Fraværende statsmakt. For noen år siden, da jeg forlot Niamey, hovedstaden i Niger, og satte kursen nordover på en oppkjørt grusvei, var det som om landet forsvant for meg. Det var ikke noe politi, ingen tegn på myndigheter, ingenting. Oversvømmelser hadde skylt vekk veien flere steder, og med hjulene på sine store lastebiler halvveis begravet i gjørme, var sjåfører blitt sittende fast i dagevis langs veien.

Her var det bare tuareger, «de blå menn» som de ble kalt på grunn av fargen mange har på sine blendende kapper og den blå grønnsaksfargen (nila) som de smurte på kroppen. Tuaregene, et berbisk gjeterfolk, var herrene av Sahara. Det er bedre å ha en tuareg med deg enn en GPS, ble det sagt blant de amerikanske spesialstyrkene jeg var stasjonert sammen med.

Min erfaring da jeg dro nordover fra Timbuktu i Mali, var enda mer ekstrem. Samtidig som det er en avkrok, er Timbuktu som en verdensby – komplett med et museum med middelalderske islamske manuskripter, et par anstendige restauranter og parabolantenner – sammenlignet med de stedene jeg var på vei til.

Jeg dro til Araouane, 240 kilometer nord for Timbuktu, inn i ørkenen. Araouane sto nevnt på kartet, som en hvilken som helst annen by. Men ingen i Timbuktu – og i hvert fall ikke i Bamako, Malis hovedstad langt mot sørvest – visste noe om Araouane eller om det fremdeles bodde noen der. Det tok 14 timer og en rekke motorstopp i den fine sanden for å komme seg til Araouane, en klynge ruiner i en enorm ødemark hvor bare kvinner, barn og eldre bodde – tuaregmennene var ute og plyndret eller handlet langs karavanrutene gjennom ørkenen. Her eksisterte ikke den maliske staten.

Underlagt sør. Man kan ta geografisk lærdom av dette. Ta en titt på et kart over Sahara, fra Atlanterhavet til Afrikas horn, og du vil se Mauritania, Mali, Niger og Tsjad, land som rommer denne ørkenen som er sammenlignbar i størrelse med hele USA. Legg så merke til hvor hovedstedene i disse landene ligger: De krøker seg sammen langt mot sør, i savanneområdet Sahel, hvor de er demografiske og miljømessige forlengelser av Vest-Afrika – og også hvor de lokale politiske elitene som ble innsatt av europeerne, befinner seg.

Du kan kjøre fra Cotonou i Benin ved Guinea-bukten, og dra nordover i hundrevis av kilometer til Niamey, og landskapet vil endre seg relativt lite – sammenlignet med det totalt forandrede landskapet en møter om en drar videre. For like etter at en drar nord eller nordøst fra Niamey, blir landskapet forvandlet til en fullstendig ørken. Det samme skjer om en forlater de andre hovedstedene i området. Da europeiske kolonimakter trakk opp grensene, bestemte de at ørkenen ikke skulle bli styrt fra et sentralt punkt i ørkenen, slik tidlige berberkulturer hadde gjort, men fra en fjern, kystorientert periferi på Sahels savanner.

Denne situasjonen ville ha gjort det vanskelig å styre innlandet selv under ideelle forhold. Men i denne delen av Afrika er forholdene de verst tenkelige, siden nivåene på utviklede institusjoner og transportårer er elendige, og det er hovedsakelig gjennom veier og institusjoner at innlandet styres. Det er lite økonomisk aktivitet i ørkenen som tvinger myndighetene til å opprettholde noe mer enn et svakt avtrykk der. Dette er snarere bystater enn land – Nouakchott, Bamako, Niamey, Ndjamena – med militærstyrker som forsøker å holde orden i tynt befolkede områder langt borte.

Statlige militærstyrker har aldri hersket over denne ørkenen; de har mesteparten av tiden snarere opprettholdt en stabil våpenhvile med tuaregene der (ofte ved å integrere sentrale tuaregkrigere ved lokale militærbaser).

Ingen penger, ingen makt. Demokrati har gjort situasjonen mer komplisert, selv om det har hjulpet en tradisjon for bedre styresett i gang. Som en diplomat i Bamako en gang forklarte meg, med demokrati var det mer press på lokale politikere for å bruke penger på de folkerike områdene i sør, i nærheten av hovedstaden, fordi det er der velgerne er. Og uten pengestøtte til disse ørkensamfunnene i nord, får man ingen styring over området.

Den mest effektive styringen jeg opplevde i tuaregens områder i Sahara, var den som ble ført av Algerie. For et par år siden tilbrakte jeg en måned i Tamanrasset helt sør i Algerie, like langt fra hovedstaden Alger ved Middelhavet som fra Lagos i Nigeria ved Guineabukten. Algerie er en funksjonell stat, med en svært profesjonell hær og institusjoner. Men det var den algeriske hæren som hersket over Tamanrasset og området rundt, ikke sivile statlige byråkrater. Sikkerheten selv i denne viktige byen i det sentrale Sahara – styrt fra Middelhavet, av en nordafrikansk stat – var ikke høy. Algerie som stat, på samme måte som Niger og Mali, tok slutt langt, langt borte, nærmere hovedstaden.

Tuaregdilemmaet, ved at disse berbiske halvnomadene nylig har erobret den nordlige halvdelen av Mali og muligens truer nabolandene, er egentlig ikke mulig å løse. Det moderne europeiske statssystemet er lite egnet for forholdene som råder i Sahara. Likevel er det ikke utenkelig at i nær fremtid, gjennom utbygging av bedre veier og mer robuste institusjoner – ting som følger økonomisk vekst og demokrati – vil styresmakter på steder som Bamako og Niamey kunne videreføre utviklingen langt inn i ørkenen, samtidig med at tuareger sikres en viss grad av autonomi. En uavhengig tuaregstat i Sahara ville da kunne eksistert mer formelt – og Vesten ville fremdeles hatt allierte i kampen mot Al-Qaida i regionen.

Svake institusjoner. Problemet i Mali, hvor lavere offiserer har kastet de valgte styresmaktene angivelig på grunn deres manglende evne til å kontrollere tuaregene i nord, er ikke bare det at et diktatur erstatter et demokrati. Problemet er også det at sentralmakten er flyktig i seg selv.

I sitt klassiske arbeid om utviklingsteori «Political Order in Changing Societies» (1968) påpeker Harvard-professor Samuel P. Huntington at mange styresmakter på steder som Afrika, ikke kan klassifiseres enten som demokratiske eller autoritære, fordi deres viktigste kjennetegn rett og slett er «skjørhet», uansett hvem som sitter ved makten. De har få institusjoner som sådan, og det er solide byråkratier snarere enn valg som virkelig definerer et system.

Så Mali og nabolandene vil vakle videre. Det vil være valg i Bamako – eller ikke. Det indre ørkenområdet vil bli kontrollert av tuaregkrigere – eller av en bataljon soldater ledet fra sør, fra hovedstaden. Det virkelig fundamentale dramaet vil utspille seg gradvis, utenfor medienes begrensninger.

Dette dramaet vil handle om hvordan, hvis overhodet, Afrikas imponerende vekstrater den siste tiden kan føre til fremveksten av større middelklasser. Det er større middelklasser som i neste omgang vil føre til mer effektive og solide statlige departementer, og til mer profesjonelle militærstyrker, så innlandet kan legges under kontroll og kunstige grenser kan gjøres mer praktiske. Landene omkring Sahara er på denne måten en mer ekstrem variant av den store afrikanske utfordringen, ettersom ørkenen har skapt den mest todelte befolkningen på hele kontinentet.

Og dette vil bli vanskelig. For eksempel det faktum at Angolas hovedstad Luanda som ligger ved kysten, opplever vekst på grunn av oljerikdom offshore, betyr ikke at de viltvoksende indre delene av landet gjør det samme. Det samme kan bli sagt om Mogadishu som nylig har opplevd en svak fornyelse, og om dét vil påvirke resten av Somalia eller ikke.

Den afrikanske utfordringen, eller i det minste en side av den, er å sikre at gode styresett og utvikling også sprer seg til områder langt fra hovedstedene.