Astronomer har siden 1960-tallet bekymret seg stadig mer over konsekvensene av lysforurensing, definert som «kunstig, unødvendig lys som forstyrrer naturens nedarvede egenskaper.»

En studie publisert i fagtidsskriftet Science konstaterer at nattehimmelen er blitt 10 prosent lysere de siste tiårene. Der det en gang var mulig å observere 250 stjerner i 2005, er nå bare rundt halvparten synlige. På en hvilken som helst hverdagskveld vil kun én av fem europeere kunne glede seg over synet av Melkeveien. 

Lysforurensing tas nå alvorlig. Den forstyrrer menneskets mest grunnleggende mekanismer, inkludert vår indre klokke som igjen regulerer kroppens livsviktige mekanismer og prosesser, deriblant «sovehormonet» melatonin.

Er fremtiden lys?

Som Johan Eklöf minner oss om i sin fascinerende bok, er vi dag-vesener, med en medfødt engstelse for nattemørket. Lyset tiltrekker oss, skriver han: Dets spredning er blitt symbol for fremskritt, rikdom og makt.

Selv om dampmaskinen gjorde den industrielle revolusjon mulig, var det glødelampen som virkelig forvandlet vår hverdag og døgnrytme. Men, spør Eklöf, har Thomas Alva Edisons oppfinnelse til menneskehetens gode gått for langt?

Verden omkring oss styres av små endringer i miljøet, der livsviktige prosesser på nattetid påvirkes av en omseggripende lysstyrke fra byer, tettsteder og hytter som opptar stadig større deler av vårt landareal.

Har elektrisiteten en livstruende bakside som vi først nylig har begrepet rekkevidden av? Bør vi gjenopprette mørket og nattehimmelen?

Forskeren er på sitt beste når han skildrer hva som skjer med dyr, planter og oss selv når mørket må gi etter for lysets erobring av døgnets timer. Han er inspirert av japaneren Junichiro Tanizakis bok «En hyllest til skyggene» fra 1933. Den ansporet flere japanske byer til å dempe, filtrere og nyansere belysningen for å gi skyggenes og husfasadenes tekstur nytt liv.

Å beundre, uansett hvor på kloden man befinner seg, en stjernebestrødd, mørk nattehimmel uten lysforurensingens distraksjoner er en stadig sjeldnere opplevelse. Dette har også en dyp eksistensiell dimensjon:

Stjernetåker- og bilder er ikke bare et veikart til fjernere planeter, men kan også ta oss med på lysårlange reiser bakover i tid og rom.

Havskilpaddenes skjebne

«Støvsugereffekten» kalles fenomenet når storbyens lys tiltrekker seg insekter fra landsbygda, og dermed endrer balansen i viktige økosystemer. Menneskeskapt lys reflekteres i asfalt, betong, glass og lakkerte biltak og -panser, og kan få nattinsekter til å legge egg på det de tror er vannflater.

En studie publisert i tidsskriftet International Journal of Aviation Science, støtter teoriene om at kunstig belysning om natten påvirker trekkfuglene. Selv lyset i de mindre belyste områdene, som for eksempel småbyer uten høyblokker og skyskrapere, påvirket fuglenes trekkmønster, skriver Forskning.no.

Kunstig lys endrer mange dyrearters naturlige adferd. Navigasjonsproblemer dukker opp spesielt for marine dyr i kystområder. Lysforurensing både i Middelhavet og Stillehavet gjør at havskilpadder forveksler kunstig lys med månen og stjernene. Dette kan føre til at de går seg vill, og velger feil retning, vekk fra havet, etter å ha lagt egg, med dødelig utfall.

Også de vakre monarksommerfuglene er i fare under den årlige migrasjonen mellom Canada og Mexico – en distanse på mer enn 7000 kilometer. Avreisetidspunktet deres avhenger av solens vinkel på horisonten. Og hunnsommerfuglene mellomlander for å legge egg underveis. Bommer de på landingsplassen, er deres enveisreise bortkastet, med betydelige konsekvenser for bestanden.

En stadig økende mengde nattdyr er nå oppført på listen over truede arter. Halvparten av alle insekter er nattdyr. Mange av dem leverer uvurderlige økosystemtjenester som pollinering. Nattaktive flaggermusarter sørger for jakt på skadedyr.

Mangel på mørke

Lysforurensing har også forårsaket endringer i det tradisjonelle forholdet mellom rovdyr og byttedyr, og bidrar til store tap av klodens biologiske mangfold.

De fleste uglearter gir fra seg sine karakteristiske kallesignal før natten faller på, og ved daggry. Geparden, som før foretrakk å jage i dagslys, bruker nå oftere, i skjul av mørk vegetasjon, fullmånelyset til å finne sitt bytte.

For natteinsektene er tettheten av byens gatelys en voksende trussel. To tredjedeler av alle trekkfugler gjør unna sine langruter når månen og stjernene skinner fra en klar himmel. Når det er skyet, regn eller tåke søker de lavere terreng der hindringer dukker opp i form av master, tårn, speilglassvinduer, opplyste drivhus og – nylig – vindturbiner. 

Flere nasjoner har i det siste gått til motangrep mot forstyrrende lyskilder ved å utvikle «mørkefremmende» tiltak: Spania, Tsjekkia og Slovenia var tidlig ute, fulgt av Italia, Kroatia og Nederland. Det forventes at Frankrikes lovverk fra 2021, som likestiller lysforurensing med støy og bråk, vil vise vei.

I tillegg har både kommuner og arkitektkontorer begynt å ansette «lysdesignere» som har utviklet nye LED-lyskonsepter, og lampearmatur som retter lysstrålene nedover mot veier, løyper og stier istedenfor å slippe dem opp i luften.

Mørket er blitt en mangelvare, som rent vann, frisk luft og stillhet. Når sansene våre angripes eller overstimuleres, øker risikoen for at de sløves eller taper evnen til å holde oss i live. Det er neppe tilfeldig at Vincent Van Goghs intense malerier av den nesten eksplosive stjernehimmelen over Provences slettelandskap blir sett av millioner av mennesker hvert år.

Er vi på vei dit – at vi må på museum for å gjenoppleve hva tidligere generasjoner tok for gitt? Vi er ikke der ennå. Med Johan Eklöf som veiviser kan lysforurensing sammen-lignes med det som truer hav, skoger, vidder, fjorder, landskap og luften vi puster inn.

Carpe noctem – er oppfordringen som avslutter hans betimelige bok:

Grip natten.