Vi er inne i en ny tid og våkner opp fra drømmen om evig vekst og velstand til en ny virkelighet. Lenge har det vært advart om at klimaendringene vil bli dramatiske, og de siste årene er de blitt stadig mer merkbare: Det blir mer tørke og flere store skogbranner, det blir flom og jordras, isen smelter, og havene varmes opp.

Kort sagt blir verden mer ekstrem, mer uforutsigbar og mer krevende. Disse endringene gjør det nødvendig å tenke nytt, både om hva slags kunnskap som er relevant, og hvilke mulige fremtider som kan være bærekraftige.

Hva er antropocen?

Antropocen er navnet på den nye tiden. Menneskets tidsalder. Ennå er ikke begrepet offisielt, men de siste årene har vi nærmet oss en klarere erkjennelse av at vi har endret planeten i et omfang som kan kvalifisere for en ny geo-logisk epoke. Ordet antropocen kommer fra gresk ánthrōpos, som betyr ‘menneske’, og suffikset -cen, som betyr ‘ny’ (gresk: kainós), og som inngår i navnet til de fleste geologiske epoker*, altså tidsavsnitt i jordklodens historie på opptil flere hundre millioner år.

* Antropocen vil avløse holocen, som omfatter tiden fra slutten av siste istid for ca. 11 700 år siden, og frem til i dag. Holocen fulgte etter epoken pleistocen, som strakte seg fra omkring 2,58 millioner år tilbake til for ca. 11 700 år tilbake. Pleistocen omfatter tidsrommet for utvikling av mennesket (Homo sapiens). Kilde: SNL

Klimaendringer og naturtap gir oss også et nytt perspektiv på sammenhengen mellom kultur og natur, mellom vårt levesett og økosystemene vi både inngår i og er avhengige av. Den tette koblingen mellom klima og naturtap er etter hvert blitt åpenbar, ikke minst fordi økosystemene tar hånd om over halvparten av våre CO₂-utslipp, i tillegg til, bokstavelig talt, å demme opp for lokale og regionale klimaeffekter.

Frem til forrige århundre har vi mennesker måttet beskytte oss selv mot en truende natur og et tidvis krevende klima. I det meste av vår forhistorie har det vært få mennesker og mye natur. Naturen har vært oppfattet som en trussel som måtte tuktes og kontrolleres.

Nå er det omvendt. Ikke bare er vi flere, men hver av oss forbruker også stadig mer, og det er naturen som må beskyttes mot oss. Samtidig er det hevet over tvil at vi skaper et farligere klima med uoverstigelige konsekvenser både for kultur og natur.

Endringene vi nå ser både i natur- og klimasystemene, er så omfattende at de setter all tvil til side: Klimaet og naturen blir påvirket av industri og reising, transport og byggeaktivitet – ja, hele det massive forbruket av energi og areal som vår livsstil medfører. Også de små og helt hverdagslige valgene vi gjør, påvirker naturen rundt oss, siden det som skjer, skyldes den samlede og kumulative effekten av enkeltnasjoner og enkeltindivider.

Antropocen er altså navnet på en mulig ny geologisk epoke. I dette begrepet ligger mye mer enn bare en beskrivelse av naturvitenskapelige fakta. Det er også en diagnose på vår tid og en fortolkning av fremtiden. Og i denne fortolkningen ligger også en idé om hva mennesket er, og hva menneskeheten kan få til, på sitt verste og på sitt beste.

Atombomben og innsjøen

Aldri før er en slik epokeendring blitt definert mens den pågår. Derfor strides geologene om hvorvidt vi faktisk er på vei inn i en ny epoke eller ikke. Flere kriterier for en geologisk epoke er på plass: Klimaendringene er synlige i jordlagene, og sporene finnes over hele kloden. Men det trengs en såkalt golden spike, altså et konkret sted som kan fungere som en markør for de geologiske endringene, som fortsatt vil være synlige om hundre tusen år.

Sommeren 2023 kom nyheten at en golden spike var funnet, nemlig Crawford Lake i Ontario, Canada. Den lille innsjøen er spesiell fordi den er stillestående og ligger avsides til. Endringer i atmosfæren og klimaet kan avleses ved årvisse avleiringer på bunnen av innsjøen. Forskere vil kunne bruke disse som et mål på hvordan Jorden responderer på menneskelig aktivitet. Dersom International Union of Geological Sciences (IUGS) vedtar det på sin neste konferanse i august 2024, vil vi offisielt befinne oss i en ny epoke.

Når begynner så den nye epoken? Det er mange mulige svar på dette, men ett veldig konkret omfatter en bombe, eller en serie bomber: Atomprøvesprengningene som pågikk fra 1950-tallet, ga en varig endring av isotoper og celler over hele kloden. På de mest avsidesliggende steder i verden – og i isbreer, villmark, fjell og havbunn – finnes det spor av atombombene. Planter og dyr, og også hvert eneste levende menneske, har spor av atombombene i kroppen.

Mennesket i antropocen

Hva skal vi tenke om mennesket og menneske-heten i antropocen? Vi er en byrde for det meste av planetens øvrige liv, men samtidig en art med helt spesielle innsikter og muligheter. Og enda viktigere nå: Hvordan skal vi forholde oss til det? Hvilken visjon skal vi ha for fremtiden, for et godt liv og for samfunnets retning? Den kursen vi staker ut nå, må ha som premiss at dagens kurs underminerer livsgrunnlaget for dem som kommer etter oss.

Erkjennelsen av at maktforholdet mellom mennesket og natur er fundamentalt endret, sitter langt inne. Det har endelig gått opp for oss at «the solution to pollution is dilution» er et selvbedrag. Både himmel (i alle fall atmosfære) og hav har sine begrensninger. Vårt voksende økologiske fotavtrykk skyldes summen av økende folketall og økende forbruk av energi og areal.

Aller mest bidrar vi i Vesten, som i lang tid har betraktet vår egen kultur og teknologi som over-legen, og et resultat av fremskritt som på sikt skal redde verden. Det største paradokset er at den fossile økonomien, som var en velsignelse for menneskeheten i to hundre år, nå er blitt vår forbannelse.

Den årlige overforbruksdagen, da verden har brukt opp planetens beregnede, tilgjengelige ressurser for det året, kommer tidligere år for år. I 2023 falt den på 2. august – etter det forbruker vi av det som hører til fremtidens generasjoner. Dette ranet fra fremtiden er et av vår tids store moralske dilemmaer. Vi har nedprioritert verdien av fremtidig liv. Regner vi ut fra norsk forbruk alene, ville overforbruksdagen kommet allerede 12. april og kreve 2,7 jordkloder.

Det er vanskelig å være uenig i at det ikke kan fortsette slik. Men hva gjør vi? Hvordan kan vi endre det livet vi lever, den økonomien vi stoler på, ressursene vi tjener på? Har vårt politiske system rom for radikal endring?

Som samfunn og sivilisasjon står vi overfor enorme utfordringer. Antropocen avdekker ikke bare vår styrke, men også vår sårbarhet. Den viser hvordan alle folk og regioner er avhengige av andre, for ingen løser en klimakrise på egen hånd. Tiden er knapp, men vi må likevel forsøke å tenke langsiktig og tenke sammen:

Hvilket samfunn kan gi håp for våre etterkommere i syv generasjoner eller, for den saks skyld, om tusen år? Hvordan legger vi til rette for et rikt liv med enklere midler? Det er et stort ansvar som hviler på vår generasjon, og det er neppe en trøst at dette ansvaret blir enda større for de neste generasjonene.

Antropocen er en epoke som krever at vi tenker nytt. Ingen fagfelt er helt uberørt av de nye innsiktene om menneskets destruktive kraft og dertil hørende ansvar, og alle fagfelt kan bidra. Klimaendringer og naturtap er ikke sektortemaer som kan behandles isolert. De utgjør også den største trusselen mot global helse, påvirker geopolitikk og utfordrer global sikkerhet.

Nødvendigheten av tverrfaglighet og samarbeid på tvers av disipliner og sektorer betones i mange sammenhenger. Det er også dette vi tar på alvor i boken og forelesningsserien «Antropocen» ved Universitetet i Oslo. Her forsøker vi å tenke sammen, på tvers av så ulike fag som biologi og filosofi, teologi og antropologi – og videre inn mot fagområder som geologi, økonomi, jus, medisin, pedagogikk og psykologi.

Hos studentene ser vi frustrasjon og fortvilelse, men også et løfterikt engasjement som vekker håpet, og en vilje til å tenke nytt. Også dette er innsikt ved overgangen til en ny epoke: Vi har mye kunnskap om risiko og usikkerhet, men ser ut til å være lammet av det utbredte ønsket om vekst, velstand og økonomisk trygghet.

Universitetene har et spesielt ansvar for nytenkning både gjennom sin undervisning og sin forskning. Det er lett å føle at vi ikke har anledning til å stoppe opp og tenke nytt, tenke lenger, tenke enklere, om livet og livets mening, om mennesket og dets sted i kosmos.

Sannheten er at vi ikke har råd til å la det være, og at overgangen til et økologisk bærekraftig samfunn blir mer smertefull jo lenger vi blir sittende på gjerdet.

Artikkelforfatterne er redaktører for antologien «Antropocen – Menneskets tidsalder» som ble utgitt i januar på Res Publica forlag. I boken forklarer forskere fra ulike fagfelt den nye sammenhengen mellom menneske og natur som kjennetegner antropocen.