– Horror er kompliserte greier.

Det sier den norske regissøren André Øvredal, som har slått seg opp som skrekkfilmregissør i Hollywood de seneste årene. Hans siste film, Dracula-grøsseren «The Last Voyage of the Demeter», hadde premiere tidligere i høst, distribuert av Universal Pictures. Øvredal har laget skrekkfilm i over ti år, og har merket at det er blitt mer utfordrende å tilfredsstille fans av sjangeren.

Det gjelder særlig det yngre publikummet, som tradisjonelt sett har vært dem som ser mest horror. Unge mennesker liker fremdeles å ha en unnskyldning for å holde hverandre i hånden på kino eller i sofaen. Forventningene deres er derimot litt annerledes enn de var 1980- og 90-tallet.

– Dagens unge foretrekker skrekkfilm som tar sjangeren på alvor. De ønsker seg også høyt tempo, siden de kjeder seg lett. Å fortelle en historie som appellerer til et mer utålmodig publikum – og samtidig gi seg selv tid til å bygge opp spenning – er en kinkig, men gøyal utfordring, sier Øvredal da Aftenposten Innsikt møter ham i Los Angeles.

Regissøren synes også det stort sett er en takknemlig oppgave å jobbe innenfor skrekk, siden sjangeren har en stor og trofast fanskare som ser omtrent alt de kommer over av horror. Ulempen er at det er vanskelig å overraske et publikum som kjenner alle triksene og har sett «alt».

– Personlig liker jeg derfor å bryte litt normer når jeg lager skrekkfilm. Publikum ønsker seg imidlertid også de faste ingrediensene som de forbinder med sjangeren. Så oppgaven blir da å innfri disse forventningene, men samtidig skape noe som ikke er fullstendig forutsigbart. Denne balansegangen er den største utfordringen med moderne grøsserfilm. Det er mange hensyn å ta, sier regissøren.

Peele-effekten

I takt med at publikums forventninger har endret seg, har grøsserformatet gjennomgått en utvikling. En av de større skrekkmilepælene i moderne tid fant sted i under Oscar-utdelingen i 2018. Da vant regissøren Jordan Peele prisen for beste manus for sin nærmest genierklærte grøsser «Get Out».

Til da hadde de mest prestisjetunge prisdryssene stort sett gitt blaffen i skrekksjangeren. Peeles elegante og klaustrofobiske skildring av rasisme i dagens USA, traff imidlertid tidsånden så grundig at den ble umulig å ignorere under «award season».

«Get Out» sørget for at horrorfilm ble mer stuerent, og gjorde gamle fordommer om at skrekk bare er fordummende underholdning, til skamme. Grøsseren banet også vei for en rekke nye horrorproduksjoner, fortalt fra et afro-amerikansk perspektiv.

– Uten Peele ville vi neppe ha fått filmer som «Bad Hair» «Antebellum», «Nanny», «Master» og HBO-serien «Lovecraft Country», sier kritiker og skrekkfilmekspert Espen Svenningen Rambøl.

Han bekrefter at «Get out» utvilsomt var et vannskille, men understreker at det er strømmetjenestenes inntog som virkelig har revolusjonert skrekksjangeren.

– Deres konstante hunger etter innhold har gjort det lettere å få finansiert slike filmer, sier han.

Og det er ikke bare giganter som Netflix og HBO Max som er på jakt etter horror. Flere nisjestrømmetjenester, som skrekkplattformen Shudder, støvsuger også markedet for slik film. Økt etterspørsel har ført til at vi kan snakke om en skrekkfilmrenessanse. Aldri har utvalget vært bredere enn nå.

Svenske feriemareritt og paranoia til folket

Det er lenge siden skrekkfilm var synonymt med slasherfilmer som «Halloween» (1978), «Fredag den 13.» (1980) og «A Nightmare on Elm Street» (1984), hvor en blodtørstig superskurk slakter ned tenåringer.        

– Spennvidden er mye, mye større nå. Jeg opplever at det er mer tillit til skrekkregissører som ønsker å fortelle ukonvensjonelle historier, noe som er gode nyheter for alle som har egne ideer, sier Øvredal.

De store studioene resirkulerer riktignok fremdeles gamle merkevarer som «Halloween»-, «Scream»- og «Saw»-seriene. Men parallelt har det dukket opp nye aktører som har skjønt at det er penger å tjene på nyskapende og tidsriktig horror. Produksjonsselskapene Blumhouse og A24 er to av de viktigste.   

– Særlig A24 er blitt en merkevare som nå nærmest er synonymt med sofistikert horror. De er gode på å finne nye talenter, og villige til å finansiere risikoprosjekter de større studioene aldri i verden hadde våget å røre. A24 fortjener en stor del av æren for å ha revitalisert skrekksjangeren, med titler som «Midsommar» (2019), «The Witch» (2015) og «Talk to Me» (2022), sier filmkritiker Rambøl.

Moderne horror er likevel tradisjonell i den forstand at filmene skildrer samtidens redsler. Skrekk har alltid vært et godt barometer på hva storsamfunnet frykter mest. På 1950-tallet var skrekkfilmer ofte allegorier for trusselen utenfra, som den kalde krigen eller atomkappløpet. «Godzilla» (1954) og «Invasion of the Body Snatchers» (1956) er to eksempler på det.

Inn mot 1970-tallet, da USA var dypt traumatisert av splittelsen som Vietnam-krigen førte med seg, begynte man å se innover. Skrekkfilmen var da ofte inspirert av tanken på at noen fra lokalsamfunnet kunne vise seg å være et monster, som i «Night of the Living Dead» (1968) eller «Motorsagmassakren» (1974). Nye grøssere skildrer imidlertid litt andre mareritt.

– En urovekkende stor del av dagens skrekkfilmer er preget av total håpløshet. Vi ser også mange historier der hovedpersonene ikke kan stole på sin egen virkelighetsoppfatning, eller hvor frykten for at man holder på å bli gal, er en viktig ingrediens, sier Rambøl.

Han trekker frem «Hereditary» (2018) med Toni Collette og Gabriel Byrne, «Smile» (2022) og «The Invisible Man» (2020) med Elisabeth Moss som eksempler på det. Skrekkfilmeksperten tror moderne filmskapere lar seg inspirere av en verden preget av fremtidsfrykt.

– Kombinasjonen av pandemi, isolasjon, Trump, nedgangstider, klimakrise, krig, sosiale medier og politisk polarisering har trolig skapt en grobunn for depresjon, psykiske problemer og pessimisme, som nå speiles i skrekkfilmene, sier han.

Pandemi og horror

Skrekkfilmregissør Brian Duffield innrømmer glatt at hans siste science fiction-grøsser «No One Will Save You» er delvis inspirert av korona-pandemien. Den kritikerroste filmen ble nylig sluppet på Disney+. Historien kretser rundt Brynn (Kaitlyn Dever), en ung kvinne som lever i ensomhet. Lokalsamfunnet vil ikke ha noe med henne å gjøre. Så da den lille byen blir invadert av romvesener, må Brynn redde seg selv. Hovedpersonen blir også tvunget til å ta et oppgjør med traumer hun lenge har forsøkt å begrave.

– Handlingen har paralleller til nedstengningen under pandemien, da vi ble sittende alene med tankene våre. Covid tvang oss på et vis til å finne ut hvem vi er, da verden utenfor bare forsvant, sier regissøren til Aftenposten Innsikt via Zoom.

I likhet med Øvredal synes også Duffield at det er utfordrende å lage horror for et moderne publikum. Han mener nøkkelen til god skrekk er ikke å undervurdere seerne.  

– For de er som regel mye smartere enn oss regissører. Dumme plott gjør det også vanskelig for publikum å leve seg inn i handlingen. Jeg var derfor veldig opptatt av at oppførelsen til Brynn og avgjørelsene hennes virket realistiske. At seerne ville tenke: «Det der ville jeg også gjort i den situasjonen», forklarer Duffield.

Regissøren, som selv er horrorentusiast, mener vi er inne i fantastisk periode for grøss.

– Det virker som det slippes en helt unik og banebrytende horrorfilm hver eneste uke, sier han.       

Duffield har også valgt å pushe grenser med sin nye film. «No One Will Save You» er nesten blottet for dialog. Kun fem ord ytres i løpet av de 93 min-uttene filmen varer. Regissøren er ikke bekymret for at det vil gjøre grøsseren vanskelig tilgjengelig for seerne.

– Nei, jeg mener dagens horrorpublikum er modne for en film med et slikt grep. Moderne fans av sjangeren liker at man utfordrer dem, slår han fast.

Hardt arbeid

Til tross for et ras av kritikerrost og prisbelønnet horror de siste årene, mener Øvredal at det ennå er et stykke igjen til skrekkfilmen nyter samme status og prestisje som «vanlige» spillefilmer.

– Skrekk er fremdeles en sjanger som både er respektert og ikke respektert samtidig. Det er et merkelig fenomen, som jeg fremdeles ikke er blitt helt klok på, sier han.

Skrekkfilmens frynsete rykte skyldes delvis at det er billig å produsere slik film, så det er mange som prøver seg på formatet. Da går det opp og ned med kvaliteten. I tillegg følger skrekkfilmen ofte en formel. Publikum må skremmes, og filmen skal føles litt som en berg-og-dal-banetur.

– Men jeg synes det er urettferdig å avfeie en hel sjanger som mindreverdig på grunn av dette. Det er faktisk utrolig krevende å lage gode filmer innenfor skrekkrammene, og det ligger som regel enormt mye arbeid bak. Det tror jeg ikke alle vet eller forstår, sier han.

Men om enkelte filmentusiaster fremdeles rynker på nesen av skrekksjangeren, så elskes den av publikum. Alt tyder også på at den økte etterspørselen etter horror, inkludert den ukonvensjonelle, vil vedvare. Særlig strømmetjenester er villige til å satse på skrekkfilmer som har et smal-ere nedslagsfelt. De bryr seg mer om at innholdet deres blir snakkiser på sosiale medier enn om seertall, slik reklamefinansierte kanaler er avhengig av. Strømmetjenester er mest opptatt av å tilby nok innhold for å holde på abonnentene sine, og at innholdet de satser på, skaper engasjement.

Dagens skrekkfilmskapere kan derfor koste på seg å være mer kompromissløse, både i tema og utførelse. Det er også stor takhøyde for originalitet, men slik har det egentlig alltid vært innen horror.

Det er lett å glemme at «Halloween», «A Nightmare on Elm Street» og «Motorsagmassakren» – som i dag anses som klassiske skrekkfilmer – var fullstendig banebrytende da de ble sluppet på 1970- og 80-tallet. Det var ikke før andre prøvde å etterligne dem eller man begynte å spy ut oppfølgere, at de ble kilder til klisjeer.

– Arven etter gamle mestere som John Carpenter, Wes Craven eller Tobe Hooper lever derfor fortsatt i beste velgående. De lærte oss viktig-heten av å fortelle nye historier, fremfor konstant å resirkulere gamle merkevarer eller selge nostalgi på billigsalg, sier Rambøl.

– Det virker det som den nye generasjonen med skrekkfilmregissører har skjønt verdien av, og det skal vi være glade for.