Aftenposten: Vil sprenge atomvåpen nær Norge. Satellittbilder viser økt byggeaktivitet.

Siden USAs dramatiske bruk av atombomber over Hiroshima og Nagasaki i 1945, er det gjennomført over 2000 kjernefysiske prøvesprengninger – hovedsakelig i regi av USA og Sovjetunionen, med millioner av tapte liv og uopprettelige miljøskader som konsekvens. Prøvestansavtalen fra 1996 mangler fortsatt tilslutning fra flere land.

Første test

Det er grytidlig på morgenen i ørkenen utenfor New Mexico 16. juli 1945.

J. Robert Oppenheimer har blikket rettet nordover. 9 kilometer unna, i et 30 meter høyt avfyringstårn, henger kreasjonen hans – en plutoniumsbasert bombe med kodenavnet «Trinity».

En stemme på FM-radioen teller ned fra ett minutt, mens observatørene legger seg på ryggen med føttene mot testområdet.

Eksakt klokken 05:29:21 detonerer bomben. Tårnet pulveriseres, og en oransje ildkule skyter opp mot atmosfæren, før den brer seg utover i en soppsky som strekker seg 12 kilometer i været.

Fjellene rundt ble ifølge øyenvitner opplyst «sterkere enn dagslys» i to sekunder, og observatører ved basecamp, 16 kilometer unna eksplosjonen, fortalte at luften ble «het som i en ovn». Tross ønsket om hemmelighold, ble soppskyen observert fra over 250 kilometer unna.

Skuende mot spetakkelet skal Oppenheimer, oppfinneren av bomben, angivelig ha tenkt på et vers fra den hinduistiske teksten Bhagavadgita:

«Nå er jeg blitt døden, ødelegger av verdener».

Starten på atomalderen og kald krig

«Trinity»-testen markerte inngangen til atomalderen, og bare tre uker senere ble eksperimentering til grufull virkelighet. Da slapp USA atombombene «Little Boy» og «Fat Man» over Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august 1945.

«Trinity» var den første av 1030 tester USA gjennomførte frem til 1992. Testen markerte også starten på et globalt våpenkappløp under den kalde krigen, hvor flere nasjoner knivet om å bli en ledende atommakt.

Amerikansk og britisk etterretning anslo at Sovjetunionen ikke ville klare å ferdigutvikle kjernevåpen før tidligst 1953. Det kom derfor som en overraskelse da sovjetiske forskere, med lederen for Sovjets atombombeprogram Igor Kurtsjhatov i spissen, detonerte bomben «RDS-1» eller «Første lyn», av USA omtalt som «Joe 1», 29. august 1949 i dagens Kasakhstan. Frem til 1990 gjennomførte Sovjetunionen hele 715 tester – de aller fleste i Kasakhstan.

Storbritannia fulgte raskt etter og gjennomførte sin første av 45 prøvesprengninger i 1952, på Montebello-øyene vest i Australia. I tiårene som fulgte, føyet også Frankrike, Kina, India, Pakistan og Nord-Korea seg inn i rekkene av atommakter, og foretok kjernefysiske prøvesprengninger.

Totalt er det globalt gjennomført 2056 testdetoneringer. Nord-Korea, siste nasjon ut, gjennomførte den siste kjente testen så nylig som i 2017.

Fire varianter

Testmetoder og lokasjoner har variert gjennom tiårene, og prøvesprengninger deles ofte inn i fire ulike hovedkategorier: atmosfærisk, underjordisk, utenfor atmosfæren og undersjøisk.

De aller første prøvesprengningene var alle atmosfæriske, og detonasjonene var gjerne festet til tårn, ballonger, sluppet fra fly, eller plassert på en øy eller flåte. En eksplosjon nær Jordens overflate kan trekke støv og sand opp i den radioaktive skypumpen, noe som drastisk øker faren for forurenset nedfall over store områder. Totalt er det gjennomført 528 atmosfæriske prøvesprengninger – med en total sprengkraft tilsvarende 29 000 Hiroshima-bomber.

Verdens første atomkatastrofe

Det var USA som introduserte undersjøiske tester i den såkalte Operation Crossroad i 1946, ved Bikiniatollen, som er del av Marshall-øyene i Stillehavet. Operasjonen skulle undersøke effekten av atombomber på marinefartøy. Av tre planlagte detonasjoner ble kun de to første realisert.

Den første bomben, «Able», ble sluppet og detonert over overskuddsskipene, men ble ansett som mislykket da den bommet med flere hundre meter på sitt tiltenkte mål. Bombe nummer to, «Baker», ble derimot ansett som en «suksess». «Baker» detonerte 27 meter under havoverflaten, og ti av 74 testskip ble senket umiddelbart. Samtlige skip innenfor en 900 meters radius ble påført omfattende skader.

Den radioaktive forurensningen viste seg også å ha overgått anslagene. Evalueringskomiteen noterte at de gjenværende skrogene «ble radio-aktive ovner, og ville brent alle levende ting om bord med usynlig og smerteløs, men dødelig stråling». Av 74 skip var det kun ni som kunne demonteres og resirkuleres, da dekontaminasjonen av de andre skrogene ble for farlig og utfordrende å gjennomføre.

Glenn Seaborg, kjemiker og styremedlem av den amerikanske Atomic Energy Commission, kalte «Baker» «verdens første atomkatastrofe».

Tester i verdensrommet

USA og Sovjetunionen nøyde seg ikke med atmosfæriske og undersjøiske tester og begynte etter hvert å teste effekten av eksplosjoner utenfor atmosfæren, 12 kilometer over Jordens overflate.

Testene hadde som hensikt å observere effekten sprengningene ville ha på Jordens magnetfelt og å undersøke om atomvåpen i verdensrommet kunne ha en funksjon i krigføring.

USA var først ute med en slik bombe, kalt «Yucca», i april 1958, som detonerte 26,2 kilo-meter over Jorden. I september samme år fulgte amerikanerne opp med en prøvesprengning hele 540 kilometer opp i verdensrommet. Prøvesprengningene utenfor atmosfæren skulle toppe seg fire år senere, i 1962, med amerikanske Operation Fishbowl og Sovjetunionens atomprøveserie i Project K.

«Starfish Prime» – den største av bombene i USAs Operation Fishbowl – med en kraft på 1,4 megatonn (tilsvarende 1,4 millioner tonn TNT, 500 ganger sterkere enn Hiroshima) – ble skutt opp fra Johnson-atollen sørvest for Hawaii i Stillehavet. Den detonerte hele 400 kilometer over jordoverflaten – i samme høyde som mange av dagens romstasjoner befinner seg i.

Den gigantiske eksplosjonen skal ha sett ut som om himmelen kastet ut en ny sol, ifølge øyenvitner. Kollisjonen mellom radioaktive partikler og molekyler i atmosfæren skapte en kunstig aurora (morgenrøde) som varte i 15 minutter, og kunne sees helt fra New Zealand, over 7000 km mot sør. Utover det visuelle skuet, fikk eksplosjonen også uante elektromagnetiske konsekvenser. Når elektroner akselererer, skaper de et kort, men kraftig magnetisk felt kalt elektromagnetisk puls (EMP), som kan forstyrre eller skade elektroniske komponenter.

Den uforutsette elektromagnetiske pulsen forårsaket av «Starfish Prime» ødela flere hundre gatelys på Hawaii, og slo ut både radiostasjoner og telefonlinjer. I tillegg skapte den et kunstig, radioaktivt belte i verdensrommet som holdt stand i flere måneder etter eksplosjonen, og som tok knekken på satellitter på rekke og rad.

Den kraftigste av de sovjetiske testene i Project K ble detonert i oktober 1962 (under Cuba-krisen), 290 kilometer over Jorden. Den ødela flere hundre kilometer med telefonlinjer, slo ut 1000 kilometer med underjordiske kraftkabler og forårsaket ødeleggelse av Karaganda kraftverk – alt i Kasakhstan.

1962 ble «toppåret» for prøvesprengninger under den kalde krigens våpenkappløp – med hele 178 gjennomførte detonasjoner.

Første forbud – åpning for underjordiske tester

Året etter, etter mangeårige forsøk på forhandling om et forbud mot prøvesprengninger, trådte Den delvise prøvestansavtalen av 1963 i kraft. Avtalen, undertegnet i Moskva av USA, Storbritannia og Sovjetunionen, fulgte som en konsekvens av økt bekymring for radioaktivt nedfall og miljømessige konsekvenser.

Avtalen innebar totalforbud mot prøvesprengninger i atmosfæren, under vann og i det ytre rom. Underjordiske detonasjoner var imidlertid unntatt fra avtalen. Fordi Sovjetunionen ikke tillot stedlige inspeksjoner, antok man i Vesten at det ikke ville bli mulig å registrere brudd på denne form for testsprengninger.

Frankrike, Kina og Nord-Korea unnlot å ratifisere avtalen, og både Frankrike og Kina gjennomførte et mindre antall atmosfæriske tester også etter 1963.         

Våpenkappløpet fortsatte derfor i full fart med underjordiske tester. Til dags dato er det totalt blitt gjennomført 1528 slike sprengninger, hvor USA, Sovjetunionen og Frankrike er ansvarlig for henholdsvis 815, 496 og 160.

Ufullstendig avtale

Først i 1994 begynte forhandlingene i Nedrustingskonferansen i Genève for å få i stand en fullstendig traktat som også omfattet underjordiske tester. Etter to år lå til slutt Den fullstendige prøvestansavtalen av 1996 klar for undertegning i New York.

Men avtalen kan ikke tre i kraft før 180 dager etter at den er ratifisert av samtlige 44 land som innehar kjernefysisk kapasitet – en teoretisk evne til å fremstille atomvåpen.

Til dags dato er det åtte land det står og faller på: Egypt, Iran, Israel, Kina og USA, som har signert, men ikke ratifisert avtalen, og India, Nord-Korea og Pakistan, som ikke har signert.

Til tross for at avtalen ikke har trådt i kraft, har det vært relativt få prøvesprengninger siden slutten på den kalde krigen i 1991. Etter avtalefremleggelsen i 1996 har «kun» India, Pakistan og Nord-Korea gjennomført prøvesprengninger.

FN frykter likevel at Nord-Korea, som er eneste nasjon med registrerte detonasjoner på 2000-tallet, planlegger å gjennomføre flere prøvesprengninger i årene fremover.

Testenes fatale arv

Men selv om verden har sett et minimum av detonasjoner de siste tiårene, har historiens 2056 tester fått enorme konsekvenser og kostnader for både menneskeliv og miljø, som vedvarer den dag i dag. Som FNs generalsekretær, António Guterres, sa i 2019: «Arven etter atomtestingen er intet annet enn ødeleggelse».

Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (The International Campaign to Abolish Nuclear Weapons – ICAN) – et konglomerat av organisasjoner fra 100 land og mottager av Nobels fredspris i 2017 – skriver på sine nettsider at de over 60 testlokasjonene rundt i hele verden «fortsatt bærer arrene fra disse hendelsene».

Tester har funnet sted i Algerie, Australia, Kina, Fransk Polynesia, India, Kasakhstan, Kiribati, Marshalløyene, Nord-Korea, Pakistan, Russland, Turkmenistan, Ukraina, USA og Usbekistan.

«Selv de [testlokasjonene] som har vært stengt i årtier og delvis renset, er fortsatt ubeboelige», skriver de videre. 

Død for flora og fauna

En artikkel publisert i 2015 av biologer og økologer ved Carleton University i Canada, med tittelen «The effects of modern war and military activities on biodiversity and the environment», beskriver i detalj hvordan testene – spesielt de atmosfæriske og undersjøiske – har hatt katastrofale lokale konsekvenser på miljøet.

Eksplosjonene tilintetgjør lokal flora og fauna. Det skyldes både termisk skade og den påfølgende trykkbølgen. Og dyr kan få omfattende brannskader selv flere kilometer unna episenteret.

Ved den undersjøiske «Baker»-testen hadde det amerikanske forsvaret fylt testskipene med både dukker og dyr for å dokumentere trykkbølgen og den påfølgende radioaktiviteten.

57 marsvin, 109 mus, 146 griser, 176 geiter, og 3030 rotter ble fraktet om bord i 22 av skipene, og plassert ved arbeidsstasjoner vanligvis operert av mennesker. 10 prosent av dyrene døde av lufttrykket, 15 prosent av den første strålingen, og 35 prosent ble enten avlivet eller døde av andre årsaker i løpet av tre måneder.

Atomvåpentester i Alaska og Fransk Polynesia har også forårsaket fiskedød i stor skala. De gassfylte svømmeblærene hos fisk sprekker ved store trykkforskjeller. 

Skadelidende urbefolkning

Et annet kjennetegn ved prøvesprengningene har vært at de utelukkende er gjennomført i rurale og avsidesliggende områder, som ofte var bosatt av urbefolkning.

Bikini-atollens 167 opprinnelige innbyggere ble under Operation Crossroads i 1946 tvangsflyttet til en nærliggende øy, med løfter om å få returnere etter testene. Men den overraskende høye, vedvarende radioaktiviteten førte til at de ble tvunget til å bli værende på den nye øya, som ikke hadde tilstrekkelige ressurser for overlevelse. I årene etter ble folket flyttet fra øy til øy, da USA fortsatte å benytte deres hjematoll som regelmessig testlokalitet helt frem til 1958.

I 1954 ble Bikiniatollen igjen åsted for USAs kraftigste atomtest gjennom tidene – «Castle Bravo». Hydrogenbomben* hadde en sprengkraft tusen ganger større enn Hiroshima-bomben. 

* Hydrogenbombe er et andregenerasjons atomvåpendesign, som gir den en langt større destruktiv kraft enn en atombombe, en mer kompakt størrelse, en lavere masse eller en kombinasjon av disse forholdene.

Spredningen av radioaktivt materiale var mer omfattende enn antatt, og endringer i vindretning førte til at Rongelapatollen og Utirikatollen, som lå 120 kilometer unna, ble dekket av et to centimeter tykt radioaktivt askelag fra overflatekoraller – omtalt som «bikini snow».

Mindre partikler ble også værende i luften og tatt av vinden. Og radioaktivt materiale fra testen ble senere funnet i Australia, India, Japan og til og med USA og deler av Europa.

De drøyt 250 beboerne på de to atollene, som var uvitende om atomtesten, fikk samtlige akutt strålesyke med diaré, oppkast, magesmerter og utmattelse. Tre dager etter eksplosjonen ble de evakuert for å få medisinsk behandling.

Først tre år senere, i 1957, fikk innbyggerne vende hjem. Da hadde USA erklært øyene for trygge, men anbefalte likevel beboerne kun å spise hermetisert mat.

Med tiden viste det seg likevel at mange beboere utviklet både skjoldbruskkjertelkreft og leukemi. Men da de anmodet om internasjonal bistand, fikk de ikke nevneverdig hjelp. Det var ikke før Greenpeace kom på banen i 1985 med Operation Exodus, at de 350 menneskene på Rongelapatollen ble flyttet til en trygg øy uten radioaktivitet.

Marshalløyene er kun ett av mange eksempler på hvordan atommaktenes tester har gjort tilværelsen ulevelig for urbefolkninger.

Andre eksempler er USAs tester i Nevada og New Mexico, Sovjetunionens tester i Kasakhstan, britiske tester i leveområdene til australske aboriginer, og franske tester i Algerie og Polynesia. Kinesiske tester har også påvirket uighurer nær Lop Nor, ifølge The Belfer Center for Science and International Affairs. På sine nettsider kommenterer de det slik:

«I flere tiår har verdens atommakter gjennomført atomtester på steder ansett for å være passende. Disse områdene var avsidesliggende og angivelig ‘ubebodde’. I praksis betydde dette at urfolk i nærheten av testlokasjoner ikke var ansett som viktige nok til å være delaktig i beslutningsprosessen.»

Gjennom et halvt århundre detonerte USA, Storbritannia og Frankrike mer enn 300 atomvåpen i Stillehavet. Tiår senere er hele atoller ansett som ubeboelige, og radioaktiviteten er fortsatt en fare for jordbruk og fiske, ifølge ICAN, Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen.

Globale følger

Men prøvesprengningenes konsekvenser har også spredd seg langt forbi lokal ødeleggelse og forurensning, da radioaktivt nedfall har spredd seg globalt med vær og vind, ifølge amerikanske Center for Disease Control and Prevention (CDC).

De mener det innebærer at radioaktivt nedfall fra atmosfæriske tester har forekommet over hele verden og påvirket et stort antall mennesker – og at radioaktiviteten til en viss grad er å finne i alle verdensdeler.

I en studie av globalt nedfall i USAs delstater konkluderte CDC at samtlige amerikanere født siden 1951, er blitt eksponert for en viss andel radioaktivitet, og at alle organer og vev i kroppen deres har fått noe stråling med tilhørende høynet risiko for kreft – spesielt skjoldbruskkjertelkreft – selv om risikoen antas å være liten.

Forskere påpeker at det er utfordrende å estimere hvor mange dødsfall atomtestene kan ha forårsaket. Men en studie gjennomført av det amerikanske National Cancer Institute (NCI) i 2015, konkluderte med at prøvesprengninger foretatt i USA kan ha forårsaket 49 000 dødsfall fra skjoldbrukskjertelkreft – basert på ekstrapolering av statistikk om radioaktivitet og krefttilfeller fra testområder i Nevada.

En studie fra University of Arizona fra 2017 kritiserte derimot denne rapporten, fordi den ikke omfattet alle rammede områder. Gjennom ytterligere analyser anslås det at radioaktivt nedfall kan ha bidratt til mellom 340 000 og 460 000 dødsfall i USA, og det bare i årene mellom 1951 og 1973.

Lignende tall finner vi også om Kina, som i alle år har forsøkt å legge lokk på konsekvensene av deres egne prøvesprengninger. Men i boken «Chinese Nuclear Tests» fra 2009, skriver den japanske fysikeren Jun Takada at 194 000 mennesker kan ha dødd av akutt stråleskade, og at rundt 1,2 millioner mennesker fikk så høye stråledoser at de kan ha forårsaket leukemi, omfattende kreft og fosterskader. Estimatene er et minimumsanslag, og tallene kan være enda høyere, ifølge Takada.

I 1991 anslo organisasjonen International Physicians for the Prevention of Nuclear War at hele 2,4 millioner mennesker med tiden kommer til å dø – eller har dødd – av kreft forårsaket av global, kjernefysisk atmosfærisk testing.

Brolagt med død

Mens frykten igjen er vekket for en global atomkrig og mulige atomkatastrofer, er dommen altså tydelig fra forskere og eksperter: Veien mot dagens atomvåpenarsenal er allerede brolagt med millioner av dødsfall, uopprettelige miljøskader og globale menneskerettighetsbrudd.

Om ikke Oppenheimer fikk rett i at han i 1945 ble «tilintetgjører av verdener», la han i alle fall en grunnmur for omfattende skade på vår egen klode og menneskeheten.  

Så ble han da også etter hvert en over-bevist motstander av bruk av atomvåpen.