stormtropper. Fra finans- og forretningsdistriktet i hjertet av London til den nye olympiske parken, er nå en korridor av nye eiendomsprosjekter i ferd med å ta form – tvers gjennom Øst-London. «Byen fornemmes på en annen måte når den består av store, skinnende, anonyme boligblokker som lokale folk ikke har råd til å kjøpe seg inn i», sier Sinclair. «En ny type mennesker flytter inn når leilighetene koster godt over 350 000 pund.»

I Hackney Wick som grenser mot OL-parken i øst, har motstanden vært stor mot det enorme byggeprosjektet som er nærmeste nabo. Det tidligere fabrikkområdet kan med sine over 600 atelierer påberope seg å være en av verdens viktigste kunstnerbydeler, men mange av dem som bor og jobber her, er nå redd de vil bli presset ut på grunn av stigende leiepriser. Daren Ellis som eier See Studio og er redaktør for lokalavisen The Hackney Wick, har sammen med en kollega fått midler fra LDC til å kartlegge de fysiske og økonomiske betingelsene for at kunstnermiljøet skal kunne bli i området. «Dette stedet er kjent for billig leie og kunstnere som både bor og arbeider i gamle varelagre», sier han. «Når byutviklerne kommer inn etter lekene, ønsker vi å bevare disse boformene.» I samarbeid med etterbruksselskapet og kommunen håper han å legge press på de private entreprenørene så de tar hensyn til kunstnernes behov. «Det har jo utviklet seg kollektive livsformer her, så de bør vurdere å bygge nytt etter det prinsippet», sier han. «Det er kanskje ikke i deres interesse, men jeg tror de vil måtte gjøre det, for den olympiske parken trenger Hackney Wick. Dette stedet tilbyr kultur, hvilket det er fint lite av ellers i parken.»

Skal London-OL lykkes med sin sosiale etterbruksprofil, er det en forutsetning at Øst-Londons nye grønne hjerte må slå i takt med de organiske lokalmiljøene som har vokst frem her over tid, i det som i flere tiår har vært en hvit flekk på byutviklingskartet.