Henger med i tiden Bilder av kommunistikonene Mao og Che Guevara pryder veggen i den ny-maoistiske bokhandelen «Utopia» i Beijing, 29. mars. 45 år etter at Maos kulturrevolusjon gjorde storbyen Chongqing til en ideologisk kamparena, er den igjen s...
Forurenset. Det er tidlig ettermiddag i Beijing. Den brunlige smoggen har blandet seg med en melkeaktig tåke og lagt seg som en fuktig deig over byen. I taxi gjennom forretningsdistriktet Chaoyang, er det så vidt man skimter lårene på det emblematiske nybygget til Kinas rikskringkasting som mest av alt ligner et par oppreiste bukser. Luftkvaliteten er mildt sagt dårlig. På måleinstrumentene på taket av den amerikanske ambassaden ble det kvelden før registrert 419 på en skala fra null til 500. Det er på ingen måte rekord, men nok til at lungene føles trange og at smaken og lukten av brunkull og eksos setter seg fast i slimhinnene.
I en amerikansk storby ville tilsvarende tall betydd full evakuering, men for Beijings innbyggere er det få steder å dra. En blek Yu Hua, kledd i slitte jeans og en litt sliten dressjakke, har søkt tilflukt i den luksuriøse resepsjonen på Friendship Hotel nord i byen. Som alle andre snakker han om målingene. «Jeg har vært syk i en måned nå», sier han nedslått. Han tar opp et lommetørkle fra jakken og hoster opp en propp fra luftveiene. Hostekulene kommer jevnlig og blir under samtalen en fysisk påminnelse om selve hovedpoenget: Det skrikende behovet for politiske reformer i et land som hensynsløst jakter ny økonomisk vekst.
Blodig karneval. Yu Hua tilhører en generasjon kinesiske forfattere som vokste opp under Kulturrevolusjonen, tiden mellom 1966 og 1976 da deler av Kinas urbane befolkning fulgte Maos oppfordring om å sette revolusjonens fiender på plass. «For meg var det vanlig å gå ned en gate dekorert med propagandaplakater og stadig støte på mennesker med blod strømmende nedover ansiktet», skriver han i «China in Ten Words (CTW)». Hvem som til enhver tid var fienden, kunne skifte fra dag til dag. I romanen «Brothers», Yu Huas bredt anlagte satire over Kinas utvikling de siste fire tiårene, beskriver han dette blodige karnevalet som en blanding av beksvart komedie og hjerteskjærende tragedie: Den godmodige barnefaren Song Fanping veiver den ene dagen ivrig det røde banneret, for så den neste å bli stemplet som en av revolusjonens fiender. Etter uker med tortur blir han til slutt slått ihjel av 11 rødegardister som spiser lunsj på omgang mellom øktene.
«Selv om dagens samfunn ser helt annerledes ut på overflaten, så er Kulturrevolusjonen stadig med oss», sier den bleke skikkelsen i hotellbaren.
Yu Hua mener blant annet å kjenne igjen det storpolitiske dramaet som har utspilt seg i Kina de siste ukene, etter at den prominente partisekretæren Bo Xilai ble avsatt som øverste politiske leder for megabyen Chongqing.
«Embedsmenn på alle nivåer i byadministrasjonen kjemper om å vise sin lojalitet til sentralmakten i Beijing», sier Yu Hua. «De bruker akkurat de samme frasene som ble brukt under Kulturrevolusjonen. Så fort en mann faller i unåde, stiller alle seg opp for å uttrykke sin lydighet til partiet.»
Det politiske systemet er med andre ord stadig det samme: Kina har bare beveget seg fra en revolusjonær sosialisme til en revolusjonsartet kapitalisme. Selv om Bo Xilai og hans kone nå blir etterforsket for henholdsvis «alvorlige disiplinærbrudd», og drapet på en britisk forretningsmann, blir avsettelsen også tolket som uttrykk for en ideologisk maktkamp i partiet. Tesen er at venstrepopulisten Bo ble avsatt fordi han flørtet med det maoistiske arvegodset. I Chongqing hadde folk på nytt begynt å synge røde kampsanger på byens plasser, hvilket fikk den økonomisk mer liberale og politisk reformvennlige statsministeren Wen Jiabao til å advare mot en ny Kulturrevolusjon.
«Det er særlig tre problemer som er i ferd med å gjenopplive folks politiske lidenskap: Gapet mellom fattig og rik, korrupsjon og forurensning», sier Yu Hua. «De som mest sannsynlig vil kunne ty til vold er migrant-arbeiderne, de fattige i storbyene som nå bærer de verste konsekvensene av forurensningen.»
Rå maktbruk. Men om Kinas politiske ledelse ser Kultur-revolusjonens spøkelser på høylys dag, mener forfatteren at den revolusjonære energien primært har tatt nye former. «Etter å ha deltatt i en massebevegelse under Kulturrevolusjonen, tar vi nå del i en annen: Økonomisk utvikling», skriver han i et av essayene i «CTW». Likevel er det ikke først og fremst i folket energien lever videre: Det er på det lokale myndighetsnivået at revolusjonens absurde og brutale verden stadig reproduserer seg ifølge forfatteren.
«Vårt økonomiske mirakel beror i betydelig grad på de lokale myndighetenes absolutte autoritet», skriver han i «CTW». Resultatet er en utviklingsmodell basert på rå og lovløs maktbruk mot befolkningen, hvilket får Yu til å konkludere med at den revolusjonære volden i dag er institusjonalisert.
Mye har likevel forandret seg siden Kulturrevolusjonens dager. I «Brothers» tegner Yu Hua opp et satirisk bilde av utviklingen innen seksualmoralen, fra en bluferdig kultur der man rødmet over den minste detalj – til jomfrukonkurranser fri for jomfruer. «Kulturrevolusjonen var nonnens tidsalder, nå lever vi i prostitusjonens tidsalder», slår han fast.
«Ethvert samfunn som er så undertrykt, vil naturlig nok slå over i sin motsetning.»
Romanen fanger inn det moralske vakuumet som oppstår når et verdisystem kollapser. «Kulturrevolusjonens kommunistiske verdier var falske», understreker han. «De ble presset på folket, men fant aldri veien inn i deres hjerter. I påvente av et nytt verdisystem man kan slutte seg til, har det oppstått en følelse av tomhet og frykt.»
Denne moralske kollapsen er et tema som stadig går igjen i den nye kinesiske litteraturen. Det er likevel sjelden at forfatterne går bak symptomene og peker på de politiske årsakene. Yu Hua tar bladet fra munnen:
«Det største problemet i dagens kinesiske samfunn er mangelen på tillit. Grunnen er at landet mangler et tillitsverdig styresett.» Han viser til hvordan beslutninger tas i all hemmelighet og hvordan fortiden stadig forblir innhyllet i tåke. Skal Kina komme seg ut av den moralske krisen og finne kilder til nye verdier, må man starte med myndighetene. «Mye av bedrageriet og falskneriet som finner sted, er i regi av dem, eller blir støttet av dem», sier han. «Så lenge de ter seg slik, er det vanskelig for folk flest å oppføre seg annerledes.»
35. mai. Mens «CTW» ikke overraskende ble forbudt i hjemlandet, har «Brothers» vært en betydelig salgssuksess. Selv om romanens satiriske narrespeil tar opp flere av
de samme temaene som essaysamlingen, har den fiksjonaliserte versjonen kommet helskinnet gjennom sensuren. «Den tar en 35. mai, mens «CTW» er 4. juni», sier Yu Hua, med henvisning til hvordan man omgår sensuren forbundet med massakren på Tiananmen-plassen: Da det ikke er mulig å søke direkte på datoen 4. juni 1989, har internettbrukerne diktet opp 35. mai som et alternativt søkeord.
Yu Hua insisterer likevel på at situasjonen for kinesiske forfattere stadig blir bedre. «Det faktum at jeg kan skrive det jeg gjør uten represalier, er et bevis på det», sier han.
Å påvise likhetstrekk mellom Kinas nye utviklingsmodell og Det store spranget fremover (Maos katastrofale forsøk på å innhente industrilandenes jernproduksjon) som Yu Hua gjør i «CTW», kan likevel neppe ha gjort ham særlig populær hos Kinas elite.
Etter et par nye innpust ute i Beijings gater, synes parallellen umiddelbart å gi mening likevel. Kanskje så mange som 30 millioner mennesker døde av hungersnød under Det store spranget. Hvor mange skal dø av luftforurensning i Kinas storbyer de neste tiårene?
Med en ny hostekule til farvel, tar Yu Hua seg over den firefelts motorveien foran hotellet. Snart har han helt forsvunnet i den grå smoggen.