I en norsk sammenheng betyr ordet grunnskole stort sett det samme for alle. Slik er det ikke nødvendigvis i Canada. Oppfølgingsspørsmål om hva slags læringsløp det er snakk om, melder seg raskt. Er det for eksempel en «uteskole», en «hybridskole», et «foreldredrevet kooperativ», en «online skole» eller en «profilskole» – hvor dans og musikk står i sentrum?

Spesielt på Canadas vestkyst, i provinsen British Columbia som er kjent for sine innovative skole-reformer, har det de seneste årene poppet opp en myriade av ulike alternativer. Av provinsens 677 000 grunnskoleelever følger over 70 000 utradisjonelle offentlige eller private opplegg.

Ifølge den kanadiske skoleforskeren Michael Barbour, ved Touro University California, har ikke det ufrivillige skolefraværet økt i Nord-Amerika.

– Derimot er det en økende tendens til at man finner skreddersydde løsninger for elever som ikke får utløp for sitt fulle potensial i vanlig skole, sier Barbour.

Uteskole «på resept»

Utsikten over de kanadiske fjellene er slående når en ankommer familien Saundersons basement suit utenfor den mellomstore byen Kelowna sørvest i Canada. Lukten av mamma Michaelas nybryggede urte-te bidrar med en beroligende effekt på de storslåtte inntrykkene.

Ved bordet, som fungerer både som kjøkkenbord, stuebord og til tider også skolepult, sitter Eli på ni år og jobber konsentrert med det som skal bli en gul stjerne i ull. Han er en gutt som, slik Barbour nevner, «ikke fikk utløp for sitt potensial» i den vanlige skolen.

For den lille familien til Eli ble det tydelig allerede i første klasse at en femdagers skoleuke med fullt opplegg, stor klasse og skjerm i undervisningen ville bli altfor mye for ham.

Beskjeden fra familiens barnelege var dessuten nokså presis da Eli senere samme år ble diagnostisert med ADHD.

– Legen vår sa at Eli med medisinering kunne fortsette på vanlig skole. Alternativt kunne vi velge oss et mer fleksibelt utdanningsløp og gjerne et tilbud med et «utendørs klasserom», sier Michaela.

For alenemoren var valget enkelt, og hun forteller hvordan Elis hverdag, som i første klasse var preget av sosial angst, utmattelse og konflikt på skolen, ble snudd opp ned med nytt opplegg.

I andre klasse begynte Eli i et offentlig finansiert learning community kalt Heartwood. Det er ingen spesialskole, men et fleksibelt tilbud hvor en liten gruppe barn i ulik alder, i tillegg til utflukter i naturen, også har mulighet å gjennomføre deler av utdanningen hjemmefra. Skolen er del av et større nettverk og ett av 23 lignende tilbud i provinsen.

Individuell læreplan – en nøkkel til suksess

Til forskjell fra vanlig skole, hvor barna følger både nasjonale kompetansemål og skolens læreplan, har barna i Heartwood individuelle læreplaner, basert på de samme nasjonale kompetansemålene. Planleggingen av hvordan målene blir oppfylt rent praktisk skjer i samarbeid mellom skole, hjem og elev.

– De dagene Eli ikke er på skolen, legger vi inn mellom to og tre timer skolearbeid, og Eli er med på å avgjøre en stor del av når, hva og hvordan han skal lære, sier Michaela.

Matte har Eli valgt å gjennomføre med hjelp av det populære dataprogrammet «Beast academy». Lese gjør han helst i sofakroken hjemme, sammen med Kuma, familiens hund.

Michaela forteller hvordan Eli, i første klasse, ikke på noen måte klarte å følge opplegget på lik linje med klassekameratene. I dag ligger Eli foran i flere fag.

– Det er ikke noe feil med hjernen til Eli, han er ikke dum, tvert imot er hans hjerne lynrask. Men han trenger bevegelse i løpet av dagen for å ha det godt, og for å lære.

Hvorvidt Elis fleksible opplegg vil være vanskelig å opprettholde i takt med at han blir eldre, er ikke noe Michaela bekymrer seg mye for. Hun forteller om hvordan elever som Eli for eksempel kan velge å gjennomføre høyere utdanning via en av provinsens mange online skoler, eller ved en videregående skole som i likhet med Heartwood tilbyr «hybrid læring».

For dem med ekstra penger på bok finnes det også utallige private profilskoler (grunnskoler og VGS) hvor aktiviteter som eksempelvis fjelleventyr eller dans utgjør en stor del av timeplanen.

Fra skole i posten til lærings-apper og digitale klasserom

Ifølge Barbour, som har forsket spesielt på skoler som tilbyr deler av eller hele grunnskoleutdanningen online, er disse fleksible kanadiske skoleløpene egentlig ikke noe nytt, men har sine røtter tilbake til «korrespondanseundervisning» som eksisterte på 1920-tallet.

– For hundre år siden foregikk korrespondanseundervisning via post. På 1950-tallet begynte man å bruke teknologi som radio og telefon. I 1980 var det audiografikk og datamaskiner koblet sammen via telefoni. Fra 1990-tallet og frem til nå er det meste online, og i dag kan vi se hvordan de digitale mulighetene for slik type undervisning har eksplodert fullstendig, sier han.

Og om det på 1920-tallet primært var elever bosatt langt ute i de kanadiske distriktene som gjennomførte sin utdanning via korrespondanse, forteller Barbour om hvordan spesielt online-undervisning i dag brukes av en langt mer mangfoldig gruppe elever.

Det brukes gjerne i kombinasjon med muligheten for å møte andre elever og lærere ved et learning center, alternativt som et tillegg til vanlig skole.

– De fleksible alternativene passer ofte spesielt bra for elever som eksempelvis er kunstneriske utøvere eller atleter på høyt nivå, barn som er mye på reise, eller barn som av ulike grunner strever med å forholde seg til en klasseromssituasjon, sier Barbour.

Professoren mener det også er godt egnet for barn med nevrodivergens og ulike diagnoser, barn som har falt ut av skolen grunnet en vanskelig omsorgssituasjon eller sosioøkonomisk situasjon hjemme, og barn som trenger en høyere akademisk utfordring enn det den vanlige skolen kan tilby.

En advarende finger

Men samtidig som forskeren stiller seg positiv til pedagogiske alternativer, løfter han også en advarende finger. For til tross for at Canada fortsatt er et land som primært søker løsninger i fellesskap, er forskeren urolig for en tendens til å følge etter USA i sin privatisering og kommersialisering av barns utdanning.

– I USA er det frie markedet blitt løsningen på ethvert problem, og dagens amerikanske skole er både splittet og ideologisert, sier Barbour.

– Å drive en amerikansk skole betyr ofte at du må konkurrere med ulike private programmer som tilbys elever, noe som også betyr at offentlige skoler tappes for ressurser.

Ifølge forskeren bør en også passe seg for å se på fleksible skoleopplegg som det ultimate svaret på alle skolens problemer, og han poengterer at det ikke er en automatikk i at barn lærer bedre med digitale verktøy eller i en utendørs skole.

Det handler heller om hvordan disse verktøyene tas i bruk og hva barnet eller ungdommen trenger, ifølge Barbour.

– Hvorvidt elever lærer bedre i et vanlig klasserom eller i et digitalt, er feil spørsmål. Vi vet at mennesker kan lære i en rekke ulike situasjoner og sammenhenger. Det riktige spørsmålet er hvordan vi designer sammenhenger som fører til suksess for den enkelte eleven.

Tre eksempler på utradisjonelle skoler i Canada

Surrey Academy of Innovative Learning

Online-skolen med «drop in klasserom».

Surrey Academy of Innovative Learning er et av provinsen British Columbias største og mest fleksible utdanningstilbud.

Denne offentlige skolen har over 8000 studenter og, ifølge assisterende rektor Steven Cowan, like mange læringsløp.

Ved Surrey Academy kan elevene velge mellom «full time online», «supplemental online» eller «blended learning», og det har ikke noe å si hvor i provinsen elevene er bosatt.

Elevene ved skolen har mulighet til å jobbe i sitt eget tempo, og skolen jobber tett sammen med barnas familier og andre utdanningsinstitusjoner for å tilrettelegge for elevenes individuelle læringsløp og ulike hverdager.

De ukentlige turene til et nærliggende idrettsanlegg er spesielt populære.

Skolen omtaler seg selv som et ressurssenter og bruker slagord som «læring uten grenser» og «morgendagens skole».

Individuelle muligheter Rockridge Secondary er en kommunal skole for barn i 8.–12. klasse med rundt 900 elever. Ansatte og elever er spesielt stolte over skolens fine lokaler – hvor stødige trebjelker og åpne overflater skaper et romslig og lunt læringsmiljø. Alle foto: Johanna Eidse-Frænkel

Rockridge Secondary

En skole hvor elevenes lidenskap og individuelle «læringsreiser» står i sentrum.

For Vancouver-baserte elever i 8.–12. trinn, som primært ønsker seg undervisning ansikt til ansikt, men fortsatt et fleksibelt opplegg, er den kommunale skolen Rockridge Secondary et populært alternativ.

I tillegg til muligheten for å ut-arbeide individuelle læreplaner baserer skolen seg på «IB-pedagogikk», hvilket betyr at elevene i stor grad arbeider individuelt og prosjektbasert.

Ifølge rektor Trevor Kolkea kan skolen tilby elevene et uvanlig stort tilbud av ulike kurs og fag.

Hensikten er å kunne bygge opp under elevenes lidenskaper og å forberede dem godt på verden utenfor skolen.

For eksempel kan elevene, to til tre ettermiddager hver uke, velge fritt mellom kurs og aktiviteter slik som snekring, kunstig intelligens, friluftsliv, hockey og mye annet.

Elevene kan også velge å ta forskjellige sertifikater, slik som yogalærer- eller livredningssertifikat.

På skolen er det også en mulighet å tilegne seg hele eller deler av fag online og/eller utenfor skolens vanlige studietider.

Nære bånd De ansatte på The Balsam School opplever skolen sin mer som et samfunn eller en familie enn en skole. De er opptatt av å bruke et inkluderende og det de kaller et «rettighetsfokusert» språk, der de går i dialog med elevene for å finne årsaker og løsninger, dersom det for eksempel oppstår forstyrrelser i klasserommet. Alle foto: Johanna Eidse-Frænkel

The Balsam School

Avantgarde privatskole hvor elevene tilbringer halve uken utenfor klasserommet.

For rektor Erin Hussey handler det å drive privatskole delvis om å utfordre status quo. Hans innstilling er at barn har behov for hyppig og regelmessig kontakt med både samfunnet og naturen rundt dem. Et skolebygg beskriver Hussey som en «basecamp» hvor en studerer kartet og pakker sekken – slik at en senere på dagen eller uken er klar til å lære ute i verden.

Balsams skolebygg ligger således sentralt plassert i byen Kelownas «innovasjonssenter». I tillegg til å bruke tid på byens bibkiotek og forskjellige kulturelle tilbud og museer, deltar skolens i underkant 100 elever hver uke også i aktiviteter på en økologisk gård, samt på et ressurssenter for bostedsløse.

Rektor forklarer hvordan det å lære samfunnsfag, naturfag og matematikk ute i det virkelige livet, bidrar til at elevene opplever en sammenheng mellom skole og samfunn. Han mener man kan se stor forskjell på hvor motiverte Balsam-barna er for læring også senere i livet, kontra mange barn som har gått i vanlig skole.

– Fremtidens skole er fleksibel og digital

Men norsk forsker er ikke nødvendigvis enig med sin kanadiske kollega

Den kanadiske skoleforskeren Michael Barbour spår at omfanget av fleksible skoleløsninger vil øke i fremtiden, og at vi også i andre deler av verden kommer til å se en mye større variasjon når det gjelder barns utdanningsløp.

Barbour mener vi også vil se en stor økning i digitale hjelpemidler, online skoler og skoler hvor en kan velge en kombinasjon av undervisning online og ansikt til ansikt.

– Innen 10 til 25 år vil vi se en skole som tilbyr en stor rekke muligheter. Familier vil kunne sette seg ned og si: ‘ut fra våre muligheter som familie, og basert på mitt barns behov, velger vi dette ene opplegget av våre 20 ulike alternativer’.

I Norge har ikke Ole Jacob Madsen, psykolog og forfatter av den samfunnskritiske boken «Skolevegringsmysteriet», sett tilsvarende tegn til at en individualisert og fleksibel skole er på fremmarsj. Madsen er også usikker på om fleksibilitet er svaret på den norske skolens utfordringer.

– Et problem med fleksible opplegg kan være at det funker best for elever med ressurssterke foreldre, mens det er nettopp de ressurssvake elevene som trenger struktur mest.

– Medbestemmelse er også noe vi gjerne holder høyt, men som ikke alle opplever likt. Spesielt vanskelig kan medbestemmelse være når en ikke har det godt i utgangspunktet, sier han.

«Det brenner i den norske skolen»

I boken sin beskriver Madsen og medforfatter Gaute Brochmann hvordan ufrivillig skolefravær har økt markant de siste 15 årene.

Fra å være noe en på 2000-tallet ikke hørte mye om, og som ble sett på som en sjelden adferds-utfordring, er dette noe en i dag finner eksempler på i stort sett hvert eneste norske klasserom.

Det er en utvikling Norge deler med land som England, Irland, Sverige, Danmark, USA, India og Japan, ifølge Madsen.

Forfatterne beskriver ufrivillig skolefravær som et meget komplekst fenomen, og mener det er vanskelig å peke på én ting som hoved-utfordringen. De argumenterer imidlertid for behovet for å se på barns mistrivsel i skolen som et samfunnsproblem i stedet for et individuelt problem som skal løses innad i familien, eller i samarbeid med det enkelte barnet.

– Det er ikke nødvendigvis slik at det er skolen som er hovedårsaken, samtidig er skolen en institusjon som har ressurser og hvor det er mulig å gjøre strukturelle endringer, og det er derfor naturlig å begynne der, sier Madsen.

Utviklingen av nye metoder og alternativer for norske barn som strever, går ifølge Madsen altfor sakte. Han henviser til de ideologiske skillelinjene i norsk politikk som en av grunnene til at det er vanskelig å samles rundt de store reformene.

– Høyre- og venstresiden har ulike visjoner for skolen, og partiene er uenige om hva skolen skal være. Er det en kunnskapsskole vi vil ha, eller kanskje en enhetsskole, som i større grad legger vekt på mykere verdier?

At behovet for forandring er der, er det ifølge psykologen en nokså bred enighet om. Madsen poengterer hvordan det dessverre «brenner her og nå» for de elevene vi snakker om.

En elev som Eli ville for eksempel hatt lite å velge mellom i Norge, og ifølge Madsen er cirka 40 prosent av barna som sliter med ufrivillig skolefravær, nettopp nevro-divergente barn eller barn med forskjellige diagnoser.

Samfunnets ansvar

Men politikk til side: Ifølge Michael Barbour bør en i det minste ikke la det hvorvidt et barn har en ressurssterk familie eller ikke stå i veien for å finne løsninger for barna som ikke kommer seg på skolen.

– En er heller nødt til å se nøye på disse barnas behov og kompetanser, lete etter hovedtrekk og finne ut hvordan en kan designe ulike typer programmer som passer til disse barnas behov, sier Barbour.

– Det er til syvende og sist samfunnets ansvar og oppdrag å tilby ethvert barn en utdanning de kan ha nytte av.